fbpx – Vi må forstå, ikke bare gjøre Hopp til hovedinnhold

Ny leder for operasjonssykepleierne: – Vi må forstå, ikke bare gjøre

Bildet viser Petrin Hege Eide.
UTE I PRAKSIS: Hun har blant annet skrevet vitenskapelig om håndlag, instrumentlære og operasjonsteknikk. Her jobber Petrin Hege Eide med et forskningsprosjekt som ser på utforming av norske operasjonsstuer. Foto: Brian Holmedal/Høgskulen på Vestlandet

Petrin Hege Eide er fascinert av kirurgiens muligheter og operasjonssykepleierens unike funksjon.

Petrin Hege Eide er ny leder for landets operasjonssykepleiere.

– Hvem er du?

– En sykepleier som jobbet på intensiv og i akuttmottak, før jeg utdannet meg til operasjonssykepleier, sier hun på telefon fra Bergen.

– Hvorfor valgte du operasjon?

– Fordi jeg ble fascinert av kirurgi og kirurgiens muligheter.

Vil forstå posisjonen

Operasjonssykepleie er en gammel spesialitet i et ganske ungt fag. Allerede i 1880 spesialiserte Fredrikke Nissen seg i operasjonssykepleie, og i 1960-årene ble det opprettet ettårig sykehusintern videreutdanning i faget.

Siden da er videreutdanningen overført til høyskolene, og også utvidet til master.

Petrin Hege Eide har både jobbet klinisk og undervist. Hun har hovedfag i sykepleievitenskap, og har blant annet skrevet lærebok i operasjonssykepleie.

– Jeg har forsøkt å forstå operasjonssykepleiefaget og operasjonssykepleiens posisjon i helsevesenet, forklarer hun.

Hun er fascinert av systemet operasjonssykepleiere har utviklet, der ett menneske holder seg sterilt gjennom hele inngrepet.

– Operasjonssykepleiere jobber i par, påpeker hun.

– Der den ene jobber sterilt, og den andre usterilt. Det er meget effektivt.

Når hun snakker med kolleger rundt i Europa, opplever hun at mange blir misunnelige på den norske utdanningen.

– I Norge har vi spesialutdannede sykepleiere på operasjonsstuene, mens flere andre land bruker teknikere eller sykepleiere som er opplært internt.

Å snakke samme språk

Det unike med systemet man har i Norge, mener Eide, er at operasjonssykepleiere drifter operasjonsstuene. De har ansvaret for utstyr, sterilitet og operasjonsprogram i tillegg til at de assisterer kirurgene og tar vare på pasientene.

Men hun opplever at dette systemet står under press.

– På den ene siden er det en rivende utvikling, blant annet med robotkirurgi. Det legger press på faget fordi vi får andre oppgaver og til dels overtar oppgaver fra kirurgene, sier hun.

– Dette er ikke nødvendigvis feil, men hvis det skjer, må det foregå under ryddige forhold med tanke på lønn, ansvar og opplæring.

På den annen side kan oppgaver operasjonssykepleiere gjør, bli tatt over av operasjonsfagarbeidere eller kirurgiske fagarbeidere. Og det mener Eide ikke vil gagne pasientene.

– På operasjonsstuene jobber det høyt utdannede leger og sykepleiere, sier hun.

– Det er viktig at vi snakker samme språk, og vi må forstå, ikke bare gjøre.

– Men oppgaver kan også læres gjennom praksis?

– Både og, sier hun.

– I Norge har vi assistenter, eller laboranter, som vasker, desinfiserer og steriliserer instrumenter. De gjør en viktig jobb, men de som skal jobbe nær pasienten, trenger mer utdanning.

En helt ny forståelse

Som eksempel viser hun til at det for noen år siden ble opprettet en fagutdanning i sterilforsyningsarbeid. 

– Det elever etterpå fortalte, var at de gjennom utdanningen fikk en forståelse for sine arbeidsoppgaver på en helt ny måte, sier hun.

– Og når de så seg tilbake, ble de skremt.

Hun mener for eksempel at det å ha en bevisst holdning til håndvask eller hånddesinfeksjon, enkelt kan læres.

– Før utdanningen syntes fagarbeiderne at dette var en prosedyre de mestret. Men når de forsto smittekjeden, ble det så tydelig for dem hvor viktig den var fordi de forsto hva de oppnådde ved håndvask.

Petrin Hege Eide peker på den store kompleksiteten i dagens kirurgi, og at den fordrer kunnskap og en teoretisk forståelse.

– Mange har en forestilling om at operasjonssykepleiere mest leverer instrumenter?

– Ja, jeg hører det. Fortsatt er det sånn at studenter som begynner, blir overrasket over hvor stort det kirurgiske fagfeltet er, sier Eide.

– Hvor akutt det er, og hvor avansert medisinsk utstyr vi håndterer.

Bildet viser Petrin Hege Eide og operasjonssykepleierstudenter på simuleringssenteret på det som den gang het Høgskolen i Bergen.
VEILEDER STUDENTER: Her er Petrin Hege Eide (til venstre) sammen med studenter i operasjonssykepleie. På bordet ligger en simuleringsdukke. Foto: Rune Nielsen/Bergens Tidende/NTB

Er ikke imot endring

Og så er det en viktig ting hun vil presisere:

– Jeg er på ingen måte imot endring.

– Operasjonsfaget har mange ganger vist at det er villig til å være med på endringer. Men det vi må spørre om, er om endringene er til pasientens beste.

Som eksempel nevner hun kikkhullskirurgi.

– For operasjonssykepleiere er det egentlig ganske kjedelig, men vi har aldri protestert. Og det er fordi den typen inngrep er til det beste for pasienten.

– Får mindre å si

Men dersom endringer handler om å spare penger, er hun ikke redd for å si ifra.

– Jeg opplever at operasjonssykepleiere generelt er frustrert fordi vi får stadig mindre å si om vårt eget arbeid.

– Hva mener du med det?

– At det blir laget rutiner som tar mer hensyn til hva som er effektivt, enn hva som er faglig korrekt.

– For eksempel hva da?

– At pasienter blir trillet i samme seng fra sengepost og helt inn på operasjonsstuen. 

Det tar mindre tid, og krever færre folk.

– Men det er hygienemessig utfordrende at en seng som har stått på sengepost, og blitt trillet gjennom sykehuset, skal inn på stuen, mener hun.

Vil se evidensen

Risiko for nedkjøling er et annet eksempel.

– Vi vet at pasienter risikerer å bli nedkjølt mens de ligger på operasjonsbordet, sier hun.

– Derfor anbefaler vi at pasienten er varmet opp før han eller hun kommer, og at man hele tiden er oppmerksom på pasientens kroppstemperatur.

Det mener hun er lettest å håndtere dersom pasienten kommer i seng, godt innpakket i dyne.

– Men det er billigere å la dem gå selv, ikledd morgenkåpe, sier hun.

– Og da risikerer de å miste varme.

– Men er det ikke bra for sirkulasjonen å være i bevegelse før operasjon, samtidig som man ikke blir pasientifisert?

– Det argumentet har jeg hørt før, men jeg har ikke sett kunnskapen det er basert på. Jeg mener evidensen må være på plass før man endrer rutiner.

Vil bli spesialist

– Hva er den viktigste saken for operasjonssykepleierne?

– Å få spesialistgodkjenning.

Det, sier Eide, handler om å sikre deres myndighetsområde.

– Og å gjøre det tydelig hva vi kan. Vi kan andre ting enn andre sykepleiere, men jeg tror ikke alle er klar over hva vi kan.

Hun vil også samarbeide tettere med kirurgenes fagforeninger.

– Jeg tror vi har en del felles saker som bør settes på agendaen. Som å ta styringen over stuene og hva slags utstyr som skal kjøpes inn. Når alt blir så avansert, kommer det også andre typer personell på banen, som ingeniører. Men vi må sikre at utstyret vi får kan vaskes, for eksempel.

– Det er ikke sånn at dere får kjeft av kirurger?

– Det tror jeg var mer før. Men blir det harde stemmer, handler det om at vi står i situasjoner som er veldig intense. Det kan handle om liv og død, om man får til en operasjon eller ikke.

Stort sett opplever hun at det er god stemning på operasjonsstuene.

Måtte selv endre oppfatning

– Hvilken spesialitet er din favoritt?

– Plastikkirurgi, og da snakker jeg ikke om den kosmetiske, sier hun.

Hun mener den som handler om å behandle lyter, enten medfødte eller som følger av skade eller sykdom.

– Jeg synes det er utrolig fascinerende å se på at det blir konstruert et nytt bryst, en ny nese, et nytt øre. Det forandrer livet til folk på en positiv måte.

Selv måtte hun forandre oppfatning om operasjonssykepleiere da hun kom inn i faget.

– Hvilken oppfatning hadde du?

– Jeg trodde de var de snilleste, sier hun.

– Hvorfor snilleste?

– Jeg tenkte at de var snille damer som ga instrumenter til kirurgene.

Men det tenker hun ikke lenger.

– Nå mener jeg operasjonssykepleiere er de flinkeste sykepleierne, sier hun.

– Da jeg ble kjent med dem, ble jeg rystet over kunnskapsnivået. Det er jeg fortsatt.

Petrin Eide
VIL BLI SPESIALIST: Petrin Hege Eide sier spesialistgodkjenning er den viktigste saken for Norsk Sykepleierforbunds landsgruppe av operasjonssykepleiere. Hun mener det vil gjøre det tydelig hva denne gruppen spesialsykepleiere kan. Foto: Privat
Les også:

Operasjonssykepleiere dekker opp instrumentbordet ulikt

Bildet viser medisinske instrumenter.
MEDISINSKE INSTRUMENTER: Studenter forvirres av at operasjonssykepleiere dekker dem opp på ulike måter. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

«Kan vi få en oppskrift?» spurte studentene til Unni Igesund. I praksis erfarte de at hver ny veileder dekket opp instrumentbordet forskjellig.

Hos Unni Igesund vekket studentenes spørsmål en nysgjerrighet. Selv hadde hun også dekket opp på sin måte den gangen hun jobbet klinisk.

– Jeg er inspirert av Patricia Benner og opptatt av å finne ut hvordan og hvorfor man gjør som man gjør ute i praksis, forklarer hun. 

– Jeg tenkte: Dette må vi se nærmere på.

Igesund er operasjonssykepleier, universitetslektor og fagansvarlig for master i operasjonssykepleie ved Universitetet i Tromsø.

Operasjonssykepleier Unni Igesund
STUDENTENE ETTERLYSTE EN STANDARD: Men svaret fra Unni Igesund ved Universitetet i Tromsø er at en slik standard ikke finnes. Foto: Ingun A. Mæhlum

Handler om å ha kontroll

Hun fikk med seg hele kullet av operasjonssykepleierstudenter til å skrive logg om oppdekking til inngrep de hadde vært med på.

Loggene viste det de hadde erfart: Det var mange variasjoner, også til samme type inngrep.

Etterpå diskuterte hun funnene med studentene. Hva var begrunnelsene for hvordan bordene ble dekket opp? Var det av hensyn til sikkerheten? Av hensyn til steriliteten? Eller var det av andre hensyn?

– Hvorfor er det sånn, tror du?

– Veilederne sier de må ha oversikt og kontroll. De må lære sine studenter opp i sin måte å dekke opp på, fordi de må være klar til å ta over dersom det blir nødvendig. Og da kan de ikke risikere å miste tid ved at bordet er dekket på en måte som er uvant for dem.

Igesunds studenter fikk også i oppgave å søke etter litteratur. «Hva finnes av kunnskap», var oppgaven. Svaret var at det finnes lite, også på engelsk.

Ingen nasjonale retningslinjer

Da Unni Igesund skulle skrive forskningsartikkel for opprykk til universitetslektor, gikk hun videre med problemstillingen. 

Veilederen hennes, Ole Petter Rekvig, stilte et enkelt spørsmål: «Hva vet vi om det her?» Svaret hennes var: «Jeg vet ikke.»

I Norge er det ingen nasjonale retningslinjer som regulerer hvordan instrumentbord planlegges og dekkes opp. 

«Da må vi vite status i Norge», sa veilederen.

Derfor gjorde Igesund og medforfatterne en nettbasert spørreundersøkelse, der de kartla bruk av prosedyrer på operasjonsavdelingene ved 16 sykehus.

 Spørsmålet de stilte, var: 

  • Hvilke prosedyrer anvender operasjonsavdelinger på norske sykehus i forbindelse med oppdekking og organisering av instrumentbord ved kirurgiske inngrep?

Og:

  • Hvordan fordeler prosedyrene seg på sykehusene?

Hadde bildekort

– Jeg opplevde at sykehusene syntes dette var viktig, forteller Igesund.

Nesten alle hun forespurte, ønsket å være med.

Alle som besvarte undersøkelsen, brukte prosedyrekort, brikkelister, telleprosedyrer og prosedyrer for å håndtere stikkskader. Av de 16 sykehusene var det kun fire som brukte skriftlige prosedyrer som beskriver hvordan instrumentbord skal dekkes opp. Alle disse fire var sykehus på høyeste nivå, altså med nasjonale og flerregionale behandlingstilbud.

Igesund sier at bildekort, altså bilder av hvordan instrumentbordet skal se ut, representerer en slags standard. Men selv om avdelingene hadde slike kort, opplevde studentene at ikke alle brukte denne «standarden». De erfarne operasjonssykepleierne hadde utviklet sin måte å gjøre det på.

Igesund sier dette gjenspeiler kompleksiteten når det gjelder forberedelse av instrumentbord til den kirurgiske assistansen, og behovene for tilpasning til pasienten og operasjonen.

Under den sterile assistansen må operasjonssykepleierne arbeide fort, og de må hele tiden ligge i forkant av det som skjer i operasjonsfeltet for å ha utstyr klart til bruk for kirurgen. Det betyr at de må ha oversikt, kunne kirurgien og kjenne til de ulike kirurgenes arbeidsmetodikk og preferanser.

– Men dersom det blir mye variasjon, blir det utfordrende for studentene å lære seg dette.

– Er det ønskelig å standardisere oppdekking, mener du?

– Ja. Forskning viser at standardisering av prosedyrer og teknikker skaper bedre pasientsikkerhet, sier Igesund.

Hun trekker frem to aspekter: Det ene er at feil kan oppdages fordi fremgangsmåten er gjenkjennbar. Det skaper mulighet for at teammedlemmene kan overvåke hverandres arbeid, oppdage feil og reagere. Det andre er at det kan redusere feil som oppstår i forbindelse med overganger.

Distraksjon og feil

– Operasjoner kan gå over lang tid, og operasjonssykepleiere blir avløst for pause, eller de kan gå av vakt og erstattes med et nytt skift. Da overtar den som kommer inn, bordet. Det er da vanlig å organisere det sånn man ønsker å ha det selv.

Selv om det gjøres raskt, tar det noe tid, og kirurgien pågår. To prosesser skal skje samtidig.

Overtakelsen av instrumentbordene og kirurgien som pågår, slåss om operasjonssykepleierens oppmerksomhet, og det blir en gjensidig distraksjon, forklarer hun.

– Det er godt dokumentert at distraksjoner i forbindelse med kirurgiske inngrep er en viktig årsak til at feil oppstår.

Hun utdyper:

Dersom bordene blir dekket opp på en standardisert måte, kan det forenkle avløsningen og kunne sikre at feil ikke skjer fordi operasjonssykepleieren raskere og enklere får oversikt.

Hun mener det også kan ivareta kvaliteten, fordi man har en felles enighet om hvordan oppdekkingen skal være.

– Det betyr at alle vil kunne utføre det på en gjennomtenkt god måte, uavhengig av den enkeltes evne til systematikk. I tillegg tror hun det kan bidra til å styrke dokumentasjonen av det kirurgiske forløpet gjennom å begrunne avvik fra standarden.

En standard skal ikke virke fordummende, men kan ses på som et sikkerhetsnett.

Unni Igesund

– En positiv bieffekt av det vil være at operasjonssykepleiernes vurderinger i sammenheng med arbeid som utføres under operasjonen, synliggjøres.

Hun viser også til at norske operasjonsavdelinger jobber etter sjekklisten «Trygg kirurgi». Det har bidratt til at det bekreftes i teamet at aktuelt utstyr og instrumenter er sterile og tilgjengelige, og at antall stemmer. Hensikten er å redusere antallet komplikasjoner i forbindelse med kirurgiske inngrep.

For lite fagutvikling

– Hva slags reaksjoner får du?

– Noen operasjonssykepleiere er skeptiske. De mener de gjør det raskest og sikrest ved å gjøre det på sin måte.

Igesund sier hun ikke tror det er et enkelt svar på dette.

– En standard skal ikke virke fordummende, men kan ses på som et sikkerhetsnett, påpeker hun.

– Ingen pasienter eller operasjoner er helt like. Derfor bør de erfarne, som har kompetanse til det, avvike fra standarden når de ser at det er behov for det, samtidig som de dokumenterer hva de gjorde, og hvorfor. Denne dokumentasjonen er viktig for pasienten, studentenes læring og for å gjøre forbedringer i praksis.

Hun sier at bruk av standarder også kan gjøre det lettere å sammenlikne og avdekke sammenhenger mellom utstyr som brukes, og konsekvenser, som for eksempel infeksjoner.

– Hvis et fenomen stadig går igjen, er det mye lettere å gjøre intervensjoner for å se om det kan påvirke, fordi man har en fast praksis å sammenlikne med, sier hun.

– Bruk av standarder gjør det enklere å forske på praksis og i større grad kunne forutsi hva som virker og ikke virker.

– Blir dette med behovet for standardisert oppdekking diskutert ute i operasjonsmiljøene?

– I en operasjonsavdeling er det viktig å utnytte operasjonskapasiteten best mulig, og det medfører at man er opptatt av effektivitet og kvantitet, sier hun.

– Men jeg savner mer oppmerksomhet på kvalitet, og at det også prioriteres tid for operasjonssykepleierne til å jobbe med fagutvikling og forbedringer i praksis som vil komme pasientene til gode. 

Hun mener det også bør legges bedre til rette for at de som påtar seg å veilede studenter i praksis, får tid og rom til å gjøre det.

Operasjonssykepleie er et fagområde i sykepleien med en lang tradisjon, og er en viktig spesialisering for at pasientene skal kunne bli ivaretatt på en sikker måte, utdyper hun.

Retningslinjer og prosedyrer

I sin forskningsartikkel anbefaler Unni Igesund å utvikle kunnskapsbaserte retningslinjer og fagprosedyrer for å dekke opp og organisere instrumentbord under kirurgiske inngrep. 

– Det vil kunne bidra til å øke pasientsikkerheten, mener hun.

Unni Igesund

Operasjonssykepleier og universitetslektor ved Universitetet i Tromsø

Førsteforfatter av artikkelen «Kartlegging av prosedyrer for oppdekking av instrumentbord ved kirurgiske inngrep»

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.