fbpx Gir sykepleiere en stemme i ny bok Hopp til hovedinnhold

Gir sykepleiere en stemme i ny bok

Bildet viser forfatter Liv Bjørnhaug Johansen og boka Den lange vakta
FORFATTERDEBUT: Sykepleier og fagredaktør i Sykepleien Liv Bjørnhaug Johansen debuterer med sakprosabok «Den lange vakta – en historie om et helsevesen på bristepunktet». Hun har skrevet om egne og andres erfaringer i den gule smittevernfrakken.

– Jeg håper boka fører til at sykepleiefagets rammer blir snakket enda mer om, sier Liv Bjørnhaug Johansen. Hun er aktuell med «Den lange vakta – en historie om et helsevesen på bristepunktet».

– Helsevesenet lever i en glassklokke lukket for verden. Pasienter eller pårørende har liten innsikt i jobben sykepleiere gjør. Derfor er det viktig for velferdsstaten og folk flest at vi snakker høyt om arbeidsforholdene våre.

Det er skrevet få sakprosabøker sett fra et sykepleierperspektiv for allmennmarkedet. Liv Bjørnhaug Johansen mener det er viktig at slike bøker blir skrevet. 18. februar kommer «Den lange vakta – en historie om et helsevesen på bristepunktet» ut.

Med en bakgrunn fra akademia og en så langt 10 år lang karriere om sykepleier, har hun skrevet om egne og andres erfaringer i den gule smittevernfrakken. I tillegg har Johansen snakket med kolleger som har blitt indirekte påvirket av korona, samt lest rapporter, statistikker og undersøkelser om sykepleieres arbeidsmiljø både før og etter korona.

Hvite engler som ikke krever noe

– Jeg håper boka fører til at sykepleiefagets rammer blir snakket enda mer om. Omsorgsarbeid er tidkrevende, men den tiden det krever, blir ikke anerkjent. Den knipes hele tiden inn på.

Selv kom Johansen til yrket fra akademia, der hun selv mener at de har produsert enormt med tekst og meningsytringer, selv om det de drev med kanskje ikke alltid var så viktig.

– Så begynte jeg å jobbe i sykepleieryrket, der jeg opplevde at alt vi gjorde var enormt viktig, men så å si ingen sykepleiere skrev eller ytret seg i offentligheten om det vi sto i.

Liv Bjørnhaug Johansen
  • Født 1979
  • Sykepleier og temaredaktør i Sykepleien
  • Gir i februar ut boka «Den lange vakta – en historie om et helsevesen på bristepunktet».

Korona har faktisk ført til et større engasjement.

– Vi har vært usynlige, snille, hvite engler som ikke krever noe. Nå har vi fått en plass i offentligheten, som vi må ta vare på. Jeg er også temaredaktør i Sykepleien, og der ser jeg at vi oftere enn før får leserinnlegg og kommentarer fra sykepleiere.

Øyeåpner å snakke med hjemmesykepleier

Liv Bjørnhaug Johansen håper også at sykepleiere klarer å se seg selv og jobben sin i et større perspektiv etter at de har lest boka,

– Vi må slutte å si at «jeg orker ikke dette tempoet» eller «jeg sover ikke så godt, denne turnusen passer ikke meg». Det er for mye individualisering av et strukturelt problem. Du er en del av et system som gir nesten umulige betingelser. Såkalt frivillig deltid er jo ofte er resultat av at jobben er for tøff til å stå i 100 prosent.

Selv om deler av boka vil være kjent for mange sykepleiere, vil det også være noen a-ha opplevelser. Det ble det i alle fall for Johansen.

– For meg ble spesielt et intervju med en hjemmesykepleier en øyeåpner. Vi som jobber på sykehus, hadde det travelt med å få folk hjem. Andre fikk utsatt operasjoner og viktige behandlinger. Det ble hjemmesykepleien som fikk konsekvensene av det. Innsatsen de har gjort, og det de har stått i, var en vekker for meg som har sett dette fra sykehusperspektiv.

Det ble veldig tydelig for alle at vi jobber i et system der bestemmelser som former arbeidsdagen vår, blir tatt et sted langt oppe i systemet.

Liv Bjørnhaug Johansen

Boka tar også for seg historiene til mange som over natta måtte bytte avdeling. En rapport viser at nesten halvparten av sykepleierne har fått endret turnus, og over sytti prosent forteller om endret aktivitetsnivå. Noen måtte lære seg stammespråket til intensivavdelingen, andre fikk opplæring fra minutt til minutt på akuttavdelingen – en helt annen verden enn sengepost-sykepleie. Enkelte fikk oppleve hvor tøft det er å jobbe lange skift på intensiven. Sykepleiere som hadde vært ute av faget i årevis, ble kastet inn for å fylle hull etter folk i karantene på sykehjem og sykehus.

– Pandemien viste også hvor liten kontroll vi har over arbeidssituasjonen vår. Retningslinjer forandret seg fra dag til dag, turnuser ble endret brått, og fremtiden ble veldig uforutsigbar. Det ble veldig tydelig for alle at vi jobber i et system der bestemmelser som former arbeidsdagen vår, blir tatt et sted langt oppe i systemet.

Urealistisk virkelighet?

Liv Bjørnhaug Johansen er opptatt av det moralske og etiske presset mange, om ikke alle, sykepleierne sto og står i. Det var mange som kjente på dårlig samvittighet for pasientene som de hadde et oppfølgingsansvar for. Helsesykepleiere som med ett var på legevakta, visste jo at ingen andre nå tok seg av deres pasienter.

– Vi gikk også fra å være omsorgsgivere til å bli portvoktere. Vi måtte si nei til familier som ville være sammen med døende eller veldig syke slektninger. Det står at vi skal gi omsorgsfull og faglig forsvarlig pleie. Det er det siste vi måles på, men det første snakkes det altfor lite om. De etiske retningslinjene har blitt skjøvet enda mer til side under koronaen.

Vi må se mer på hvorfor folk slutter. Det moralske presset vi står i, ble intensivert under korona. Går du fra jobben din hver dag med dårlig samvittighet, hjelper det ikke med bedre lønn.

Liv Bjørnhaug Johansen

Boka gjør et poeng av at pandemien kom på toppen av en krise som var det fra før.

Johansen mener at boka skildrer hverdagen slik den er, både hennes og andres. Faktisk var hun flere ganger nær ved å underdrive.

En av dem som ble intervjuet, var sykepleier på et sykehjem. Hun delte ut medisiner til 18 pasienter. Hun hadde også ansvar for stell og mat til tre av dem. På grunn av mangel på sykepleiere er hun den eneste faste sykepleieren på sin avdeling. Hun er den som må ha oversikt over alle endringer i medisiner og behandling, alle sår, all kontakt med lege og pårørende, alle sykepleieprosedyrer, all regelmessig kartlegging av ernæring og tannstatus.

– Jeg tok meg selv i å skrive 15, for 18 virket helt urealistisk. Men jeg måtte rette meg selv: Det var jo sant. For vi venner oss til det utroligste og strekker oss langt. Men korona har gjort det enda vanskeligere å være de omsorgsgiverne vi skal være. Nå må vi stoppe opp litt før vi mister enda flere sykepleiere.

Lønn er bra, det er også god samvittighet

At Norge mangler sykepleiere, er ingen nyhet. Da grensene ble stengt, ble det veldig tydelig hvor avhengig vi er av utenlands arbeidskraft. Liv Bjørnhaug Johansen mener at vi må snakke om mer enn rekruttering.

– Vi må se mer på hvorfor folk slutter. Det moralske presset vi står i, ble intensivert under korona. Går du fra jobben din hver dag med dårlig samvittighet, hjelper det ikke med bedre lønn. Økt lønn er selvsagt er viktig, men det må ryddes plass til å gi mer omsorgsfull hjelp.

Strikken var stram allerede før koronaen traff oss.

Liv Bjørnhaug Johansen

Johansen mener sykepleiere har et altfor bredt ansvarsområde, og råder alle avdelinger til å ta en gjennomgang av hvordan de faktisk ønsker å bruke sykepleierressursene sine, og hva man skal kutte inn på når tiden ikke strekker til. Går det an å si nei til leger som ber deg bestille blodprøver? Kan du be helsefagarbeideren tørke oppkast mens du deler ut medisiner?

– For hvordan havnet vi der at sykepleierne nærmest ble sykehusets husmor – den som kan fikse alt for alle alltid, og hvis tid alltid er den som kan tas av? Innsparingene og effektiviseringene i helsetjenestene har gjort oss sårbare på grensen til det uforsvarlige. Strikken var stram allerede før koronaen traff oss.

Sitter igjen med en uro

Det er liten tvil om at koronaen har presset mange. Noen til kanten. Slitasjen har vært stor, og korona har preget alle.

– Jeg ble overrasket over hvor mange av de jeg intervjuet, som ville slutte. De fleste sier at vi har ikke fått noe igjen for det vi har vært igjennom. Alle jeg intervjuet, sa det på nesten samme måte: «Vi sitter ikke igjen med noe». De opplever at arbeidsgiverne deres tar dem helt for gitt.

Johansen vil også gjerne få med at intervjuene hun har gjort med sykepleiere, har vært veldig motiverende for å få fullført boka. Veldig mye av det de har stått i under korona, har vært underkommunisert.

– Også sykepleiere som knapt har hatt koronasmittede, har fått arbeidsdagene sine snudd på hodet. Det har vært sterkt å få lov til å bære frem stemmene til helt vanlige sykepleiere, alt de står i og hvor mye av ansvaret i helsevesenet som ligger på dem.

Selv opplever Liv Bjørnhaug Johansen fortsatt sykepleieryrket som enormt givende.

– Det er en veldig god følelse å være den som får lov til å hjelpe, og det å ha en jobb en aldri behøver å være i tvil om er meningsfull.

Vaktene kan likevel være heftige, og det er tøft for dem som står i det hver dag.

– Etter å ha skrevet meg gjennom denne boka, sitter jeg igjen med en uro for hele sykepleierfellesskapet. Flere åpnet intervjusamtalene med å si «jeg var sliten før dette startet».

Liv Bjørnhaug Johansen er temaredaktør i Sykepleien. Intervjuet er derfor ved frilansjournalist Ann-Mari Gregersen.

Mangel på intensiv­sykepleiere: Spesielt bekymret for barne­intensiv

Bildet viser Øystein Fahre med kolleger på intensiv på Rikshospitalet.
MÅ UTSETTE OPERASJONER PÅ BARNEINTENSIV: Avdelingsleder Øystein Fahre (til venstre) sier øyeblikkelig hjelp og livsviktig kirurgi går som planlagt. Men hull i turnus gjør at han må utsette planlagte operasjoner. Bildet er tatt i en annen anledning, på voksenintensiv. Klinikkleder Øyvind Skraastad i bakgrunnen. Foto: Frode Hansen/VG/NTB

Mangel på intensivsykepleiere får konsekvenser for hvilke barn som opereres.

– Vi er rett og slett avhengig av utenlandsk arbeidskraft, sier Øystein Fahre.

Han er leder for intensivavdelingene i Oslo universitetssykehus.

Spesielt bekymret er han for barneintensiv på Rikshospitalet.

– Barneintensiv bruker spesielt mange danske vikarer, som nå har strengere innreiseregler både når de skal inn i Norge og inn i Danmark, sier han.

– Det får direkte konsekvenser for hvilke barn vi opererer.

Opererer andre barn

Så langt i 2021 har han utsatt mellom 10 og 15 planlagte operasjoner på barn, fordi de ville trengt behandling på barneintensiv i etterkant.

– Det betyr ikke at vi opererer færre barn, presiserer han.

– Men vi får ikke operert barna som trenger det høyeste omsorgsnivået etter operasjonen.

I stedet prioriteres barn som kan følges opp på postoperativ før de overføres til sengepost.

– Tungt å utsette

Å utsette planlagte operasjoner på barn er ikke vanlig på Rikshospitalet.

– Hvilke konsekvenser har det for barna som blir utsatt?

– De dør ikke. Øyeblikkelig hjelp og livsviktig kirurgi går som normalt, understreker Øystein Fahre.

– Dette er planlagte operasjoner. Like fullt, disse barna er satt opp til en operasjon, som blir utsatt, og må vente videre i kø på ledig kapasitet. Noen har tilstander som kan vente, men det er ikke bra at de gjør det. Det kan påvirke både deres sosiale liv og tilstanden de har.

Fahre peker også på andre omkostninger ved å utsette:

– Tenk at du kommer fra Mosjøen, har tre barn og ett av dem skal opereres torsdag. Du ordner med transport, fri fra jobb og hjelp til barnevakt. Så blir inngrepet utsatt. Det koster samfunnet utrolig mye. Det er kostnader jeg ikke ser, men som jeg føler ansvar for, og det gjør det tungt å utsette nødvendige operasjoner, sier han.

– Men jeg må tilpasse operasjonsprogrammet etter kapasiteten vi har. Og det er spesielt antallet intensivsykepleiere på jobb som definerer den kapasiteten nå.

Bildet viser Rikshospitalet utenfra.
BEHANDLER BARN FRA HELE NORGE: Barneintensiv på Rikshospitalet tar seg av de barna som har behov for den mest avanserte intensivbehandlingen. Foto: Geir Olsen/NTB

– En styrt katastrofe

– I flere år har vi varslet om mangel på intensivsykepleiere, sier Inger Kristin Andresen, tillitsvalgt for intensivsykepleierne på barneintensiv.

– Dette er ikke noe nytt. Med covid-19 har det bare blitt mer synlig.

Hun kaller det en styrt katastrofe.

64 sykepleiere jobber på barneintensiv. Alle er spesialsykepleiere, de aller fleste intensivutdannet. Flere av dem har master, eller er kliniske spesialister.

Seksjonsleder Dag Andreas Foldvik peker på at kompetansen som kreves, er svært spesialisert. En intensivsykepleier trenger tre til seks måneder med opplæring, minst.

Det er de sykeste barna som ligger barneintensiv, og de kommer fra hele landet.

Når han skal fylle hullene i turnus, må han til utlandet for å finne kompetansen han trenger. Han henter vikarer som jobber på liknende avdelinger i Sverige, Danmark og Finland. De bruker frihelger på å jobbe i Norge for å spe på inntekten.

Hver helg leier han mellom 20 og 25 vikarer for å dekke hull bare i grunnturnus. 

Når disse vikarene ikke lenger kan komme, må de dekkes av fast ansatte.

Frykter økt sykefravær

– Det er basert på frivillighet, og vi får økonomisk kompensasjon, sier tillitsvalgte Inger Kristin Andresen.

– Men det dras store veksler på personalet. Folk strekker seg langt for å unngå nødturnus eller beordring, som er det er det siste vi ønsker. Nå har vi mulighet til selv å bestemme hvilke vakter vi vil ta.

Likevel:

Hun vet at noen føler seg presset.

– De vet at om ikke de tar vakten, må en kollega gjøre det, sier hun. 

Det som bekymrer henne, er at ingen vet hvor lenge situasjonen vil vare.

– Jeg ser en fare for at folk vil bli så slitne at sykefraværet vil øke, sier Andresen.

– Så langt har det ikke skjedd, og det er ikke ment som en trussel. Men flere har signalisert at de begynner å bli slitne. Jeg er veldig bekymret for fremtiden.

Går i dialog med ansatte

Det er en bekymring hennes leder Dag Andreas Foldvik deler.

– Dette går for en periode, men jeg frykter konsekvensene dersom dette varer, sier han.

Som leder er han opptatt av å ikke bare tette huller. Han går i dialog med ansatte, og prøver å hjelpe dem, så de ikke tar på seg for mye.

– Ingen er tjent med at dette fører til sykmeldinger, sier han.

Avdelingen har til vanlig en gode del brudd på arbeidsmiljøloven, som for eksempel at sykepleiere jobber flere søndager på rad.

– Antall slike brudd har steget under pandemien, forteller han.

Bildet viser Øystein Fahre og Øyvind Skraastad ved en intensivseng.
AVANSERT MEDISIN: Intensivsykepleier Øystein Fahre (til venstre) er leder for intensivavdelingene i Oslo universitetssykehus og anestesilege Øyvind Skraastad leder Akuttklinikken. Bildet er tatt ved en tidligere anledning, på voksenintensiv. Foto: Frode Hansen/VG/NTB

Kommer for dagen

politisk kvarter i P2 mandag 8. februar sa Øyvind Skraastad, leder for Akuttklinikken i Oslo universitetssykehus, at avhengigheten av utenlandsk personell er med på å gjøre intensivkapasiteten sårbar. «Det er en av de tingene som kommer veldig fort for dagen når vi settes under den belastningen som vi nå har vært under over tid.»

Han innrømmet at han ikke så det muterte viruset komme, og sa at med det muterte viruset endrer hele systemet og tankegangen rundt pandemien seg.

Avhengigheten av utenlandsk personell er noe Skraastad gjerne vil kvitte seg med.

«Det jeg snakker om da», sa han på politisk kvarter, «er å fylle hullene med kvalifiserte intensivsykepleiere».

Ønsker flere faste stillinger

Dag Andreas Foldvik har i lang tid varslet om mangel på intensivsykepleiere. Han ønsker seg flere faste stillinger, slik at avdelingene ikke skal være så avhengig av å bruke vikarer.

– Har det ført til noe?

– Nei.

Han trekker også frem et annet aspekt: Takten nye intensivsykepleiere utdannes i.

– Det er for få lønnede utdanningsstillinger, sier han.

– Mange av mine fast ansatte sykepleiere er mellom 58 og 62 år, med mulighet til å gå av med pensjon ved fylte 62. 

Det betyr at det vil bli behov for ganske mange flere intensivsykepleiere i løpet av få år. 

– Nå holder vi oss flytende, og det vil vi klare en stund. Men jeg tror vi hadde klart det lenger, dersom vi visste at det kom friske midler eller flere nye intensivsykepleiere.

– Ja, det er så ille

Paula Lykke, som leder landsgruppen av intensivsykepleierne, sier mangelen på intensivsykepleiere er noe de har påpekt lenge.

– Men det er akkurat som det ikke ble notert noe sted, sier hun.

– Vi får spørsmål om det er så ille som vi sier. Ja, det er det, sier Paula Lykke.

Bildet viser Paula Lykke.
HAR VARSLET LENGE: Men Paula Lykke opplever ikke at det er blitt oppfattet. Foto: Sunniva Tønsberg Gaski/NSF
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.