Alle sykepleieutdanningene her i landet må oppfylle kravene som stilles i nasjonale retningslinjer, men de har også stor grad av frihet for hvordan dette gjøres i praksis.

Gjennom studie- og emneplaner konkretiseres det hvordan studiene planlegges, organiseres og gjennomføres.

En dokumentanalyse avdekker til dels svært store forskjeller mellom disse planene, ikke minst når det gjelder lengde.

Den mest omfattende studieplanen var på 88 sider, mens den korteste består kun av 6 sider. Blant emneplanene spriker lengden fra 2 til 14 sider.

Ulikheter overrasket

– Vi ble overrasket over at ulikhetene var så betydelige, fordi beskrivelse av studiets oppbygning og pedagogiske metoder gis på denne måten ulik plass.

Det sier professor ved Institutt for helse- og sykepleievitenskap ved Universitetet i Agder, Marianne Trygg Solberg, til Sykepleien.

Hun er del av en forskergruppe som har studert hvordan pedagogiske metoder for tidlige praksisstudier fremstilles i studie- og emneplaner.

I forbindelse med dette arbeidet ble hun og forskerkollegene slått av hvor stort sprik det var mellom planer ved de ulike universitetene og høyskolene, noe fire av dem utdypet i en kronikk først publisert i Dagens Medisin.

Ulikhetene i planenes omfang var det mest påfallende. I tillegg vektlegges metoder for undervisning forskjellig.

Refleksjonsgrupper og skriftlig arbeidskrav er vanligst, mens simulering, selvstudium og selvvurdering nevnes i halvparten av planene. Tverrfaglig gruppearbeid eller presentasjoner er enda sjeldnere med, mens beskrivelse av studentens ansvar for egen læring, er nærmest fraværende.

Tar ikke stilling

I kronikken i Dagens Medisin indikerer forskerne at utdanningsstedenes frihet til å bestemme innholdet i planene kan gå på bekostning av målet om lik utdanning.

– Vi tar ikke stilling til hvilke planer som er gode og dårlige, eller hvor omfattende de bør være, og det er viktig med en viss frihet, understreker Solberg overfor Sykepleien.

– Likevel, siden vi fant så store substansielle forskjeller og ulike strukturer for oppbygning av planene, har vi diskutert om det burde vært utviklet en nasjonal veileder som kan bidra til å tydeliggjøre hva en studieplan bør inneholde og hvordan den kan bygges opp for å fremstille sluttkompetansen på læringsutbyttene.

Solberg viser til at det allerede er en felles nasjonal deleksamen i studiet, og at flere har tatt til orde for en felles slutteksamen.

– Alle som fullfører grunnutdanningen, må kunne begynne å jobbe uten at det kan settes spørsmålstegn ved sluttkompetansen på bakgrunn av utdanningssted.

Nye planer

I forbindelse med at Forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning trådte i kraft ved studiestart høsten 2020, måtte alle studiesteder lage nye studie- og emneplaner. Disse planene skulle blant annet sikre at de 75 læringsutbyttene i forskriften ble oppfylt.

Det er studiestedene selv som godkjenner disse planene, mens Nokut har det overordnede ansvaret for å kontrollere kvaliteten på norske høyere utdanningsinstitusjoner. (Se svar fra NOKUT-direktør Kristin Vinje i egen boks lenger ned i saken.)

«Lite oversiktlig»

Forskningsprosjektet Solberg er med i, er ett av 15 delprosjekter innen Norsk nettverk for utdanningsforskning i sykepleie (NorNERN). 

Hennes gruppe ser primært på pedagogiske tilnærminger for praksisopplæringen på studiet. Dette var utgangspunktet for at de blant annet samlet inn og analyserte studie- og emneplanene fra alle de 13 universitetene og høyskolene som tilbyr sykepleierutdanning her i landet.

– Da vi så hvor ulike planene var, ble vi jo nysgjerrige, sier hun til Sykepleien.

Ulikheter mellom studieplaner er tidligere påpekt og dokumentert i en rapport Vista Analyse lagde på oppdrag fra Norsk Sykepleierforbund i 2021.

Her ble det blant annet pekt på ulikt fokus på emner, ulikt omfang av praksisstudier og ulikt antall emner, vurderinger og eksamener.

Rapportforfatterne skriver at hvis man forsøker «å se på innholdet i studieprogrammene for bachelor i sykepleie på norske undervisningsinstitusjoner i et fugleperspektiv, vil man nok beskrive situasjonen som lite oversiktlig [rapportforfatternes kursiv].»

– Historisk sett har studiestedene hatt stort spillerom og selvstendighet, påpeker Solberg.

– Vi ser at intensjonen om å sikre nasjonalt likeverdig faglig nivå ikke er oppnådd med den nye forskriften.

En kontrakt med studentene

Professoren understreker at arbeidet med å lage slike planer er både viktig og krevende.

– Det er viktig at studieplanen er tydelig og konkret, da dette er studiestedenes kontrakter med studentene. Planene skal omfatte de 75 læringsutbyttene fra forskriften, samt sikre faglig progresjon. I tillegg må de være forståelige og overkommelige for studenter, lærere og praksisveiledere.

Ifølge Solberg viser analysene at studentaktive lærings- og undervisningsmetoder er tydelig til stede i studie- og emneplaner.

– Det er positivt, men samtidig forflytter det mer av ansvaret for læringen over på studentene. Dermed blir det enda viktigere at studieplanene er utformet slik at de hjelper studentene å håndtere et slikt ansvar.