Lærer Marianne Cortsen (64) fra Larvik var frisk og rask da hun sammen med mannen sin var barnevakt for deres to barnebarn i slutten av november 2020.

– Da sønnen vår kom hjem fra jobb, måtte han bare legge seg rett ned, fordi han var blitt syk. Han ble testet for korona og fikk positivt svar et par dager etterpå. Vi vet ikke sikkert, men vi gjetter at det var sånn vi ble smittet, forteller Cortsen.

Alle ble smittet

Både hun, mannen og de to barnebarna på 10 og 13 år testet også positivt. Ikke mammaen deres, siden hun jobber et annet sted. Mannen til Cortsen hadde en natt med feber, 10-åringen klarte seg også fint, men 13-åringen er fremdeles ikke full tid på skolen.

Cortsen følte seg frisk den første uka.

– Sønnen min ble innlagt på sykehus uka etter at han testet positivt, mens jeg fikk beskjed om at jeg kunne være barnevakt, siden jeg også var smittet.

Digital hjemmeoppfølging

Det var ikke før i slutten av denne uka, altså i uke to etter at hun var smittet, at Cortsen begynte å føle seg dårlig.

Hun ble fulgt opp med digital hjemmemonitorering som tre sykepleiere og en ergoterapeut driver i Larvik kommune. Denne digitale hjemmeoppfølgingen har de fortsatt med, også etter at hun kom hjem fra rehabilitering i midten av januar.

– Jeg har en app på mobilen som sender verdiene for oksygenmetning, puls og temperatur flere ganger hver dag til sykepleierne som vurderer tallene.

De ringer henne innimellom, og hun kan når som helst ringe dem eller sende melding.

Med ambulanse til sykehus

– Jeg hadde hostet litt, men i slutten av uke to kom feberen. Jeg dro på legevakta og hadde CRP på noen og femti, men ble sendt hjem. Feberen steg, og jeg hostet mer, så jeg dro tilbake dagen etterpå.

Da var CRP-en oppe i hundre og noen og tjue, så hun ble sendt med ambulanse til sykehuset. Det var den 5. desember. Hun ble på sykehuset til julaften, i nesten tre uker.

– Jeg var først på infeksjonsavdelingen, deretter på intensivavdelingen, et par dager innom medisinsk overvåkningspost og så til slutt på infeksjonsavdelingen igjen.

 Allerede dagen etter at hun kom fra intensiven måtte hun gjennom en kognitiv test.

– Jeg måtte tegne, huske setninger og ble bedt om å telle bakover fra 70 med sju om gangen.

– Det ligger vel nærmest i blodet på deg som er lærer?

– Men jeg er ikke mattelærer, ha-ha! Etterpå kom jeg på at det var jo sjugangen.

Lav oksygenmetning

Hun følte seg ikke tungpustet, men oksygenmetningen var lav, så hun hadde CPAP-maske mens hun var på intensiven.

– Jeg lå med denne maska og pusta dag ut og dag inn. Jeg følte meg ikke så dårlig som målingene viste. De sa det var lurt å ligge på magen. Feberen var på rundt 39 grader hele tiden.

Hun klarte fint å gjøre øvelser med armer og bein for å hjelpe til med pusten. Hun sto på tærne, gjorde kneløft og løftet armene over hodet.

– Jeg hadde god appetitt og mistet ikke lukte- eller smakssansen, men gikk likevel ned 9–10 kilo.

Til rehabilitering på julaften

På slutten av sykehusoppholdet kom en lege fra Kysthospitalet i Stavern. Hun spurte om Cortsen hadde lyst på et rehabiliteringsopphold der, noe hun takket ja til. Hun ble overført dit på julaften.

– Vi var bare tre covid-pasienter på hele Kysthospitalet da. De andre hadde dratt hjem til jul.

Julemiddagen ble inntatt klokka 13 ved hvert sitt bord, på grunn av koronarestriksjonene. Til kvelden var det dekket på et langbord med hver sin koldttallerken.

– Jeg satt på den ene langsiden, og de andre to med god avstand på den andre siden. Vi følte oss nesten som miss Sophie og hovmesteren.

Kan ta lang tid

Kysthospitalet i Stavern har hatt 13 inneliggende pasienter med gjennomgått covid-19-infeksjon til rehabilitering siden den første kom i høst. En av dem har hatt to opphold. Kysthospitalet tilbyr i utgangspunktet tre ukers rehabilitering, men noen trenger mindre og andre mer, det blir kontinuerlig vurdert.

– Det har ikke vært noen overbelastning ennå, sier samhandlingssykepleier Elisabeth Mailand.

Hun koordinerer innleggelsene på seksjonen som tar imot rehabiliteringspasienter som har gjennomgått covid-19-infeksjon.

– Skiller disse rehabiliteringspasientene seg fra de andre på noen måte?

– Mange har vært tilsynelatende friske og i jobb før de fikk dette intensive akutte forløpet hvor det bare dreier seg om å overleve. En del får en wake-up-call når de kommer hit. Da retter fokuset seg mot hvordan man skal leve videre og hva som er viktig nå for en god livskvalitet etter utskrivelse herfra, sier Mailand og forklarer:

– Når de kommer hit, har mange et pågangsmot og en innstilling om at rehabiliteringen skal gå raskt. Men så kan lungefunksjonen bli et hinder for dem, fordi de har fibrosedannelse. Da er det vår jobb å informere og veilede om situasjonen de står i, for å gi et grunnlag for å akseptere endringen i livssituasjonen, og at resten av rehabiliteringen kan bli langvarig.

Timeplan med øvelser

På Kysthospitalet fikk Marianne Cortsen en timeplan der hun hver dag skulle ha en og en halv times trening med henholdsvis ergoterapeut, fysioterapeut og idrettspedagog, en halvtime på hver.

– Med ergoterapeuten fikk jeg først en ny kognitiv test. Denne gangen måtte jeg telle bakover fra 50 med sju om gangen, og jeg som hadde pugga sjugangen! På den siste kognitive testen måtte jeg telle fra 90 med sju om gangen.

Hun ble spurt om hun hadde forslag til aktiviteter.

– Jeg foreslo at jeg kunne støvsuge, vaske golv og lage mat.

Fysioterapeuten fikk henne til å sykle og instruerte henne i styrkeøvelser. Med idrettspedagogen var hun mye ute og gikk, og gjorde flere øvelser i utholdenhet og kondisjon.

– Blant annet måtte jeg ta gangtesten når jeg kom og når jeg dro. Det vil si at jeg går i seks minutter. Første gangen jeg gjorde denne, var oksygenmetningen bare på 83. Ved avslutningen av oppholdet var den på 88.

Hun måtte også gjøre en gripetest. Da ble det oppdaget at høyrehånden var noe svak.

– De lurte på om jeg var venstrehendt. Nå har jeg en stressball jeg klemmer på for å øve opp styrken i hånden igjen.

Sykepleiernes rolle i rehabiliteringen

– Hvilken rolle har sykepleierne hos dere i rehabiliteringen for denne gruppen?

– Vi utgjør grunnpilaren i rehabiliteringsprosessen, sier Elisabeth Mailand.

– Vi legger til rette for at basalfunksjonene fungerer, slik at pasientene kan bli rehabilitert tilfredsstillende. Det kan handle om å få ernæringen på plass og gjøre god smertekartlegging. Alle faggruppene her sørger for å ha støttesamtaler med pasienten.

Når pasientene skal kartlegges og observeres med hensyn til til oksygenbehandling, tester sykepleierne pasientene i hvile, mens de andre faggruppene tester under aktivitet.

– Dette er en viktig og kontinuerlig vurdering. Vi ser store variasjoner på hvor lenge og hvor mye oksygenbehandling hver pasient har behov for.

Pasientene får en kort innføring på lungepoliklinikk ved akuttsykehuset om hvordan håndtere og bruke en oksygenkonsentrator. Dette er et behandlingshjelpemiddel som følger pasienten.

– Vi tar over stafettpinnen her og gir påfyll av denne opplæringen i bruk og håndtering. Det er det behov for, sier Mailand.

Videre er det sykepleiernes ansvar å holde korrespondansen med kommunene og planlegge for hjemkomst.

Spesielt for pasienter med diabetes 2

– For dem med diabetes 2 i bunnen, kan det dreie seg om å finne ut hva deksametason-behandlingen som pasienter med covid-19-infeksjon får i akuttfasen, gjør med reguleringen av diabetessykdommen. De får gjerne et nytt behov av insulin, og noen må kanskje gå over til injeksjoner. Da blir det sykepleiers rolle å legge til rette for et godt regulert blodsukker og undervise om dette.

Mailand har jobbet i seks år på Kysthospitalet og stortrives.

– Jeg trodde ikke jeg skulle jobbe med dette, siden jeg er mest glad i spenning og fart. Her må jeg jobbe med hendene på ryggen, siden bare det å re en seng eller dra på en strømpe er rehabilitering. Jeg må telle til ti en gang iblant, siden vi som sykepleiere er opplært til å ha et slags hjelpesyndrom, men jobben er faktisk utrolig spennende! Her får jeg hente opp alle trådene i pasientens liv og samarbeide med andre fagfelt for å hjelpe pasientene til å mestre hverdagen sin igjen.

Mismodig til å begynne med

Marianne Cortsen merket at hun måtte presse seg, og at hun klarte mer og mer etter hvert.

– Men jeg skal innrømme at jeg var litt mismodig til å begynne med. Jeg er ikke vant til å være så syk og at man mister så mye muskler. Bare det å gå i trapper … metningen datt noe helt enormt når jeg gjorde det.

Den 15. januar dro Cortsen hjem fra rehabiliteringsoppholdet. Hun fortsetter med øvelser, går tur og sykler på egen hånd. Tre økter om dagen. Hun går også til kommunal fysioterapeut to ganger i uka.

Hvilepulsen er ikke så verst.

– Nå kan jeg sitte i ro på 70. Jeg vet ikke hva jeg har til vanlig. Nå når jeg snakker med deg i telefonen, har jeg puls på 73 og oksygenmetning på 95, uten oksygentilførsel. Helst bør jeg ligge på mellom 92 og 96. Er jeg under 90, skal jeg måle meg oftere.

Bruker nesegrime med oksygen

Blodtrykket er også i orden.

– De tok en CT og var redd for at jeg hadde blodpropp, men det viste seg at det ikke var det likevel. Jeg har fortsatt fortetninger i lungene, så jeg må bruke ekstra oksygen når jeg er ute og går og når jeg trener.

I perioder går Cortsen med nesegrime som gir henne litt pustehjelp: 1,5 liter oksygen per minutt. Slangen hjemme er på sju meter så hun kan bevege seg rundt. Når hun går ut, skifter hun til en mobil beholder hun kan bære med seg.

Hun er fremdeles sykmeldt 100 prosent.

Sykmeldt i hvert fall til påske

– Jeg føler jeg begynner å komme meg dit jeg skal være. Jeg må prøve meg litt fram og prøve når jeg kan kutte oksygentilførselen. Jeg trener litt på å sitte uten hver dag. Det eneste jeg vet, er at den jeg bruker om natten, er den siste de skal seponere.

Hun har en god dialog med rektoren sin.

– Han tenker at helsa må gå foran jobb.

Nav sier det snart er tid for fremdriftsplan og dialogmøter, men ved Kysthospitalet sier de at hun må bli frisk først, og at hun bør gå sykmeldt i hvert fall til påske.

Hun nyter å komme tilbake til seg sjøl.

– Jeg vil tilbake i jobb! Kanskje begynne litt forsiktig i en liten prosentstilling først. Jeg ble rådet av Kysthospitalet til å begynne lavt og så øke prosenten etter hvert, i stedet for å gjøre omvendt.

– Har blitt godt tatt vare på

Den andre uken i februar skal Marianne Cortsen til kontroll hos en lungelege i Tønsberg. I midten av april, tre måneder etter at hun kom hjem fra rehabiliteringsoppholdet, skal hun til kontroll på Kysthospitalet, slik det står i den nasjonale veilederen for rehabilitering etter covid-19.

– Er det noe du har savnet i oppfølgingen av deg?

– Nei, vi har et supergodt helsevesen. Makan til folk, der de står i sine masker og frakker og jobber på. Dagene og ukene har bare gått, og jeg har hele tiden blitt godt tatt vare på.

– Noe som var spesielt bra?

– Det lureste jeg gjorde, var å takke ja til tilbudet om å komme på Kysthospitalet i stedet for å komme rett hjem på julaften. Det oppholdet fikk jeg et godt utbytte av.