Helsefagarbeider Ann Kristin ble slått og dødstruet på jobb: – Må leve med traumet resten av livet

En tidlig søndagsmorgen i februar i fjor var Ann Kristin Aspeggen på vei til dagens første pasientbesøk for hjemmetjenesten i Rennebu kommune i Trøndelag. En godt voksen dame skulle ha hjelp til å ta medisiner.

Overraskende angrep

– Jeg banker på ytterdøren før jeg åpner den og roper «hallo», forteller Ann Kristin over telefon til Sykepleien.

– Jeg senser raskt at noe ikke er helt på stell. Jeg registrerer at kvinnen jeg skal hjelpe, sitter i sofaen og virker preget. Så kommer plutselig sønnen ut fra kjøkkenet.

Ann Kristin ble overrasket over at sønnen var til stede.

– Han er tydelig sint. Ikke på meg personlig, men på en annen leder i hjemmetjenesten som han har vært i kontakt med. Jeg prøver å roe ham ned, forteller at det er søndag, og at han kan kontakte lederen han er sint på, på mandag.

Det hadde motsatt effekt. Sønnen gikk helt opp i ansiktet på Ann Kristin.

– Han virker truende og sier: «Synes du det er lurt å legge deg ut med meg som er så stor og sterk?» Jeg svarer: «Synes du det er lurt å legge deg ut med helsepersonell?»

Sønnen trakk seg litt tilbake. Ann Kristin vendte oppmerksomheten mot moren. 

Da angrep sønnen.

– Han tar armen rundt halsen min og slenger meg ned på gulvet. Han setter seg oppå meg, river meg i håret og slår meg med knyttneven flere ganger.

Fryktet for livet

Moren satt i sofaen og så det hele.

– Jeg tenker at min siste time har kommet – nå dør jeg.

Da sa moren ifølge Ann Kristin: «Jeg trykker på trygghetsalarmen.»

– Jeg husker jeg tenkte at det var en god idé.

Ann Kristin følte lettelse da hun hørte stemmer fra trygghetsalarmens høyttaler. Håpet svant imidlertid da stemmen ba dem kontakte politiet.

– Jeg kunne ikke røre meg. Jeg hadde en 100 kilo tung mann oppå meg som holdt meg i kvelertak. Moren var ikke i stand til å ringe politiet.

Stemmen fra trygghetsalarmen fikk sønnen til å slippe taket i Ann Kristin. Han reiste seg og befalte at trygghetsalarmen skulle slås av.

– Min eneste tanke nå er at jeg må komme meg ut. Jeg beveger meg mot gangen og sier til sønnen at vi setter en strek over det hele om jeg får gå. Jeg skal ikke si hva som har skjedd til noen.

Sønnen fulgte etter Ann Kristin ut i gangen, sa unnskyld og tok henne i hånden.

– Jeg kommer meg ut, setter meg i bilen og låser bildøra før jeg ringer inn til hjemmetjenesten for å melde ifra om hva som har skjedd.

Så banket det på bilvinduet. Sønnen viste pekefingeren og truet med å drepe Ann Kristin om hun forteller hva som har skjedd.

Meldte ifra til politiet

– Jeg kjørte tilbake til helsesenteret og søker tilflukt på kjøkkenet der jeg vet det er folk. Mine kolleger er jo også ute på oppdrag, forteller hun.

Ann Kristins kolleger fikk varsel fra alarmsentralen om at alarmen hos den eldre kvinnen hadde blitt utløst. De visste at Ann Kristin hadde hatt oppdrag hos henne.

– En kollega som befinner seg på Berkåk, ringer og spør hva skjer. Jeg husker ikke helt hva jeg svarte, så hun kommer i full fart, ser på meg, ser blåmerker i ansiktet og er tydelig opprørt. Hun sier resolutt «dette går faen ikke an» og ringer politiet. Politiet er nok på plass innen en time og varsler etter hvert at han er pågrepet. 

Ann Kristin ble bedt om å holde seg på hjemmetjenestens kontor til politiet kom, slik at hun kunne bli avhørt.

– Jeg måtte vente til sønnen hadde vært hos legevakten. Etter at politiet hadde avhørt meg, ordnet en kollega taxi til legevakten. Jeg var forslått og hadde brukket et ribbein, men ellers ingen alvorlige fysiske skader.

På vei hjem fra legevakten fikk Ann Kristin beskjed av politiet om at besøksforbud og voldsalarm var innvilget.

Redselen kommer snikende

Ann Kristin følte seg trygg like etter hendelsen. Gjerningsmannen var tatt hånd om og lagt inn på psykiatrisk, så hun risikerte ikke å treffe ham på butikken eller på gaten. 

En uke etter overfallet hadde hun time hos psykolog.

– Psykologen stilte mange spørsmål, men jeg tror jeg enda ikke helt forsto hva som hadde skjedd. Det tok litt tid før det gikk opp for meg, og jeg var nok ikke forberedt på de psykiske reaksjonene som begynte å melde seg, sier hun.

Stemmen brister når Ann Kristin snakker med Sykepleien. Hendelsen er vanskelig å snakke om.

– Å leve med voldsalarm og besøksforbud er en belastning. I tillegg ble redselen for å møte ham på gaten, på butikken eller legekontoret stadig større. Jeg gruet meg for å hente posten eller bli med på sosiale aktiviteter i tilfelle jeg skulle treffe på mannen. Det ble lettere å bli hjemme bak låst dør.

Ann Kristin hadde få å snakke med om hvordan hun hadde det.

– Foreldrene mine holdt jeg det mest mulig skjult for. Jeg ville ikke belaste dem med mine bekymringer. Barnebarnet mitt fikk heller ikke komme på besøk i tilfelle overfallsmannen skulle dukke opp hos meg.

Utryggheten gjorde det vanskelig å sove, og hun ble sykmeldt.

– Jeg begynner å gråte av ingenting. Det tar tid å heles etter et slikt traume.

Kan aldri jobbe ute i hjemmetjenesten igjen

Ann Kristin er frikjøpt i 80 prosent, ettersom hun er hovedtillitsvalgt for Fagforbundet. I tillegg jobbet hun en 10-prosentstilling i hjemmetjenesten. Den er hun nå sykmeldt fra.

– Jeg kan aldri jobbe ute i hjemmetjenesten igjen. Jeg kommer til å fortsette som tillitsvalgt, men mister jeg det vervet, må jeg finne meg noe annet å gjøre.

Ann Kristins plan er å jobbe for at andre som utsettes for vold og trusler, blir møtt på en bedre måte enn hun selv ble.

– Selv om kolleger og nærmeste ledelse har prøvd å støtte meg så godt de kan, kommer slike hendelser uventet. Få vet hva som skal gjøres. Vi har ingen prosedyrer som utløses. Det ville vært til stor hjelp om vi hadde hatt en oppskrift på hvem som gjør hva. Det ville føles mye tryggere for den som har blitt rammet sier hun.

120 dagers fengsel

I desember 2024 var det klart for rettssak i Trøndelag tingrett. I retten erkjente tiltalte straffskyld. Han forklarte samtidig at han husker svært lite av det som skjedde.

– Jeg hadde ikke sett mannen siden overfallet, og jeg gruet meg. Politijuristen som overtok saken, hadde ikke kontaktet meg. Jeg hadde heller ikke fått egen bistandsadvokat, noe forsvarsadvokaten faktisk påpekte at jeg burde ha.

Ann Kristin følte seg derfor heller ikke riktig ivaretatt av rettssystemet.

Mannen ble dømt til å betale Ann Kristin 20 000 kroner i erstatning og fikk 120 dagers ubetinget fengsel. Dommen er rettskraftig.

– Hva synes du om dommen?

– Latterlig.

Lovverket skal gi en ekstra beskyttelse av offentlige tjenestemenn mot trusler og vold. 

– Hadde en vanlig mann i gata blitt utsatt for vold og trusler, hadde jo voldsmannen nesten ikke fått straff. Straffenivået for politi og helsepersonell er særskilt beskyttet i loven. Når straffen er satt til 120 dager med fratrekk på 58 dager på grunn av sonet varetekt, så er jo det en hån mot alle som anmelder vold, trusler og drapstrusler, sier hun og legger til: 

– Min gjerningsmann fikk 120 dagers fengsel, jeg har fått en livstidsdom. Jeg må leve med traumet resten av livet.

Ann Kristin mener det er viktig at alle som utsettes for vold eller trusler, må politianmelde saken.

– Vi må snakke om vold og trusler mot helsepersonell, og det må ikke feies under matta. Det handler ikke om å straffe psykisk syke eller demente, men å synliggjøre arbeidsforhold som gjør at vi trenger flere på jobb, eller å sette inn andre forebyggende tiltak, sier hun.

Store mørketall