Møkkaapparatet en en fast del av min arbeidsdag, det bor i lommen min gjennom det meste av vakten og jeg forventes å reagere med å ta det frem hver gang det gir den minste lyd fra seg. Vaktmesteren kaller møkkaapperatet for den bærbare telefon, den gir lyd når en pasient vil tilkalle meg, når noen vil ringe meg, når noen trykker på overfallsalarmen eller noen setter fyr på gardinene....

Man kan si jeg har et nært forhold til møkkaapparatet, men samlivet er ikke uten komplikasjoner. Møkkaapperaten vandrer fra lomme til lomme i løpet av uken. Det kjenner nok ikke Murphys lov, men lever etter det - det ringer alltid når det passer dårlig å ta det. Mange som ringer utenfra tror jeg kan ta møkkaapperatet like fort som folk flest tar mobiltelefonen sin. Det bor jo i lommen min. Jeg har måttet forklare både pårørende og arbeidskamerater at jeg IKKE tar møkkaapparatet når jeg har hansker på - hverken sterile hansker eller andre arbeidshansker.
Bakteriene må elske møkkaapperatet! Det har baderutiner og tørkes av med sprit etter hver vakt, men det bor i alle lommer, er innom alle rom, blir tatt i allverdens situasjoner der både hygienen og taushetsplikten er truet. Overflatespriten hjelper noe, men det at det lever mye rart på og i møkkaapparatet er det nok liten tvil om. Og dette lille møkkaapparatet er ikke alene. Langt derifra.

Tastaturene til computerne på vaktrommet har også en tendens til å utvikle egne økosystemer, økosystemer der bli foret av travle ansatte der må "spise på tastaturet" for å få dokumentert alt der må dokumenteres. Der har vi en rutine på å tørke av tastaturene ukentlig - men det blir ofte glemt... tror jeg. Blæreskanneren kan få mye kroppskontakt i løpet av en uke - og jeg har aldri hørt vi har noen rutine på rengjøring av hele blæreskanneren, Eller for EKG apperatet...og disse møkkaappaatene er ofte innom svært syke pasienter- Iblant også innom smitterom.

Murphys første lov sier at alt som kan gå galt går galt. Og Murphys andre lov sier at alt som går galt går galt på det verst tenkelige tidspunktet....men bakterier er små og vi ser dem ikke. Hvor ofte går det galt med hygienen uten vi ser det? Møkkaapparatene utgjør et strålende transportsystem for bakteriene i avdelingen. Det hjelper ikke vi forsvarer oss med at vi har liten tid. Eller mange ufaglærte der som regel ikke vet at noe så enkelt som en urinveisinfeksjon kan overføres fra en pasient til en annen gjennom kontaktsmitte. 

Det bryr ikke bakteriene, de har gode dager og hygienen er på vikende front. Vi bærer bakteriene rundt i avdelingene, og det i en tid da stadig flere av dem utvikler resistens mot både det ene og det andre antibiotika. Vi er på vei mot en fremtid der likner på fortiden, der folk kunne dø av banale infeksjoner.... Lurer på om det var grønnsåpe eller medikamenter som førte til tuberkulosens tilbakegang for en generasjon eller to siden? Kanskje vi gir apotekeren æren rengjøringsassistenten burde hatt?

Lurer på hvor langt det hele må gå veien for bakteriene før hygienen får sin renessanse? Før vi får tid å bruke de kunnskapene vi faktisk har? Før vi får gode hygieniske rutiner, nok stellefrakker, nok hansker, nok folk, nok overflate sprit? Nok resurser til å slå bakteriene tilbake? Sånt kan jeg lure på når jeg kommer på jobb og får overrakt den bærbare telefonen. Bakterienes minibuss. 

Møkkaapparatet.
 

"Where the sun always shines behind a huge stain in the sky, and where your loved one has no face. Where buses have no destination, and where the beautiful full moon turned out to be a street-lamp"

Dhita Siauw (35) , svaksynt  

Har du noen gang lurt på hva de som er blinde ser? Eller hvordan de drømmer? Er det helt svart? Hvordan er det egentlig å se ingenting?

Dette "ingenting" gir ingen informasjon, og der det ikke er noen informasjon prøver hjernen å fylle inn noe som kan passe, det samme som f.eks skjer når noen gradvis mister deler av synsfeltet på et øye uten å merke det - hjernen fyller inn informasjon slik at det ikke blir en svart flekk å se på.

Det å miste synet handler om så mye mer enn å ikke kunne se, synet vårt er viktig for kommunikasjon og sosialisering - bare tenkt deg hvor mye du bruker synet i en samtale; vi ser på hverandres ansikt, får øyekontakt, kan vurdere kroppsspråket eller mimikken til den vi snakker med, eller hvordan "et blikk sier mer enn tusen ord".

Det er ikke alltid så tydelig at noen ser dårlig, og det er mange måter å se dårlig på. Synet kan også variere med omstendigheter og dagsform. Noen har kanskje sterk lysømfintlighet, mistet fargesynet, fått kikkertsyn, tap av sentralsynet, tap av sidesynet m.m. Det kan oppstå mange misforståelser i hverdagen - hvorfor hilser han ikke på meg idag? Hvorfor overser hun meg? Han går med blindestokk men kan lese avisen?

Dhita Siauw er en ung mann som gikk fra å være normalt seende til å være praktisk talt blind i løpet av seks måneder. Han har ønsket å bidra til at vi som har normalt syn kan få et innblikk i hvordan det er å være svaksynt, og hvordan verden kan se ut med ulike øyesykdommer. For et par år siden laget han en fantastisk flott fotoutstilling i samarbeid med kjente fotografer som snakket med svaksynte personer og fikk i oppgave å visuelt fremstille hvordan personene ser verden med sin øyesykdom.

Velkommen til et unikt innblikk i synshemmedes verden: What does the blind see, and what does nothing look like?     

"Her en dag la jeg merke til en flott jente, og så på henne, mens jeg holdt min hvite stokk. Folk lo og kommenterte at han der er ikke særlig blind"

   - Person med Retinitis pigmentosa (RP). RP gir gradvis innskrenking av synsfeltet, såkalt tunnelsyn. Sykdommen gir ofte blindhet på lengre sikt.

"Når jeg ser på en bygning ser det ut som vinduene svaier fra side til side, og når jeg ser på toppen av taket kan det plutselig se helt humptet ut"

  - Person med Makula degenerasjon. En sykdom i retina (netthinnen) som gjør at rette linjer ser svingete ut, og at det du prøver å fokusere på kan se ut som det beveger seg

Nettstedet  Sansetap har også en fin synssimulator som kan vise deg hvordan synsfunksjonsnedsettelser kan arte seg ved ulike aktiviteter på ulike avstander.

om seeing perfectly normal to

Dhita Siauw (34) went from seeing perfectly normal to

becoming practically blind in lss than six months. When

he was 21 he unexpectedly lost his center vision due to a

genetic disease called 

Så går de rundt i gangen da-hendene som holder et godt grep rundt intravenøs-stativet og drar den foran seg-personer uten hår på hodet. Et stativ fullt av intravenøse kurer. Kur nr 2? nr 1?

Du hilser. Skal jeg smile? Virker det overfladisk? Skal jeg se alvorlig ut-vil det se forståelsesfullt ut-når jeg møter blikket? Jeg velger å smile. Alvoret kan jeg ta senere.

Mange hender som parkerer stativene sine i samme rom. Det er mat. Noen velger å gå til bufeen selv og prøve å bære brettet sitt med en hånd mens de drar i stativet med den andre. Rene sjongleringskunsten. 

Jeg stresser inn i dette rommet for å hente mat til en som er på rommet sitt. Jeg hører samtalene i matsalen der man kan dele alvorlige ting med hverandre som om det er helt hverdagslig. 

Jeg registrerer at forståelse oppstår i dette rommet. Og at man støtter seg på hverandre-andre i samme situasjon. Jeg merker at det gjør noe med meg å være vitne til dette. Jeg blir minnet om at iblant finnes det mørke kroker i pasienter der en sykepleier ikke kan nå inn. Men det betyr ikke at ikke en medpasient kan nå fram. Jeg går ut av rommet som lever sitt eget liv. Og så går jeg til de oppgavene jeg kan klare-tender love and care.

En tilnærming uten maske. En oppriktig interesse. En serviceholdning. Og fokus på å fange opp behov. Det finnes en taus forståelse for dybdene i livet på dette sykehuset. En endeløs dybe-samtidig ofte glede.

Jeg tenker på de som jobber her fast-som satser på hver enkel person som om det alltid kommer til å finnes håp. For alle. Bestandig. 

Edna Eriksen, sykepleier for Adecco

Siden "Verdig eldreomsorg" ble opprettet 10. februar 2015, og mye har kommet frem og blitt synliggjort her. Nå er vi snart 60 000 følgere og det er tydelig at folk nå mener at nok er nok. Jeg får ukentlig mailer i innboksen som oppfordrer oss til å fortsette. Fortvilte pleiere og pårørende som ikke våger stå frem med sine historier. Nok til å forstå at dette er på sin plass. Jeg har nå gått inn i et samarbeid med blant annet lege Synne Bernhardt, Eldrekonvensjonen og Pårørendeaksjonen, og sammen har vi dannet "Eldrealliansen".

TV2 har tidligere fortalt om Asbjørn som var ensom og nektet å flytte da kommunen ba ham forlate pleiehjemmet.

Han la seg ned i sengen og nektet.
Det endte med at han fikk bli, men nå er han sint fordi Åsnes kommune avslo å gi en sykehjemsplass til 95 år gamle Synnøve som var syk og redd, og fordi det endte med at hun falt om hjemme og døde.
– Det er så dårlig gjort og det er politikernes feil, sier Asbjørn. Han maner til eldreopprør i Norge og vi i Eldrealliansen tok han på ordet.

Drømmen om en verdig og trygg alderdom for alle er viktig, og den 22. juni troppet vi opp på Sønsterud bofellesskap der Asbjørn bor. Vi hadde invitert politikere og kommuneansatte. 
Bård Hoksrud kom, TV2 kom, ordfører og lokalpolitikere i Åsnes kom, lokalsamfunnet kom og Sønsterud bofellesskap åpnet raust sin veranda for hele sullamitten. Varm i hjertet av alt engasjementet og de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med igjennom Eldrekonvensjon-prosjektet. Stor honnør til Rikke Soligard, Synne Bernhardt, Anita Vatland, Sigrid Wisløff og sist men ikke minst Ivar Bunæs, som tok Asbjørn på ordet og dro i gang opprøret! Dere får høre mer fra oss.

Her er appellen jeg selv holdt på vegne av Verdig Eldreomsorg:

Kjære initiativtakere til opprøret - KJÆRE ASBJØRN!

TUSEN TAKK for dette modige, helt nødvendige og kraftfulle oppgjøret med en eldreomsorg som i altfor mange kommuner er på vei rett vest. 
Det gjelder ikke bare her i Åsnes kommune, men i veldig mange kommuner i Norge. 

Dette godtar vi ikke lengre - og opprøret kommer ikke en dag for tidlig: NÅ er det nok! Jeg heter Trine Jaksland Graff og for halvannet år siden startet jeg facebooksiden Verdig Eldreomsorg. Nå teller vi snart 60.000 medlemmer. Det er eldre selv, pleiere, pårørende og mange andre.
De deler opplevelser og erfaringer fra en eldreomsorg i oppløsning.

Asbjørn målbærer så mye av akkurat det de deler med meg; Altfor mange pasienter i eldreomsorgen i dag sendes hjem uten å være i stand til å klare seg selv. 
De nektes helt nødvendig plass -og i altfor mange tilfeller - mangler de også nok og riktig pleie.

Innsparinger og nedbemanninger er blitt en del av eldreomsorgen. Og bevares, de flest pleiere gjør en kjempejobb, men de har ikke lenger tid til å ta vare på den helhetlige omsorgen. De fleste jeg får mailer fra eller snakker med sier det samme: Vi har ikke tid til en samtale, å holde litt i hånden, trøste eller bare være nær de som behøver det. Noe av det viktigste. Spør du meg.

Det er blitt lettere å gi en beroligende eller sovepille hvis en pasient er urolig. Eller å bruke bleier fordi en nattevakt har ansvar for altfor mange pasienter til å kunne følge opp noe så grunnleggende som et dobesøk. Med nok bemanning kan vi spare inn både på medisiner og bleiebudsjett, og ikke minst gi våre eldre mer verdighet i livets siste fase. 

Eldreomsorgen er blitt en rå sparesektor for våre politikere og byråkrater.
Nå er det nok!

Jeg har en drøm. Jeg vil at denne drømmen skal være et realistisk håp. Drømmen er at det IKKE LENGER skal være nødvendig å måtte aksjonere slik som vi føler at vi må i dag, - men eldreopprøret nå er helt nødvendig! Drømmen min er en verdig eldreomsorg for alle, uansett samfunnslag. Uansett hvilket parti eller hvilke partier som styrer. Når eldre selv, slik som Asbjørn her, reagerer -må det bli tatt på alvor. VI er uendelig mange pleiere og pårørende og pasienter som står sammen om dette. Og jeg ser gjennom aktiviteten på Verdig Eldreomsorg at også mange i befolkningen uten egen direkte tilknytning til eldreomsorgen reagerer som oss. 

Helsepersonell skal ”av eget tiltak gi tilsynsmyndighetene informasjon om forhold som kan medføre fare for pasienters sikkerhet”, jf lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell mv (helsepersonelloven) § 17.
§ 100 i Norges grunnlov sikrer at alle har rett til ytringsfrihet og rett til tilgang til offentlig informasjon.

Men jeg får mailer fra hele Norge, fra pårørende og helsepersonell som ikke selv våger å stå frem. Av frykt for represalier: de er pålagt lojalitetsPLIKT og følgene av å varsle om uverdige forhold har vi sett i mange tilfeller, kan bli tap av både jobb og arbeidsevne. 

Er det et demokratisk land verdig? Nå må også eldre bli tatt på alvor. Vi behøver ikke flere lover og forskrifter, som byråkrater og bestillingskontorer tolker til beste for kommunens og dens spareøkonomer- Og som gir avslag og håper at ingen vil klage. Dessverre er det nok bare de med pårørende som klager, så mørketallene er store: 

Vi behøver en eldreomsorg som også ivaretar de uten pårørende. 

Vi behøver en eldreomsorg som lar helsepersonell få utføre jobben sin på en forsvarlig og kompetent måte. 

Vi behøver en eldreomsorg som ser mennesket bak sykdommen, som ser hvem de har vært og fortsatt er.

Jeg har en drøm om en eldreomsorg som ser hver enkelt av våre eldre. 

Så takk igjen, kjære initiativtakere til eldreopprøret og takk til alle fremmøtte - takk igjen Asbjørn.

 NÅ er det nok! 

 

 

Recovery tar psykisk helse-feltet med storm. Takk og pris, tenker jeg. Jeg har tro på dette med menneske før diagnose og å jobbe for å bli skipper i eget liv. MEN: Jeg liker ikke at det norske ordet som har satt seg er «Bedringsprosesser». Det er det flere grunner til:

1. Jeg vil ikke alltid være i en «prosess». Det høres så slitsomt ut. Jeg har jo allerede vært i en prosess. Jeg vil være fri.
2. Det handler om å gjenvinne min identitet. Jeg skal ikke definere meg selv utfra diagnose, men som menneske.
3. Jeg skal gjenvinne motet til å kjenne at følelser ikke bare er varselsignaler, men at livet også er fylt med følelser. Jeg skal gjenvinne troen på at det ikke er sykt å føle!
4. Ved å ha gjenvinning som det norske ordet, som også er viktig ut fra recovery-tenkning, er at det er jeg som eier mitt liv. Det er jeg som er skipper i mitt liv, og hjelperen skal mer ha en los-funksjon.
5. Dette vil også føre til tjenesteytere som i mye større grad skal jobbe for å styrke meg som menneske og dermed gjøre seg selv mest mulig overflødige. Dette betyr ikke å bli avskåret fra tjenester, men muligheten til å kunne takke nei hvis jeg blir sterk nok til å stå alene.

Det er like fullt noen hensyn å ta i forhold til dette.

Jeg var heldig som ikke ble syk før jeg ble 20 år. Jeg hadde fått bygget min identitet før jeg ble syk. Jeg mistet riktignok min identitet de årene jeg var på sykehuset, men jeg hadde en identitet å gjenvinne. Mange mennesker blir syke og/eller begynner å ruse seg så tidlig at de ikke har fått bygget sin identitet før alle følelser er blitt symptomer og varselsignaler.

Det må være mer rom for identitetsbygging for å lykkes med Recovery, eller Gjenvinning. Hva skal de gjenvinne dersom de aldri har fått bygget seg en identitet?

Jeg er usikker på om identitetsbygging skal skje i helsevesenet. Jeg mener helt klart at helsevesenet må være flinkere å hjelpe mennesker ut i ordinære aktiviteter enn de er i dag. Svaret i psykisk helse er altfor ofte et «kor for psykisk syke», «trening for psykisk syke», «turgrupper for psykisk syke». Vi vet alle at mennesker med psykiske skavanker ikke går annerledes enn andre mennesker, derfor spør jeg meg hvorfor?

Aktivitetssentre kan være fint. Like fullt er de med å fremelske disse gruppene. Det burde være mye mer fokus på å bruke disse til å få bygge seg opp, for deretter å kunne delta i aktiviteter som allerede finnes. Altfor mange slike aktivitetssentre bidrar til at vi som brukere definerer oss som «annerledes». I stedet for å «normalisere» og fremelske styrken i de kampene vi har vært igjennom blir «oss» og «de» opprettholdt med møterom, pauserom og til og med egne toaletter for ansatte.

I dag forbindes gjenvinning med avfall og renovasjon. Jeg ønsker å innføre det i helsetjenesten, fordi:

Jeg vil gjenvinne min identitet.

Jeg vil være annerledes enn «alle andre». Hvorfor?

Fordi vi ALLE er annerledes og det er jo nettopp det som er så flott!

Dessuten er alle andre er opptatt.

Derfor skal jeg være MEG!

Prioritering. Ordet alle har hørt, men ikke alle vil akseptere betydningen av. Det kan være bra, for det handler om tid. Både i en prosess, og som en del av en handling. Er du en av dem som ikke tenker over tidspunktet en prioritering skal gjelde?

"All makt i denne sal", er et av de mange gyldne sitater om det norske stortings historie. Det er en stund siden.

Dagens regjering kunne i vel så stor grad pekt både mot Brussel og Børsen og tenke seg de samme tankene. Noen av støttepartiene i retning Nidarosdomen også. Men faktum er at dette i dag er betydelig mer situasjonsbestemt. Med en alltid nærværende økonomisk undertone. Hvem skal betale regninga? På kort eller lang sikt, kostnader må alltid fordeles. I samfunnet, som i helsevesenet.

Manglende investeringer kan være det dyreste en gjør, kostnadene kan bli betydelige både på kort og lengre sikt. Utdanning, kompetanse og kvalitetssikrende tiltak er bærende elementer i enhver framtidsstrategi. Gratis er ikke dette heller. Når kostnadene blir for mange i forhold til tilgjengelig bevilget budsjett, hva da?

Dagens regjering vil gi arbeidsfolk regninga: Arbeidstida i turnusyrker skal økes, fortrinnsvis i kvinnedominerte yrker. Pensjonsalder skal heves. NHO vil fjerne ei ferieuke for de over 60. Lista er lang, kursen er tydelig: Hold kjeft, spis is (og vær glad for at du har en jobb og bor i et land som gir deg den). Det samme landet har nå en politisk retning som øker all kapitalisert avkastning, flytter folkelig demokratisk makt ut av landet (Finanstilsynet til Brussel er siste eksempel), og en "integreringsminister" som ikke vil slippe til særlig mange.

I alt dette skal vi i Norge utdanne flere til høyere utdanning, rekruttere smartere og vinne kampen om de gode talenter og hjerner. For å lykkes må arbeidsfolk tas med også i planlegginga. Noe sier meg at vi må stake ut en ny kurs. Det kalles prioritering.