fbpx – Barn har mange spørsmål de ikke tør stille sine nærmeste Hopp til hovedinnhold

– Barn har mange spørsmål de ikke tør stille sine nærmeste

Barn på sykebesøk hos pappa
GLEMTE BARN: Mange sykepleiere opplever frustrasjon over hvordan barn som pårørende ivaretas i helsevesenet. Det kommer tydelig frem i fritekstsvar fra Sykepleiens spørreundersøkelse. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Temaet barn som pårørende genererer mye frustrasjon og usikkerhet blant sykepleiere, men også stor vilje til å hjelpe og å lære mer.  Det viser fritekstsvarene i Sykepleiens spørreundersøkelse.

Tall kan si mye, men langt fra alt. I Sykepleiens spørreundersøkelse om barn som pårørende har ikke deltakerne bare krysset av i skjema. Flere hundre har også lagt igjen kortere og lengre kommentarer og tanker om tematikken.

Her er noe av det sykepleierne skriver:

Om dialog

  • Mange barn kan få med seg mye av det som skjer, og dersom de ikke får muligheten til å snakke om det, kan det gi dem store utfordringer senere i livet.
  • «Å gå rundt og være bekymret og redd i hverdagen for mor eller far kan være veldig tøft for et barn. Ved samtaler med oss opplever jeg at barn har mange spørsmål de ikke tør stille sine nærmeste.»
  • Barn skal få være barn, men det er viktig å huske på at barn har følelser og tanker de må få prosessert med en voksen og gjerne en voksen som kan nettopp dette!
  • «Det satses dessverre altfor lite på dette. Helsetjenester for barn og unge har altfor liten kapasitet.»

Om rettigheter og taushetsplikt

  • «Alt skal være så taushetsbelagt at man er usikker på om barnet får hjelp oppi det hele.»
  • «Jeg har opplevd at barn i samtale med meg har fortalt om alvorlig psykisk syke foreldre som mottar psykisk helsehjelp, men hvor verken barnevern eller skolehelsetjenesten er varslet, til tross for at omsorgsevnen til foreldrene er svært begrenset. Jeg opplever at vernet om taushetsplikten rundt de voksne pasientene trumfer barnas rett til oppfølging hvis foreldrene ikke samtykker til at informasjon deles.»
  • «Det foreligger masse flotte lover og retningslinjer her, men blir det for dårlig fulgt opp?»
  • «Mindreårige barn, kanskje spesielt ungdom, blir glemt bort helt hos oss.»
  • «Vi ser ofte behovet for å minne foreldre om at barna må få informasjon om sykdom og behandling. De trenger å forvisses om hvor viktig det er at barna involveres for blant annet å skape trygghet.»

Om rapportering

  • «Når pasientene mine har barn under 18 år må jeg gjennomføre en lang samtale om dette og føre det inn i et «barn som pårørende»-skjema i DIPS. Jeg har ikke tid til det, kjenner det synker i magen hvis pasienten svarer «ja» når jeg spør om de har barn under 18 år.»

Om barn som tolk for foreldrene

  • «Har erfaringer med barn og ungdom med innvandrerbakgrunn som har mye ansvar for foreldrene. Det er vanskelig å få klarhet i hvilket ansvar de har i hjemmet, eller hvordan mor eller fars sykdom påvirker dem. Noen ganger blir de brukt som tolk når foreldrene har behov for helsetjenester.»

Om opplæring

  • «Jeg skulle ønske at det var mer opplæring rundt dette, da det er et svært viktig tema.»

Om rutiner

  • «Temaet blir lett glemt når vi får yngre pasienter fordi det er uvanlig for oss.»
  • «I min avdeling ser vi sjelden barn, fordi de ikke blir invitert. Det er ingen strukturert eller avklart rutine for oppfølging av barn som pårørende, og det er tilfeldig hvor mye den enkelte sykepleier kan om lovverk og anbefalinger.»

Om ressurser og ledelse

  • «Vi har mange gode tiltak på vår helsestasjon, men på grunn av ressursmangel får vi ikke alltid gjort jobben.»
  • «Jeg har flere ganger meldt behovet for mer informasjon om barn som pårørende i hjemmetjenesten, men har ikke fått noen respons fra ledelse.»
  • «Jeg savner at spesialisthelsetjenesten tar kontakt med oss helsesykepleiere slik at vi i større grad kan støtte barn som pårørende.»

Om samarbeid

  • «Opplev som helsesjukepleier at det ofte er tilfeldig om barn som pårørande blir oppdaga. Opplev dårlig samarbeid her mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale tjenesten.»
  • «Skolehelsetjenesten kan med fordel mye oftere bli kontaktet dersom behandlere og institusjoner har pasienter med skolebarn, slik at vi kan hjelpe barnet og familien.»

Om oppfølging av søsken

  • «Oppfølging av søsken har vært vanskelig i pandemien da vi har vært mye mer restriktive med besøk hos barna som er innlagt. Vanligvis oppfordrer vi alltid søsken til å komme mye på besøk og gir dem oppfølging mens de er på besøk.»
Om undersøkelsen
  • Spørreundersøkelse ble gjennomført mellom 25. og 31. januar 2022 ved hjelp av det digitale verktøyet Enalyzer. 
  • 10 000 tilfeldige personer oppført i Norsk Sykepleieforbunds medlemsregister ble invitert til å delta i undersøkelsen. Studenter og pensjonister ble ikke inkludert i utvalget.
  • Totalt 2067 personer påbegynte undersøkelsen. Respondenter som oppga at de jobber primært i universitet/høyskole, utenfor helsevesenet eller ikke er i jobb for tiden, ble ekskludert fra undersøkelsen. Det samme ble respondenter som oppga at deres arbeidsplass aldri har pasienter eller brukere med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade. Dermed endte cirka 1600 opp med å besvare.
  • Besvarelsene var anonyme, men noen valgte å identifisere seg i et fritekstfelt.
  • I presentasjonen og diagrammer har vi enkelte steder delt opp svarene slik at antall respondenter i enkelte grupper blir relativt få, og feilmarginene dermed større. Antall respondenter (n) for enkeltgrupper er oppgitt under de enkelte diagrammene.
Les også:

– Tenk alltid at det er et ungt menneske inni det gamle

Runar Bakken, sykepleier, dosent emeritus, forfatter
RELASJONEN ER IKKE NOK: – Sykepleiere tenker at alt det gode skal skje i relasjonen til pasienten, men de må være opptatt av noe mer, mener Runar Bakken. Nemlig rammebetingelsene. Foto: Marit Fonn

– Uansett hvor mye man kan om aldring så kommer det brått på, sier Runar Bakken. Han har undervist tusener av sykepleiere om aldring og eldreomsorg.

Runar Bakken har snakket om aldring og alderdom i årevis. Nå er han selv på vei til å bli en av dem han har forsket på.

– Når man er så gammel som jeg har blitt, får man tilbud om samtale av et kommunalt team, og alt i livet skal kartlegges, sier 70-åringen Runar Bakken.

– Teamet skal finne ut om livsstilen kan forbedres: Hvordan står det til med inntak av nikotin, alkohol og fett? Er det noe som kan justeres for å få utsatt behovet for hjelp?

– Mange norske kommuner har slike forebyggende samtaler. I Danmark er det obligatorisk. Det koster ganske mye å gjennomføre.

– Guffent å skulle bli sett i kortene

Bakken, sykepleier og dosent emeritus, utgir nå boken I løvens gap – om aldring og alderdom nå og i årene som kommer.

Det er ikke første gang han har skrevet bok om temaet. Men nå skriver han seg selv inn i materien, som en aldrende mann. Ifølge ordboken er løvens gap/hule et svært farlig eller ubehagelig sted.

– Jeg skjønner intensjonen med kartleggingen, men jeg blir nummen av tanken på at den skal skje meg. Må jeg legge vekk kviteseidsmøret? undrer han.

Bakken liker filosofer. Nå siterer han vossingen Hans Skjervheim:

– Han sa at «intet er mer ubehagelig enn å bli forebygget.»

– Du er enig med ham?

– Ja, det gir en guffen følelse å skulle bli sett i kortene. Det mest forunderlige er oppdagelsen: Jøss, er jeg så gammel? Uansett hvor mye man kan om aldring så kommer det brått på.

Har utdannet sykepleiere i 30 år

Bakken, som ble sykepleier i 1988, kan mye. Han har undervist og forsket i 30 år. Først om kjønn og kultur i sykepleie, i de siste 15 om aldring og eldreomsorg. Han har veiledet sykepleiestudenter på alle nivåer.

Nå er han dosent emeritus og har tre års erfaring som pensjonist. Hans virke har vært på sykepleierskolen, høyskolen og til slutt universitetet. Alt med base i Telemark.

– Å leve er å eldes, filosoferer han over en kopp kaffe.

Han har tatt turen til Oslo fra hjembyen Porsgrunn.

– Hver dag blir du eldre, det er like forunderlig for meg som for andre.

(Saken fortsetter under bildet.)

Runar Bakken, sykepleier, dosent emeritus, forfatter
UNDRER: – Jeg er heldig. Jeg kan lese, jeg kan skrive. Enn så lenge, sier Runar Bakken. Han undrer seg over aldringens vesen. Foto: Marit Fonn

– Fortsett med det du er glad i

– Du er like gammel som visesangeren Jan Eggum? 70?

– Ja. Han har sagt han vil jobbe på scenen til siste slutt.

– Og du?

– Jeg er heldig. Jeg kan lese, jeg kan skrive. Enn så lenge. Jeg gikk av med pensjon, men kunne fortsette med det samme. Bortsett fra at arbeidsmiljøet er tapt.

Han siterer nå den franske filosofen Simone de Beauvoir:

– Hun sa: «Fortsett med det du er glad i. Glem deg selv, ikke bli oppslukt av egen navle.»

– Nesten alle er utslitt

– Men mange, som sykepleiere flest, kan ikke fortsette med det samme når de blir pensjonister?

– Nei, og de slutter jo i yrket når de er noen og seksti, kanskje før. Og nesten alle er utslitt, vil jeg tro.

– Men du gjør det du er glad i, og glemmer deg selv?

– Ja, jeg har jo skrevet bok.

– Fordi du er 70 år?

– Nei, kjære vene, ikke fordi. Men jeg er jo 70. De siste årene har det gått fire år mellom hver bok.

Et gjentakende tema, i tillegg til alderdom, er menn i sykepleieryrket.

Her er listen over utgitte bøker:

  • Modermordet
  • Mann i ingenmannsland
  • Alle vil leve lenge – men ingen vil bli gamle
  • Frykten for alderdommen
  • Englevakt
  • Maktens samvittighet (medforfatter)
  • I løvens gap

Mer enn relasjonen til pasienten

Sykepleiere har en hang til å tenke at alt det gode skal skje i relasjonen til pasienten, påpeker Bakken.

– I hele min karriere har jeg ment at sykepleiere må være opptatt av noe mer, nemlig rammebetingelsene den relasjonen skal skje under, sier han, og utdyper:

– Hele tiden er det jo begrensninger som skaper kontinuerlige dilemmaer, sier han. Man får aldri realisert det ideelle. Det må man lære å stå i.

– Hvis politikk er det muliges kunst (her siteres den tyske rikskansleren Otto von Bismarck), så er i hvert fall sykepleie det.

– Sykepleierne skal fatte vedtakene

Rammebetingelsene i helsevesenet avhenger av økonomi og politikk.

– Regjeringen vil innføre tillitsreformen, ifølge Hurdalsplattformen. Det er å føre ansvaret tilbake til førstelinjen for å definere behovet for sykepleie. Det vil få store konsekvenser for dem som jobber der.

Bakken tolker reformen slik:

– I stedet for at tjenestekontoret skal fatte vedtak om mor og far, er det sykepleierne som skal gjøre det, i møte med pasientene.

– Og dette er til det bedre?

– Ja, hvis de får det til. Jeg ser for meg at dette er tilbake til primærsykepleien, sier han.

Primærsykepleie defineres slik av helsenetts ordbok: Pasienten har fast personale å forholde seg til.

– Gjelder ikke primærsykepleien fortsatt?

– Nei. Men tillitsreformen vil innebære små team, der alle er fagutdannet, som er gitt et ansvar. Det er essensen.

– Alle var faglærte, alle jobbet heltid

Runar Bakken viser til et forsøk i kommunehelsetjenesten i tre bydeler i Oslo. Team på ni-ti fagutdannede i heltid hadde ansvar for seks-åtte pasienter.

Han har viet et av kapitlene i boken til dette prosjektet.

– Det var veldig vellykket, men hva var forutsetningen? Jo, nok bemanning og utfasing av ufaglært arbeidskraft. I dette prosjektet var alle faglærte og alle jobbet heltid.

– I virkeligheten er 30 prosent ufaglærte, mange jobber deltid og det er 15–16 personer som går til hver pasient.

(Saken fortsetter under bildet.)

LØSNINGSORIENTERT: Runar Bakken skriver blant annet om hva som skal til for å få orden på pleie- og omsorgstjenesten i den nye boken sin.  Foto: Marit Fonn

Har fasitsvaret

– Helseministeren sier hun er for økt grunnbemanning. Men det mangler jo både sykepleiere og helsefagarbeidere?

– I boken min har jeg også et eget kapittel om hvordan få nok folk i den virkelige verden, sier Bakken.

– Og hva er ditt fasitsvar?

– Høyere lønn. Hele stillinger. Økt kompetanse, både blant ledere, sykepleiere og helsefagarbeidere. 50 prosent sykepleiere og 50 prosent helsefagarbeidere. Utfasing av ufaglærte. Bemanningsnorm, slik de har i barnehage og skole.

Kan begynne å svinge i pleie- og omsorgssektoren

Alt dette, ikke mindre, vil sikre nok grunnbemanning, mener han.

– Men alle tiltak må settes i gang samtidig. Da kan det bli et skikkelig kompetanseløft, slik skolen gjennomgikk for noen år siden, sier Bakken.

Han tenker på kunnskapsløftet, reformen som startet i 2006.

– Når det er gjort, kan man sette i gang med å rekruttere menn og innføre tillitsreformen. Da kan det begynne å svinge i pleie- og omsorgssektoren.

– Vil det skje i din levealder?

– I så fall kan jeg se for meg å bli gammel og hjelpetrengende.

– Så boken er inspirert av at du selv skal til pers?

– Ja! Å leve helhjertet til siste slutt, det er jo det vi drømmer om. Det kan jeg ikke regne med slik det er nå.

– Du kan bli dement?

– Da er toget gått. Selv om demente kan ha mange gode øyeblikk.

(Saken fortsetter under bildet.)

Runar Bakken, sykepleier, dosent emeritus, forfatter
EN FLOKK ETTER SEG: Runar Bakken vil leve helhjertet. Med seks barnebarn får han brynt seg. – Alle er forskjellige, sier han. Et av dem lurer på hvorfor han gjør sånn med hendene. Foto: Marit Fonn

– Gapet øker mellom hvordan du føler deg og faktisk alder

– Er det noe du har endret syn på etter alle årene i eldrefeltet?

– Nei, men jeg kan mer, og jeg går dypere inn i hva det er å eldes, og hvordan synet på aldring kommer inn i politikken.

– Så hva er det å eldes?

Han tenker. Men ikke lenge:

– Det er å leve.

Kaffekoppen er tømt, men Bakken fortsetter:

– Det er så underlig. Gradvis får man et dobbelt forhold til å eldes. Du må forholde deg til kronologisk alder. Men jo eldre du blir, jo mer øker gapet mellom hvordan du føler deg og faktisk alder.

– Far hadde også hengekinn

For en stund siden traff han en som ikke hadde sett ham på en stund.

– «Nei, har du fått hengekinn», sa han. Hahaha!

Runar Bakken drar seg i det ene løse kinnet.

– Jeg så for meg far, han hadde også hengekinn. Det var en sjokkopplevelse, og slike kommer alltid utenfra, jeg går jo ikke rundt og tenker på at jeg er 70. Sånn sett er det en sannhet at alder er bare et tall. Mange har en diffus følelse av egen alder.

Han har kommet frem til en konklusjon. Eller et råd:

– Målet må være å glemme alderen. Det er når du reiser deg og ser deg i speilet du blir påminnet hvor gammel du er.

– Må kjenne pasientens livshistorie

– Tenk alltid at det et ungt menneske inni det gamle. Når du står foran studentene, tenk at disse en gang skal bli hjelpetrengende.

– Og omvendt, si til studentene: De gamle har vært forelsket og livsglade. Bidra til at de får kjennskap til pasientens livshistorie. Når de ikke vet, og bare ser en som gaper, tenker de heller ikke på at pasienten har vært en flott dame eller mann. Det er ekstremt viktig.

– Å leve er å eldes, konkluderer han.

– I sted sa du det omvendt …

 – Ja, det er ikke mulig å skille liv og aldring. Jeg liker ikke den oppdelingen. Sånn sett er det absurd at når alderen er høy, så er du ikke å regne med lenger.

Økende klasse- og helseulikhet

– Vis studentene hvordan forestillingen om alder danner grunnlag for politikken. Gi dem et verktøy. Det er absurd at eldre presses ut i ytterkanten av et pulserende liv, som består av unge mennesker.

 – Men dagens 70-åring er ikke som våre foreldre eller besteforeldre?

 – Nei, men snittalderen øker ikke så mye. Og det er et stort spenn, de hauggamle hører til en egen klasse. De som drikker og røyker med begge hender, er tidlig avhengige av kommunale tjenester. Like tidlig som før.

– Vi får en økende klasse- og helseulikhet. Folk dør ti-elleve år tidligere i Oslo øst enn i Oslo vest. Vi klarer ikke å gjøre noe med det.

– Du er gammel når du blir avhengig

– Hvor går grensen mellom å være eldre og gammel?

– Det er en ufruktbar inndeling. Noen snakker om første, andre og tredje alder, det går på kronologiske år. Og pensjonsalderen er fast. Jeg vil heller si at du er gammel når du blir avhengig av helsetjenester for å kunne leve en stund til. Enten du er 65, 95 eller 105.

– Du kan jo være hjelpetrengende i perioder?

– Selvfølgelig. Noen kommer seg av lårhalsbrudd og kan få gode dager etter det.

Glad i å veilede studenter

Selv har han diabetes.

– 70 prosent av menn på farssiden har fått diabetes 2 etter at de rundet 50 år. Nå nærmer jeg meg alderen for tjenestene jeg skriver om.

Litt mer oppstemt utbryter han:

– Det hyggeligste jeg har gjort er å veilede studenter!

– Hvor mange?

– Tusenvis.

– Hvordan har du klart å holde deg praksisnær?

– Gjennom forskning, med mange opphold i felt.

17. januar var dagen han bikket 70. Det ble en rolig markering med fortæring av skrei. Når storfeiringen skal skje, avhenger av et visst virus.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.