Prøver ut vandrende blodbank i Finnmark

Se for deg dette:

En legevaktlege får inn en skadet pasient med livstruende blødning. Ute er det uvær, veier og flyplass er stengt. Å ta i bruk sjøveien er ikke et alternativ.

Uten blodoverføring vil pasienten dø, og nærmeste sykehus med blodbank ligger langt unna.

Det som redder pasienten, er at legen har fått opplæring i blodoverføring, og kan kalle inn lokale blodgivere.

Fire kommuner

Dette scenarioet beskrives i en kronikk skrevet av transfusjonsmedisinere, personell fra Forsvarets sanitet og Cecilie Daae, som er administrerende direktør i Helse Nord. Kronikken er blant annet publisert i Forsvarets Forum.

Helse Nord har fått i oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet å prøve ut prosjekt blodberedskap i Finnmark.

Båtsfjord, Vadsø, Nordkapp og Alta er plukket ut som pilotkommuner. Lokalsykehus i Hammerfest, Kirkenes og Longyearbyen er involvert.

Gjennom utdanning og trening skal de bli i stand til å starte blodoverføring lokalt. Blodgiverne skal rekrutteres i befolkningen, og de skal fungere som en vandrende blodbank.

Prosjektet skal gå over to år.

Forskjellig tilgang på blod

– Jeg synes dette er fantastisk flott.

Det sier Torunn Oveland Apelseth, seksjonsoverlege ved avdeling for immunologi og transfusjonsmedisin ved Haukeland universitetssjukehus og seniorrådgiver i Forsvarets blodprogram.

– Vi ser at tilgangen på blod er forskjellig rundt om i landet, og forsøker å finne gode løsninger for eksempel der lange transportavstander hindrer tilgang på blod, sier hun og påpeker:

– Blodberedskap skal være for alle, uansett hvor man bor.

Når pasienter behandles for livstruende blødninger i sykehus, brukes vanligvis ulike blodprodukter, som plasma, røde blodceller og blodplater. Men disse må oppbevares ved ulike temperaturer, og det kompliserer logistikk og transport.

Derfor vil det være hensiktsmessig å bruke fullblod utenfor sykehus.

Forsvaret var først

Anestesilege Geir Strandenes leder Norsk militært blodprogram, og bidrar sammen med Torunn Oveland Apelseth med fagkompetanse til Helse Nords beredskapsprosjekt. 

Han har vært sentral når forsvaret har tatt i bruk fullblod i behandling av skadde soldater.

– Ved livstruende blødninger setter man sammen komponenter slik at det skal etterlikne fullblod, påpeker han.

– Vi synes det gir mer mening å gi fullblod, ettersom det forenkler logistikken og er likeverdig, og kanskje bedre enn, en blanding av komponenter.

Strandenes sier denne tankegangen etter hvert er blitt mer akseptert, og at for eksempel på Haukeland universitetssjukehus bruker fullblod ved livstruende blødninger. Dette har støtte i både internasjonale og nasjonale retningslinjer.

Ved livstruende blødninger letter det også logistikken med fullblod i én pose, fremfor komponenter i flere poser.

Tester og typer

I prosjektet vil det lages systemer for å tappe fullblod som skal lagres på sykehus og luftambulansebaser.

I tillegg skal det etableres prosedyrer for nødtapping av blodgivere fra en vandrende blodbank til bruk i kommuner, eller ved større hendelser på lokalsykehus. 

I en vandrende blodbank er giverne typet og screenet for smittsomme sykdommer på forhånd.

– Vil det medføre større risiko for å overføre smitte?

– En viss risiko vil det være, men vi mener gevinsten overstiger den relativt ubetydelige økte risikoen, sier Strandenes.

– Dette er pasienter som vil dø uten blodoverføring. Dessuten er blodoverføring på sykehus heller ikke risikofritt.

Torunn Oveland Apelseth understreker hvor viktig det er med god planlegging, og at det utvikles prosedyrer for alt. Dette skjer i nært samarbeid med lokalsykehus, kommune og ambulansetjeneste.

– Vi prøver å finne gode løsninger, sammen med dem som skal gjøre jobben, sier hun.

Går tilbake

– Er det noen risiko ved å bruke fullblod?

– Ikke som vi ser. På Haukeland universitetssjukehus har vi siden desember 2017 brukt fullblod ved livstruende blødninger. Vi har ikke hatt flere komplikasjoner ved tranfusjon etter at vi innførte dette, sier Torunn Oveland Apelseth.

Å bruke fullblod er på ett vis å gå tilbake til noe mange tenker på som gammeldags, påpeker hun.

Da man begynte å transfundere for over hundre år siden, var det fullblod man brukte. Men de fleste pasienter trenger ikke tilførsel av alle blodets bestanddeler, og derfor ble det fra 1960-tallet vanlig å dele opp blodet i ulike blodkomponenter. Dette er også rasjonelt med tanke på at blod er en begrenset ressurs.

Å gå tilbake til noe man gjorde før, har skapt noe debatt.

– Og det tenker jeg er bra, sier hun.

Sykepleiere er viktige

Geir Strandenes har fått Helse vest sin innovasjonspris for sitt arbeid for å sikre hardt skadde mennesker blodoverføring før de ankommer sykehus. Dette skal ha reddet fire-fem liv årlig bare i Bergen, ifølge en artikkel i Ambulanseforum.

Også Luftambulansen har flere steder tatt i bruk fullblod, som for eksempel Bergen, Dombås, Trondheim og Førde.

Men Finnmark er først med å prøve dette ut i kommuner.

– Vil sykepleiere ha en rolle i blodberedskapen?

– Ja. De har en viktig rolle i det medisinske teamet, og vil ha en sentral funksjon i oppfølging av for eksempel blodgivere, sier Geir Strandenes.

Rekruttering av givere vil starte etter sommeren. Nå jobber Helse Nord med å utdanne personell og bygge et system som fungerer.

Tror det vil påvirke

– Jeg er veldig glad for at Helse Nord har sagt seg villig til å organisere dette pilotprosjektet, sier Mirjana Grujic Arsenovic.

Hun er avdelingsoverlege på blodbanken på Universitetssykehuset i Nord-Norge og spesialist i immunologi og transfusjonsmedisin. I prosjektet er hun med som medisinskfaglig ansvarlig for blodbankene i Finnmark.

– Dette er første gang spesialisthelsetjenesten vil jobbe systematisk med prehospital- og primærhelsetjeneste for å sikre tidlig balansert transfusjon der det skulle trengs, påpeker hun.

– Jeg regner med at erfaringene derfra vil påvirke videre utvikling i resten av landet.

Hun sier prosjektet skal se på hvordan man best kan sikre mest mulig lik tilgjengelighet for blodprodukter i alle deler av Finnmark.

Ferskt tappet fullblod er én del av beredskapen. Andre deler kan være fullblod på lager, flere blodkomponenter på lager og medikamenter som sikrer hemostase.

– Behovet vil vurderes av dem som jobber nærmest pasientene, sier hun.

Må ut i feltet

Blodbanken vil være en viktig del av prosjektet.

– Men langt fra den eneste og viktigste, presiserer Arsenovic.

– Alt som vi ellers jobber med, som å rekruttere og tappe blodgivere, og å administrerer blodgiver registre må «ut i feltet» for å lykkes. 

Det viktigste i prosjektet blir å veve sammen forskjellige aktører til et robust beredskapsnett, og sørge for gode forutsetninger for at nettet kan holdes ved like. 

– Jeg som spesialist i faget kan bidra i planlegging, prosedyrelaging og opplæring, sier hun.

– Og også sikre at bedre behandling av denne pasientgruppe ikke går utover behandlingen av andre pasientgrupper.

Tidligere har Mirjana Grujic Arsenovic etterlyst mer dokumentasjon på fullblod til sivilt bruk.

– De siste årene har kommet en god del erfaring ute i verden og litt i Norge, sier hun.

– Jeg synes at dette prosjektet kan vise at fullblod kan inngå i en beredskapsplan og hjelpe med å bedre behandling hos blødende pasienter.