– Vi må forstå, ikke bare gjøre

Petrin Hege Eide er ny leder for landets operasjonssykepleiere.

– Hvem er du?

– En sykepleier som jobbet på intensiv og i akuttmottak, før jeg utdannet meg til operasjonssykepleier, sier hun på telefon fra Bergen.

– Hvorfor valgte du operasjon?

– Fordi jeg ble fascinert av kirurgi og kirurgiens muligheter.

Vil forstå posisjonen

Operasjonssykepleie er en gammel spesialitet i et ganske ungt fag. Allerede i 1880 spesialiserte Fredrikke Nissen seg i operasjonssykepleie, og i 1960-årene ble det opprettet ettårig sykehusintern videreutdanning i faget.

Siden da er videreutdanningen overført til høyskolene, og også utvidet til master.

Petrin Hege Eide har både jobbet klinisk og undervist. Hun har hovedfag i sykepleievitenskap, og har blant annet skrevet lærebok i operasjonssykepleie.

– Jeg har forsøkt å forstå operasjonssykepleiefaget og operasjonssykepleiens posisjon i helsevesenet, forklarer hun.

Hun er fascinert av systemet operasjonssykepleiere har utviklet, der ett menneske holder seg sterilt gjennom hele inngrepet.

– Operasjonssykepleiere jobber i par, påpeker hun.

– Der den ene jobber sterilt, og den andre usterilt. Det er meget effektivt.

Når hun snakker med kolleger rundt i Europa, opplever hun at mange blir misunnelige på den norske utdanningen.

– I Norge har vi spesialutdannede sykepleiere på operasjonsstuene, mens flere andre land bruker teknikere eller sykepleiere som er opplært internt.

Å snakke samme språk

Det unike med systemet man har i Norge, mener Eide, er at operasjonssykepleiere drifter operasjonsstuene. De har ansvaret for utstyr, sterilitet og operasjonsprogram i tillegg til at de assisterer kirurgene og tar vare på pasientene.

Men hun opplever at dette systemet står under press.

– På den ene siden er det en rivende utvikling, blant annet med robotkirurgi. Det legger press på faget fordi vi får andre oppgaver og til dels overtar oppgaver fra kirurgene, sier hun.

– Dette er ikke nødvendigvis feil, men hvis det skjer, må det foregå under ryddige forhold med tanke på lønn, ansvar og opplæring.

På den annen side kan oppgaver operasjonssykepleiere gjør, bli tatt over av operasjonsfagarbeidere eller kirurgiske fagarbeidere. Og det mener Eide ikke vil gagne pasientene.

– På operasjonsstuene jobber det høyt utdannede leger og sykepleiere, sier hun.

– Det er viktig at vi snakker samme språk, og vi må forstå, ikke bare gjøre.

– Men oppgaver kan også læres gjennom praksis?

– Både og, sier hun.

– I Norge har vi assistenter, eller laboranter, som vasker, desinfiserer og steriliserer instrumenter. De gjør en viktig jobb, men de som skal jobbe nær pasienten, trenger mer utdanning.

En helt ny forståelse

Som eksempel viser hun til at det for noen år siden ble opprettet en fagutdanning i sterilforsyningsarbeid. 

– Det elever etterpå fortalte, var at de gjennom utdanningen fikk en forståelse for sine arbeidsoppgaver på en helt ny måte, sier hun.

– Og når de så seg tilbake, ble de skremt.

Hun mener for eksempel at det å ha en bevisst holdning til håndvask eller hånddesinfeksjon, enkelt kan læres.

– Før utdanningen syntes fagarbeiderne at dette var en prosedyre de mestret. Men når de forsto smittekjeden, ble det så tydelig for dem hvor viktig den var fordi de forsto hva de oppnådde ved håndvask.

Petrin Hege Eide peker på den store kompleksiteten i dagens kirurgi, og at den fordrer kunnskap og en teoretisk forståelse.

– Mange har en forestilling om at operasjonssykepleiere mest leverer instrumenter?

– Ja, jeg hører det. Fortsatt er det sånn at studenter som begynner, blir overrasket over hvor stort det kirurgiske fagfeltet er, sier Eide.

– Hvor akutt det er, og hvor avansert medisinsk utstyr vi håndterer.

Er ikke imot endring

Og så er det en viktig ting hun vil presisere:

– Jeg er på ingen måte imot endring.

– Operasjonsfaget har mange ganger vist at det er villig til å være med på endringer. Men det vi må spørre om, er om endringene er til pasientens beste.

Som eksempel nevner hun kikkhullskirurgi.

– For operasjonssykepleiere er det egentlig ganske kjedelig, men vi har aldri protestert. Og det er fordi den typen inngrep er til det beste for pasienten.

– Får mindre å si

Men dersom endringer handler om å spare penger, er hun ikke redd for å si ifra.

– Jeg opplever at operasjonssykepleiere generelt er frustrert fordi vi får stadig mindre å si om vårt eget arbeid.

– Hva mener du med det?

– At det blir laget rutiner som tar mer hensyn til hva som er effektivt, enn hva som er faglig korrekt.

– For eksempel hva da?

– At pasienter blir trillet i samme seng fra sengepost og helt inn på operasjonsstuen. 

Det tar mindre tid, og krever færre folk.

– Men det er hygienemessig utfordrende at en seng som har stått på sengepost, og blitt trillet gjennom sykehuset, skal inn på stuen, mener hun.

Vil se evidensen

Risiko for nedkjøling er et annet eksempel.

– Vi vet at pasienter risikerer å bli nedkjølt mens de ligger på operasjonsbordet, sier hun.

– Derfor anbefaler vi at pasienten er varmet opp før han eller hun kommer, og at man hele tiden er oppmerksom på pasientens kroppstemperatur.

Det mener hun er lettest å håndtere dersom pasienten kommer i seng, godt innpakket i dyne.

– Men det er billigere å la dem gå selv, ikledd morgenkåpe, sier hun.

– Og da risikerer de å miste varme.

– Men er det ikke bra for sirkulasjonen å være i bevegelse før operasjon, samtidig som man ikke blir pasientifisert?

– Det argumentet har jeg hørt før, men jeg har ikke sett kunnskapen det er basert på. Jeg mener evidensen må være på plass før man endrer rutiner.

Vil bli spesialist

– Hva er den viktigste saken for operasjonssykepleierne?

– Å få spesialistgodkjenning.

Det, sier Eide, handler om å sikre deres myndighetsområde.

– Og å gjøre det tydelig hva vi kan. Vi kan andre ting enn andre sykepleiere, men jeg tror ikke alle er klar over hva vi kan.

Hun vil også samarbeide tettere med kirurgenes fagforeninger.

– Jeg tror vi har en del felles saker som bør settes på agendaen. Som å ta styringen over stuene og hva slags utstyr som skal kjøpes inn. Når alt blir så avansert, kommer det også andre typer personell på banen, som ingeniører. Men vi må sikre at utstyret vi får kan vaskes, for eksempel.

– Det er ikke sånn at dere får kjeft av kirurger?

– Det tror jeg var mer før. Men blir det harde stemmer, handler det om at vi står i situasjoner som er veldig intense. Det kan handle om liv og død, om man får til en operasjon eller ikke.

Stort sett opplever hun at det er god stemning på operasjonsstuene.

Måtte selv endre oppfatning

– Hvilken spesialitet er din favoritt?

– Plastikkirurgi, og da snakker jeg ikke om den kosmetiske, sier hun.

Hun mener den som handler om å behandle lyter, enten medfødte eller som følger av skade eller sykdom.

– Jeg synes det er utrolig fascinerende å se på at det blir konstruert et nytt bryst, en ny nese, et nytt øre. Det forandrer livet til folk på en positiv måte.

Selv måtte hun forandre oppfatning om operasjonssykepleiere da hun kom inn i faget.

– Hvilken oppfatning hadde du?

– Jeg trodde de var de snilleste, sier hun.

– Hvorfor snilleste?

– Jeg tenkte at de var snille damer som ga instrumenter til kirurgene.

Men det tenker hun ikke lenger.

– Nå mener jeg operasjonssykepleiere er de flinkeste sykepleierne, sier hun.

– Da jeg ble kjent med dem, ble jeg rystet over kunnskapsnivået. Det er jeg fortsatt.