– Jeg vil vise frem mennesket bak legemaskinen

Det er to år siden nå. Ingvild Holtan-Hartwig (29) kjørte fra rekkehuset hos pappaen utenfor Oslo til helsestasjonen i Karasjok på tre dager.

På veien pugget hun ukedager og tall på samisk for å forberede seg på den seks måneder lange turnusperioden som LIS 1. 

– Dårlig forberedt

– Jeg var dårlig forberedt på kulturforskjellene, sier den unge legen der hun sitter i hjørnesofaen i farens stue. 

Hun er tilbake for å lansere debutboka si: «Legen på vidda. Et år i Karasjok». Fridagene går av feriekvoten hennes, men så har heldigvis legene i Karasjok to ekstra uker med ferie, lokalt fremforhandlet.

Månedene som turnuslege har nemlig endt i fast stilling som fastlege og legevaktlege i Karasjok.

Hun forsøkte å høre en podkast mens hun kjørte oppover. «Samenes historie i 10 deler».

– Men det var ganske kjedelig for min hjerne som er trent opp på sosiale medier, så jeg orket ikke hele, innrømmer hun.

Lærte å kose seg

Sosialiseringen som lå foran henne handlet om språk og kultur både på privaten og i jobbsammenheng. Ingvild hoppet bare rett uti det. 

«Å flytte til Karasjok kjentes som å kjøre av fra en firefelts motorvei og inn på en humpete traktorvei», skriver hun i boka.

Hun lærte å gå på besøk uten å ringe først for å spørre om det passer. Ja, til og med uten å ringe på dørklokka. 

Hun har spist kilovis av reinkjøtt og elgkjøtt, dratt på puben med sykepleierkollegaer og lært seg kunsten å sitte rundt bålet å kose seg. Det siste har til og med et eget ord på samisk: dolastallat.

Hun har flira av historier hun ikke ville turt å fnise av mens hun var i Oslo. Etter hvert har latteren blitt mer og mer ekte.

Hun har funnet roen og lært å ta ting som de kommer. Kalenderen er tom på fritiden, men det dukker alltid opp noe hyggelig å gjøre.

Ville lære «bygdemedisin»

Folk i Oslo trodde Ingvild hadde vært uheldig og blitt tildelt praksisen så langt unna Oslo-gryta, men sannheten var at hun selv hadde søkt på turnusstillingen. 

– Det er tilfeldig at det ble ei samisk bygd. Jeg hadde lyst på noe nytt og ville hoppe av hamsterhjulet. Og så ville jeg lære meg bygdemedisin, sier hun.

Bygdemedisin vil si det diametralt motsatte av det hun hadde lært etter et år som turnuslege ved Oslo universitetssykehus, Ullevål. Hun karakteriserer sykehuset som en fabrikk der pasientene kommer på samlebånd. Hun får ikke gi dem en Paracet uten å spørre om lov. 

– På møtene satt turnuslegene langs veggen, tause, mens de ordentlige legene satt rundt bordet og diskuterte pasientene, sier hun.

På hennes første dag sammen med tre andre turnusleger på kirurgisk avdeling på Ullevål, ble de ikke ønsket velkommen. Ingen introduserte dem på morgenmøtet.

– Til slutt tok jeg ordet og introduserte oss selv. Overlegen svarte «å ja, er det nye turnusleger her? Jeg ser ikke forskjell på dere!»

Store ansvarsområder

Overgangen var stor til måten hun ble møtt på i Karasjok. 

– Der så de meg, ønsket velkommen og var takknemlige for at jeg kunne bidra.

Og så overøste de henne med tillit og sendte henne ut i store ansvarsområder hun aldri ville fått i Oslo: 

Allerede på den første helgevakten som legevaktlege mutters alene måtte hun stoppe livstruende fossblødning fra nesa med utstyr hun aldri hadde brukt før. Hun måtte håndtere både psykiatrisk vurdering av voldelige pubgjester og formidle alvorlig kreftbeskjed til en ung alenemor. 

Hennes første møte med selvmord måtte hun også takle alene på vakt som legevaktlege. Noen debrifing etterpå ble ikke tilbudt. Kjæresten hennes jobber i politiet. Han hadde vakt samme helg og fikk debrifing rutinemessig.

– Leger skal jo være som maskiner, slår Ingvild fast. 

– Du så på deg som fabrikkarbeider da du jobbet som sykehuslege på Ullevål. Hva er du som fastlege i Karasjok?

– Noe mer biologisk. Mer menneske. Målet mitt er å være lege og et godt medmenneske med tid til å se og lytte. Det er ikke alltid tid til det i Karasjok heller, men jeg gjør det i større grad enn i sykehusfabrikken.

Rett på dagvakt etter 72-timers helgevakt

I boka skriver Ingvild om de ekstremt krevende og lange vaktene hun har innimellom. De får Sykepleierforbundets omdiskuterte lokalt forhandlede langvakter til å fremstå som reine «barnevakter» i forhold. 

I Karasjok er de fem fastleger og en turnuslege som jobber vanlige dagvakter og deler på helgene, ettermiddagene og nettene som legevaktleger.

Ingvild jobber fredag som fastlege og går hele fredags kveld, lørdag og søndag som vakthavende legevaktlege alene. Så kommer hun på mandags morgen på fastlegekontoret igjen.

Det blir 80 timer til sammen.

Og etter dette er det kun 16 timers pause før hun er i vanlig gjenge som fastlege igjen. Ifølge Ingvild er slike vakter standard i mange små kommuner.

Jobber etter eldgammel avtale

– Hvordan kan Legeforeningen godta dette?

– Jeg har inntrykk av at Legeforeningen prøver å forhandle om dette, men jeg er usikker på hvorfor man ikke klarer å gjøre noe med det. Leger er jo unntatt for deler av Arbeidsmiljøloven, men avtalen strekker seg langt bakover i forrige århundre da leger gjerne var menn og hadde hjemmeværende koner som stelte hus og barn. I dag er flere av legene unge kvinner med barn og fulle timeplaner med fritidsaktiviteter og så videre.

– Er det lukrative tillegg i lønna som frister som gjør at fagforeningen deres tillater så soleklare brudd på Arbeidsmiljøloven?

– Årslønna er høy, men ser du på antall timer vi jobber, er ikke timelønna så astronomisk. Mitt inntrykk er at vi har et generasjonsskifte: Eldre leger ser fortsatt på yrket som et kall eller en livsstil, mens yngre leger heller vil ha lavere lønn og mer fritid. Jeg tror vi vil se en endring der snart.

Vanskelig balansegang

– Disse lange vaktene kan umulig være forsvarlig for pasientene?

– Stort sett går det greit. Vi får ofte sove på natta siden distriktet er så lite. Vi har også et personlig ansvar for å vurdere forsvarligheten. Hvis jeg er helt kokt på mandagen, kan jeg gå hjem for å sove.

– Det har jeg gjort flere ganger, for jeg vil ikke gamble med andres helse. Men det er ikke lett å gjøre det. Jeg må avlyse alle de 18 ulike pasientavtalene jeg har og da får jeg kjempedårlig samvittighet. Den balansegangen mellom samvittighet, forsvarlighet og min helse er vanskelig.

– Er det ikke rovdrift på legene?

– Noen vil nok bruke det ordet. Men i Karasjok har vi også en del goder som skal veie opp for den tunge belastningen. For eksempel at vi kan gå hjem og sove på mandagen etter helgevakt. Via lokale forhandlinger har vi også fått to uker ekstra ordinær ferie i året, samt at vi kan få permisjon med lønn.

– Du protesterte ikke når du ble pålagt disse vaktene som turnuslege?

– Man får litt skylapper når det er sånn det er og har alltid vært og forventes å være. Men jeg har blitt flinkere til å benytte meg av retten til å gå hjem på mandagene. Jeg setter et dårlig eksempel for turnuslegen hvis jeg ikke gjør det. Dessuten er det en viss protest i at jeg skriver om dette i boka mi.

Liker sykepleiere med egen mening

Det hjalp på trivselen at hun allerede første høsten der fikk seg kjæreste: Trønderen Henning (Amund i boka) som kom omtrent samtidig som henne til bygda for å jobbe som politi. 

Gode kolleger hjalp også. En sykepleier som i boka kalles Tuva, ble hun god venninne med. Tuva er ikke redd for å si sin mening, som Ingvild skriver:

«Jeg foreslo å redusere dosen smertestillende til en sykehjemspasient. Hun satte seg på stolen ved siden av meg, rettet sitt gnistrende blikk mot meg og spurte: «Hvorfor det?»

Jeg stotret noe om risiko for avhengighet, forstoppelse og dårlig pust mens hun fortsatte å se på meg. Da jeg var ferdig, trakk hun pusten dypt før hun sa: «Jeg synes heller du burde øke doseringen, hun har sterke smerter ved stell, og jeg skjønner ikke hvorfor det er så farlig om en sengeliggende nittiåring blir litt avhengig.»

Ingvild lot seg overbevise og økte doseringen av buprenorfin.

– Jeg liker å tro at jeg er flink til å høre på sykepleierne. Jeg har stor respekt for meningene deres. De har som oftest flere års erfaring enn meg og er tettere på pasienten slik at de ser mye jeg ikke ser. 

– Og så liker jeg veldig godt at sykepleiere har egen mening og tør å uttrykke den!

Ingen drøm om å bli forfatter

Ingvild Holtan-Hartwig hadde ingen drøm om å bli forfatter.

– Jeg hadde ikke skrevet noe særlig siden videregående. Mens jeg studerte medisin, skrev jeg ingen hele setninger, bare forkortelser.

Forfatterkarrieren begynte med et velformulert og lattervekkende kåseri i Dagens Medisin i mars 2023: Lege med stor L.

Diverse lokalaviser og TV 2 plukket det opp og så haglet det plutselig inn med tilbud om å skrive bok om hennes opplevelser som turnuslege i Karasjok. Tre store forlag tok kontakt. 

– Jeg tenkte «nei, overhodet ikke».

– Likevel gikk Kagge av med seieren?

– De var de første som henvendte seg. Dessuten foreslo de at jeg kunne skrive et prøvekapittel som kunne leses av hele redaksjonen, ikke bare én konsulent. Da følte jeg meg tryggere.

Hun slo til. Og hun skrev flere kapitler, det bare rant ut.

– Jeg kjente plutselig en kjempe-skriveglede. Og merket at jeg har mange ting jeg har lyst til å si.

Hun ville vise frem livet til en bygdelege på godt og vondt. Gi en ærlig og usminket versjon fra innsiden. 

– Jeg vil rett og slett vise mennesket bak legemaskinen. Vi bærer med oss bagasje og påvirkes av det vi opplever.

Også for sykepleiere

– Hvorfor skal sykepleiere lese boka di?

– Jeg tror mange sykepleiere vil kjenne igjen dilemmaene som presenteres i boka. Det får vite mine ærlige refleksjoner som jeg vanligvis ikke røper for sykepleiere. Det kan være nyttig for dem å se hvordan ulike situasjoner påvirker en lege som menneske siden vi skal jobbe sammen som kolleger.

Forfatteren tenker seg om.

– Og så håper og tror jeg at det er en underholdende bok som også sykepleiere vil synes er gøy. Vi som er i helsevesenet må ha galgenhumor og le av det som er vondt og vanskelig noen ganger. Livet veksler jo mellom tøys og tull og sorg og glede. Det gjør boka også.

Alle har fiktive navn

Noen pasienter i boka er diktet opp.

«Men situasjonene og dilemmaene jeg settes i, samt mine refleksjoner over og vurderinger av dem, er selvopplevde og sanne», skriver hun i forordet til boka.

– Er det en blanding mellom fiksjon og fakta?

– Nei, for alt jeg beskriver har jeg opplevd. Så alt er fakta, men hensynet til taushetsplikt og personvern står aller høyest slik at enkelte ting har krevd små endringer.

Alle pasient- og pårørendehistoriene som er med i boka er godkjente, men samtlige personer, både kolleger, pasienter, pårørende og venner har fått fiktive navn. 

– Er du ikke redd for at det vil føre til spekulasjoner i Karasjok om hvem som er hvem?

– Absolutt! Så jeg har endret på en del detaljer så det ikke skal være så lett å skjønne, men da står jeg jo i fare for at det likner på noen andre. 

Den nybakte forfatterlegen håper karasjokværingene synes det er morsomt at bygda løftes frem av en utenfra. 

– Selv om jeg skriver om alt som er rart og dumt, er det definitivt mest positivt. Dette er min hyllest til Karasjok.

Norsk kulturråd har akkurat kjøpt inn boka. Det betyr at den holder litterær kvalitet og snart kommer til et bibliotek nær deg.