Marita er sykepleier og døv – nå har hun forsket på døve mødre

Marita Løkken er sykepleier og doktorgradsstipendiat ved Oslomet. Hun er også døv.

– Offentlige tjenester har ansvar for å bestille tolk til sine innbyggere. Samtidig vet vi at helsepersonell vet lite om døve, norsk tegnspråk og tolkning, sier Marita Løkken. 

Norsk tegnspråk er i denne artikkelen heretter bare kalt tegnspråk.

I en fersk vitenskapelig artikkel i Tidsskrift for omsorgsforskning har hun intervjuet fem døve mødre om deres møte med helsesykepleiere og helsestasjoner.

Bruker tid på å forklare og organisere

– Fire av fem informanter tok selv ansvar for å bestille tolk før konsultasjonen – frivillig eller ufrivillig. Den siste nektet å gjøre dette, og helsestasjonen bestilte tolk etter at hun sto fast på sitt om at tolkebestillinger er et offentlig ansvar, sier Løkken.

– Kvinnene er i barselpermisjon. Det er de profesjonelle aktørene som har ansvaret for å koordinere, slik at det er tolk på plass når timen starter for den døve, sier hun.

En informant sa i intervjuet at hun godt kunne brukt tid på å forberede tolken før konsultasjon, som for eksempel å forklare tolken hva slags konsultasjon det var – og hva den kom til å handle om. Det er imidlertid de profesjonelle aktørenes ansvar, ikke morens, sier Løkken.

– Oppsummert er mine funn at de får merarbeid ved at de tar på seg oppgaver som hører til det offentlige, altså helsestasjon og tolketjeneste, og de offentlige profesjonsutøverne, altså helsesykepleier og tolk, sier Marita Løkken.

Ringer selv om mor er døv

Ikke alle helsestasjonene visste at mor var døv ved første kontakt.

– Det hendte at helsestasjonen ringte på «vanlig» måte. Da må den døve for eksempel ringe tilbake via skjermtolk og si ifra selv at de er døve. Det virker som helsestasjonen ikke har fått informasjonen, sier hun.

Løkken spør seg hvorfor den som ringer, ikke vet dette. Har ikke sykehuset sendt informasjon om at mor er døv? Er det ikke registrert hos helsestasjonen?

«Vi må få lov til å være slitne»

I konsultasjonene på helsestasjonene var kvinnen, babyen, helsesykepleieren, tegnspråktolken og forskeren til stede. Ved to av konsultasjonene var også kvinnens partner med. 

I intervjuene i etterkant av konsultasjonen ble den døve kvinnen intervjuet av forskeren om hvordan hun opplevde konsultasjonen.

Både konsultasjonen og intervjuet ble tatt opp på video og er med i forskningsmaterialet.

En av mødrene svarte slik på spørsmål om hvordan hun erfarte kommunikasjon med helsestasjonen:

«Det som er synd, er at jeg som barselmor, som nettopp har født, det er jo mye endringer i kroppen fra å være helt høygravid til å ha født en baby – det skjer mye.

Men at jeg likevel må si ifra både her og der, si ifra til helsestasjonen, finne frem til riktig person der og opprette kontakt. Og så si ifra til tolk og tolketjeneste at jeg skal til helsestasjonen den dagen, det klokkeslettet, den adressen, ja, den følelsen, den belastningen.

Det er ikke rettferdig overfor oss, vi har nettopp født, vi kan være utslitte, vi må få lov til å være slitne og bare møte en og samtale, ikke sant – uten å måtte tenke på alt det andre ekstra.»

Se på helsesykepleieren eller tolken?

I en av situasjonene i Marita Løkkens studie beskrives det at den døve moren får forklart hvordan babyen skal sitte under vaksinasjon. 

Helsesykepleieren forklarer mens hun snakker og viser på en dukke hun har i sitt eget fang.

For moren blir det utfordrende å se på tolken som viser med tegnspråk hva helsesykepleieren sier, samtidig som hun skal følge med på hva helsesykepleieren viser på dukka. 

I den publiserte artikkelen peker Løkken på at denne situasjonen viser manglende kunnskap og bevissthet. 

– En kvinne som hører, kan se hvor hun vil mens helsesykepleieren snakker, mens en kvinne som ikke hører, må se på tolken, oppsummerer hun og legger til at i en samtale på tegnspråk vil det være selvsagte og logiske pauser hvis man ikke har blikkontakt. 

– Hvis man snakker om en gjenstand, vil det være naturlig at den som fører samtalen, tar en pause ved henvisning til gjenstanden, og da kan den som «lytter», se på gjenstanden før samtalen fortsetter, forklarer hun i forskningsartikkelen.

Informanten, den døve moren selv, sier dette:

«Ja, jeg rekker jo ikke å se. Jeg kan ikke ha ett øye på hver person.» 

Etterlyser kunnskap om døves liv

Løkken mener noe av problemet ligger i selve utdanningen:

– Det er ikke noe i utdanningen om hvordan det er å leve som døv, tegnspråk og tolkning. Det som er, handler om tap av hørsel eller at øret er defekt, og det er i grunnutdanningen. 

– Når det mangler grunnleggende kunnskap, og den døve hele tiden må forklare og organisere det som egentlig er det offentliges ansvar å tilrettelegge, kan det oppleves som en marginalisering eller at de blir sett ned på, mener hun. 

To av informantene opplevde at de ble sett ned på i konsultasjonen.

– Denne mangelen på kunnskap er ikke bare på helsestasjonen, men er noe som eksisterer i storsamfunnet også, mener Løkken.

Drømmesykepleieren

Forskning viser at døve foretrekker helsepersonell som selv er døve og snakker samme språk som dem selv, viser hun til.

I studien hennes er det å ha et felles språk noe informantene ønsker seg:

«Drømmesykepleieren? En som kan norsk tegnspråk, som forstår hvordan jeg har det, som jeg slipper å gi opplæring», sier en av kvinnene som Løkken har intervjuet.