Gir sykepleiere en stemme i ny bok

– Helsevesenet lever i en glassklokke lukket for verden. Pasienter eller pårørende har liten innsikt i jobben sykepleiere gjør. Derfor er det viktig for velferdsstaten og folk flest at vi snakker høyt om arbeidsforholdene våre.

Det er skrevet få sakprosabøker sett fra et sykepleierperspektiv for allmennmarkedet. Liv Bjørnhaug Johansen mener det er viktig at slike bøker blir skrevet. 18. februar kommer «Den lange vakta – en historie om et helsevesen på bristepunktet» ut.

Med en bakgrunn fra akademia og en så langt 10 år lang karriere om sykepleier, har hun skrevet om egne og andres erfaringer i den gule smittevernfrakken. I tillegg har Johansen snakket med kolleger som har blitt indirekte påvirket av korona, samt lest rapporter, statistikker og undersøkelser om sykepleieres arbeidsmiljø både før og etter korona.

Hvite engler som ikke krever noe

– Jeg håper boka fører til at sykepleiefagets rammer blir snakket enda mer om. Omsorgsarbeid er tidkrevende, men den tiden det krever, blir ikke anerkjent. Den knipes hele tiden inn på.

Selv kom Johansen til yrket fra akademia, der hun selv mener at de har produsert enormt med tekst og meningsytringer, selv om det de drev med kanskje ikke alltid var så viktig.

– Så begynte jeg å jobbe i sykepleieryrket, der jeg opplevde at alt vi gjorde var enormt viktig, men så å si ingen sykepleiere skrev eller ytret seg i offentligheten om det vi sto i.

Korona har faktisk ført til et større engasjement.

– Vi har vært usynlige, snille, hvite engler som ikke krever noe. Nå har vi fått en plass i offentligheten, som vi må ta vare på. Jeg er også temaredaktør i Sykepleien, og der ser jeg at vi oftere enn før får leserinnlegg og kommentarer fra sykepleiere.

Øyeåpner å snakke med hjemmesykepleier

Liv Bjørnhaug Johansen håper også at sykepleiere klarer å se seg selv og jobben sin i et større perspektiv etter at de har lest boka,

– Vi må slutte å si at «jeg orker ikke dette tempoet» eller «jeg sover ikke så godt, denne turnusen passer ikke meg». Det er for mye individualisering av et strukturelt problem. Du er en del av et system som gir nesten umulige betingelser. Såkalt frivillig deltid er jo ofte er resultat av at jobben er for tøff til å stå i 100 prosent.

Selv om deler av boka vil være kjent for mange sykepleiere, vil det også være noen a-ha opplevelser. Det ble det i alle fall for Johansen.

– For meg ble spesielt et intervju med en hjemmesykepleier en øyeåpner. Vi som jobber på sykehus, hadde det travelt med å få folk hjem. Andre fikk utsatt operasjoner og viktige behandlinger. Det ble hjemmesykepleien som fikk konsekvensene av det. Innsatsen de har gjort, og det de har stått i, var en vekker for meg som har sett dette fra sykehusperspektiv.

Boka tar også for seg historiene til mange som over natta måtte bytte avdeling. En rapport viser at nesten halvparten av sykepleierne har fått endret turnus, og over sytti prosent forteller om endret aktivitetsnivå. Noen måtte lære seg stammespråket til intensivavdelingen, andre fikk opplæring fra minutt til minutt på akuttavdelingen – en helt annen verden enn sengepost-sykepleie. Enkelte fikk oppleve hvor tøft det er å jobbe lange skift på intensiven. Sykepleiere som hadde vært ute av faget i årevis, ble kastet inn for å fylle hull etter folk i karantene på sykehjem og sykehus.

– Pandemien viste også hvor liten kontroll vi har over arbeidssituasjonen vår. Retningslinjer forandret seg fra dag til dag, turnuser ble endret brått, og fremtiden ble veldig uforutsigbar. Det ble veldig tydelig for alle at vi jobber i et system der bestemmelser som former arbeidsdagen vår, blir tatt et sted langt oppe i systemet.

Urealistisk virkelighet?

Liv Bjørnhaug Johansen er opptatt av det moralske og etiske presset mange, om ikke alle, sykepleierne sto og står i. Det var mange som kjente på dårlig samvittighet for pasientene som de hadde et oppfølgingsansvar for. Helsesykepleiere som med ett var på legevakta, visste jo at ingen andre nå tok seg av deres pasienter.

– Vi gikk også fra å være omsorgsgivere til å bli portvoktere. Vi måtte si nei til familier som ville være sammen med døende eller veldig syke slektninger. Det står at vi skal gi omsorgsfull og faglig forsvarlig pleie. Det er det siste vi måles på, men det første snakkes det altfor lite om. De etiske retningslinjene har blitt skjøvet enda mer til side under koronaen.

Boka gjør et poeng av at pandemien kom på toppen av en krise som var det fra før.

Johansen mener at boka skildrer hverdagen slik den er, både hennes og andres. Faktisk var hun flere ganger nær ved å underdrive.

En av dem som ble intervjuet, var sykepleier på et sykehjem. Hun delte ut medisiner til 18 pasienter. Hun hadde også ansvar for stell og mat til tre av dem. På grunn av mangel på sykepleiere er hun den eneste faste sykepleieren på sin avdeling. Hun er den som må ha oversikt over alle endringer i medisiner og behandling, alle sår, all kontakt med lege og pårørende, alle sykepleieprosedyrer, all regelmessig kartlegging av ernæring og tannstatus.

– Jeg tok meg selv i å skrive 15, for 18 virket helt urealistisk. Men jeg måtte rette meg selv: Det var jo sant. For vi venner oss til det utroligste og strekker oss langt. Men korona har gjort det enda vanskeligere å være de omsorgsgiverne vi skal være. Nå må vi stoppe opp litt før vi mister enda flere sykepleiere.

Lønn er bra, det er også god samvittighet

At Norge mangler sykepleiere, er ingen nyhet. Da grensene ble stengt, ble det veldig tydelig hvor avhengig vi er av utenlands arbeidskraft. Liv Bjørnhaug Johansen mener at vi må snakke om mer enn rekruttering.

– Vi må se mer på hvorfor folk slutter. Det moralske presset vi står i, ble intensivert under korona. Går du fra jobben din hver dag med dårlig samvittighet, hjelper det ikke med bedre lønn. Økt lønn er selvsagt er viktig, men det må ryddes plass til å gi mer omsorgsfull hjelp.

Johansen mener sykepleiere har et altfor bredt ansvarsområde, og råder alle avdelinger til å ta en gjennomgang av hvordan de faktisk ønsker å bruke sykepleierressursene sine, og hva man skal kutte inn på når tiden ikke strekker til. Går det an å si nei til leger som ber deg bestille blodprøver? Kan du be helsefagarbeideren tørke oppkast mens du deler ut medisiner?

– For hvordan havnet vi der at sykepleierne nærmest ble sykehusets husmor – den som kan fikse alt for alle alltid, og hvis tid alltid er den som kan tas av? Innsparingene og effektiviseringene i helsetjenestene har gjort oss sårbare på grensen til det uforsvarlige. Strikken var stram allerede før koronaen traff oss.

Sitter igjen med en uro

Det er liten tvil om at koronaen har presset mange. Noen til kanten. Slitasjen har vært stor, og korona har preget alle.

– Jeg ble overrasket over hvor mange av de jeg intervjuet, som ville slutte. De fleste sier at vi har ikke fått noe igjen for det vi har vært igjennom. Alle jeg intervjuet, sa det på nesten samme måte: «Vi sitter ikke igjen med noe». De opplever at arbeidsgiverne deres tar dem helt for gitt.

Johansen vil også gjerne få med at intervjuene hun har gjort med sykepleiere, har vært veldig motiverende for å få fullført boka. Veldig mye av det de har stått i under korona, har vært underkommunisert.

– Også sykepleiere som knapt har hatt koronasmittede, har fått arbeidsdagene sine snudd på hodet. Det har vært sterkt å få lov til å bære frem stemmene til helt vanlige sykepleiere, alt de står i og hvor mye av ansvaret i helsevesenet som ligger på dem.

Selv opplever Liv Bjørnhaug Johansen fortsatt sykepleieryrket som enormt givende.

– Det er en veldig god følelse å være den som får lov til å hjelpe, og det å ha en jobb en aldri behøver å være i tvil om er meningsfull.

Vaktene kan likevel være heftige, og det er tøft for dem som står i det hver dag.

– Etter å ha skrevet meg gjennom denne boka, sitter jeg igjen med en uro for hele sykepleierfellesskapet. Flere åpnet intervjusamtalene med å si «jeg var sliten før dette startet».

Liv Bjørnhaug Johansen er temaredaktør i Sykepleien. Intervjuet er derfor ved frilansjournalist Ann-Mari Gregersen.