fbpx Intensivsykepleier i Stockholm: – Vi har nådd grensen for hva vi tåler Hopp til hovedinnhold

Intensivsykepleier i Stockholm: – Vi har nådd grensen for hva vi tåler

Bildet viser et helsepersonell som intuberer en pasient.
INTUBERER: Mange av de svært dårlige covid-pasientene må få hjelp til å puste. Dana Yamini fotograferte kollegene under den første bølgen med koronasyke. Foto: Dana Yamini

På intensivavdelingen i Stockholm er de ansatte svært slitne.

– Jeg har jobbet som intensivsykepleier i 30 år, sier Dana Yamini.

– Små barn har dødd mellom mine hender, jeg har sett voksne blø i hjel, det har vært blod overalt. Men ingenting har påvirket meg sånn som dette.

Full avdeling

Han er intensivsykepleier ved Södersjukhuset i Stockholm, og var på jobb da sykehuset begynte å fylles med covid-19-pasienter.

Han har tidligere fortalt om erfaringen fra i vår: De var så mange, så dårlige og de kunne dø så fort

I ti uker gikk han tolv timers vakter, fem av ukens sju dager. Arbeidsuker på 60 timer, inne i klamt smittevernutstyr. I febrilsk innsats for å redde liv.

Bildene har han på netthinnen ennå. Han husker hver pasient. Hvert dødsfall.

På få dager ble avdelingen utvidet og personell tilført. De sto med pasienter som kunne fallere i løpet av sekunder, og som ikke fikk ha pårørende hos seg.

26. februar 2020 ble det første smittetilfellet registrert i Sverige. Siden da er det bekreftet flere enn 500 000 tilfeller og over 9000 døde, ifølge svenske myndigheter.

90 covid-pasienter på ett sykehus

Trykket sank i sommer, men begynte å stige utover høsten. I november eskalerte det. I desember meldte Stockholms helsedirektør at kapasiteten på intensiv var sprengt.

Dana Yamini formidler det samme.

– Vi har nådd grensen for hva vi tåler, sier han.

Dagen i forveien var han på jobb. Avdelingen var full, med 15 covid-pasienter og fem vanlige intensivpasienter. I tillegg ligger det svært dårlige covid-pasienter på postoperativ og intermediæravdeling. Bare på Södersjukhuset var det 90 covid-pasienter. Til sammenlikning var det på samme tid 141 inneliggende covid-pasienter i hele Norge.

Yamini forteller om svært slitne ansatte.

– Flere, deriblant meg selv, har utviklet posttraumatisk stressyndrom, sier han.

– Nå er jeg på arbeidstrening.

Bildet viser Dana Yamini.
PRØVER Å FÅ FOLK TIL Å FORSTÅ: Dana Yamini er svært bekymret for smitteutviklingen i Stockholm og Sverige. Foto: Dana Yamini

Fikk hjerteklapp

Han merket det i september. Blodtrykket steg, og han fikk arytmier. Etter en natt på akuttmottaket ble somatisk sykdom utelukket. I samtale med lege fortalte han om tolvtimersvaktene. «Jaha, da må du snakke med psykolog», sa legen.

Psykologen sa tvert: «Du kan ikke jobbe».

– Men jeg hadde allerede begynt å jobbe igjen, sier Yamini.

Det gikk ikke så bra. En dag stanset han på parkeringsplassen på Södersjukhuset med hjerteklapp. En annen dag følte han seg så dårlig at han begynte å brekke seg. En tredje dag sto han og pratet med en kollega, da han plutselig begynte å gråte.

Tok bilder

Selv hadde han sitt eget prosjekt i vår: Han dokumenterte det som hendte med sitt kamera. Yamini er også fotograf. Før og etter de lange vaktene tok han portretter av kolleger og fotograferte intuberinger, snuregimer og hvor stort apparat de kritisk syke pasientene behøvde.

– Alle jobbet tolv timer, men jeg jobbet 14 til 16 timer, sier han.

– Jeg la hele min sjel i prosjektet, og jeg har fått betale prisen.

Likevel er han glad for at han gjorde det.

– Alle leter etter en hensikt med det de gjør, og dette var hensikten min: Å dokumentere vår tids pandemi.

Bildet viser helsepersonell som jobber med en pasient.
KREVDE MYE PERSONELL: Nå er nesten alle plassene på intensiv der Yamini jobber, belagt med covid-pasienter. Foto: Dana Yamini

Rakk aldri å hente seg inn

25 prosent jobber han nå. 

Han har ikke ansvar for egne pasienter, men hjelper til der det trengs. Han sier han har kolleger som er i samme situasjon. Andre har sagt opp. Mens mange tvinger seg til å fortsette.

– Men de ser så utrolig trette ut. Sommeren ga oss ikke avlastning, vi rakk aldri å hente oss inn igjen.

Han sier de forsøker å holde humøret oppe på jobb. Å le.

– Men folk er lettantennelige. Det skal lite til før man blir sur, ikke på hverandre, men på situasjonen. Folk glemmer hva man skal gjøre, og når det skjer, begynner det å bli en fare for pasientene.

– Så jävlig bombad

Håpet er at smitten skal flate ut. Skrekken er at den skal fortsette å stige.

Og han uttrykker en stor oppgitthet over holdningene i Sverige. Han sier det fremdeles er få som bruker munnbind i butikker. I julehandelen sto folk tett sammen når de handlet. Han tenker med gru på julefeiringen, og ikke minst nyttårsfeiringen.

– Det får meg til å lure: Ser de ikke på tv? Hører de ikke på radio? Det er så jävlig bombad, sier Yamini.

– Annenhver dag er en sykepleier på tv og ber folk bruke munnbind. Det er blitt bedre, men det er ikke bra.

Han har selv vært på TV4, med bildene sine og en kollega, i et forsøk på å få folk til å forstå. Se det han ser.

At folk dør. At det også ligger unge covid-syke på intensiv. 25–30-åringer. 

– Det har blitt flere av dem, og vi vet ikke hvorfor.

Bildet viser et helsepersonell i smittevernutstyr som ser på et skop.
VITALE PARAMETRE: – På intensiv tar vi imot pasienter som er så dårlige at de ikke kan overvåkes på post, sier Dana Yamini. – Så snart de greier å puste selv, flyttes pasientene over til en nyåpnet intermediæravdeling, for videre overvåkning. Den driftes ikke av intensiv, og er opprettet for å avlaste intensiven. Foto: Dana Yamini

Holder dem flytende, til de faller

Han vil også minne folk på den brutale virkeligheten:

– Smitten er der ute, og om folk smittes, tar vi hånd om dem. Nå vet vi også mer enn i vår.

Men, understreker Yamini, det ett problem:

– Vi er en begrenset ressurs. Vi er ikke mange, og vi faller, en etter en. Hva gjør vi da? Spørsmålet er når folk begynner å dø fordi vi ikke klarer å ta vare på dem, advarer Dana Yamini.

– Jeg frykter det vil skje om ikke kurven snart flater ut.

Dana Yamini
  • Intensivsykepleier på Södersjukhuset i Stockholm.
  • 30 års erfaring som intensivsykepleier, blant annet i Norge.
  • Har fotografert siden han var 13 år.
  • Utdanning fra New York Institute of Photography.
  • Instagram: @fotograf_dana

– De var så mange, så dårlige og de kunne dø så fort

Bildet viser helsepersonell som behandler en intensivpasient.
VIL BÆRE DET MED SEG: Alle bærer vi på noe traumatisk, noe som er tungt, sier Dana Yamini om da korona kom til intensiv. Foto: Dana Yamini

Covid-19 har gitt oss alle arr, sier Dana Yamini.

Han var der da den første covid-19-pasienten kom til Södersjukhuset i Stockholm. I løpet av noen timer kom det 14 til.

– De ramlet inn, fra akutten, fra andre sykehus. Den natten sprang vi som gale.

Bildet viser en helsearbeider som intuberer en pasient.
EN TUBE I HALSEN: Hjelp til å puste, hjelp til å overleve. Foto: Dana Yamini

– Ville vise virkeligheten

Dana Yamini har vært intensivsykepleier i 30 år. Dette var noe nytt.

Allerede under rapporten skjønte han det. Normalt er de mellom 10 og 15, nå var de 45. De var så mange at han ikke nådde frem til tavlen med pasientoversikt. Han tenkte: Dette er noe jeg aldri får oppleve igjen. Jeg må dokumentere det.

Yamini, som også er fotograf, tar til vanlig bryllups- og portrettbilder. Nå gikk han til krigsfotografiet for inspirasjon.

– Jeg ville vise virkeligheten, sier han enkelt.

Noen synes det er støtende. Det er for mye bar hud, for voldsomt, for folksomt.

– Men det skal støte, sier Yamini. 

– Folk dør av dette, og det vil jeg vise.

Bildet viser Dana Yamini.
HARD JOBB: Dana Yamini jobbet tolvtimersvakter, fem dager i uken. I tillegg fotograferte han. – Om jeg hadde fått sjansen, ville jeg gjort det samme igjen, sier han. Foto: Dana Yamini

Klikk, klikk, klikk – så tilbake til jobb

Han fikk tillatelse av sjefene, informerte kollegene og innhentet samtykke.

De fleste bildene tok han på jobb som intensivsykepleier. Om det var rom for det, forlot han stuen, skiftet, tok frem kameraet og gikk inn igjen.

Tidsmarginene var små.

– Det var klikk-klikk-klikk, så kunne mine kolleger si «det begynner å bli kritisk igjen, du må hjelpe til», forteller han.

Han anslår at det er blitt 1500 bilder. Tatt i løpet av noen uvirkelige uker i mars og april. Da koronaviruset ikke lenger bare var noe som skjedde i Kina, men truet med å slå ut helsevesenet over hele verden.

Det første tilfellet i Sverige ble registrert 26. februar. Siden da er flere enn 86 000 svensker smittet, og nesten 6000 døde.

Bildet viser helsepersonell som jobber med en pasient.
NOEN BLIR STØTT: I Sverige har mange reagert på bildene der pasienter blir snudd på eller får tube i halsen. Men Yamini vil vise folk flest hvordan det er å bli intensivbehandlet for covid-19. Pasientene, som knapt synes, er ikke mulig å identifisere. Foto: Dana Yamini

Tipper plutselig

På Södersjukhuset ble dagkirurgisk avdeling gjort om til intensivavdeling. Anestesiapparater måtte brukes i mangel på respiratorer. Intensiv, der Yamini jobber, har til vanlig tolv til 15 pasienter. Nå hadde de mellom 35 og 40.

Og de kunne være ekstremt dårlige.

– Disse pasientene er så ustabile. Vi vet aldri når de tipper.

Han tar en liten pause.

– Og når de tipper, klarer de seg ikke.

Han illustrerer med en natt han hadde ansvar for to pasienter.

– Vi snudde en av dem over i mageleie. Da var oksygenmetningen 92. Så gikk jeg ti skritt for å dokumentere i journalen. Da jeg løftet blikket, var metningen falt til 75. Du kan nesten ikke snu deg.

Bildet viser en helsearbeider i beskyttelsesutstyr.
SKRYTER AV KOLLEGER: Jeg jobber med verdens mest kompetente folk, sier Dana Yamini. Med koronakrisen mener han de er kommet enda nærmere hverandre. Foto: Dana Yamini

Enorme doser medisiner

I begynnelsen var pasientene eldre, og syke fra før. Så kom yngre pasienter, og pasienter som ingen kunne forstå hvorfor var blitt så syke.

– Fremdeles har vi ingen svar på det, sier Yamini.

– Folk flest dør av dette. Kan hende er det bare en av 100, eller en av 1000, eller en av 10 000. Det er likevel en for mye.

Og det er ikke bare dødsfallene han er bekymret for.

– Disse pasientene krever enorme doser medisiner. De får smertestillende, sederende, muskelrelakserende og så videre. De ligger på respirator i ukevis. Etterpå, om de klarer seg, skal de vennes av, trenes opp, og vende tilbake til virkeligheten. Med delir, mareritt, senskader. Hvem skal ta seg av dem, da, undrer han.

– Det er ufattelig. Folk forstår ikke hvilken utfordring dette er. Eller hvor lang tid det vil ta. Ett år? Nei, vi vet ikke om de vil være friske om ett år.

Bildet viser helsepersonell som jobber med en intensivpasient.
MANGE FOLK: Over natten var det behov for mer enn tre ganger så mange på intensiv. Foto: Dana Yamini

Vanskelige valg

Da de første pasientene kom, hadde helsepersonellet ingen erfaring med å behandle covid-19.

Nå vet de mer. Men, påpeker Yamini, det hjelper lite dersom det er for mange som blir syke samtidig.

– Da vil vi rett og slett være for få til å behandle alle. Intensivpersonell er en begrenset ressurs.

Han peker på at covid-19 har allerede avkrevd helsepersonell mange etisk vanskelige valg. Hvem skal få leve, når det er mangel på både utstyr og personell?

Et eksempel Yamini sier har vært aktuelt på Södersjukhuset, er avgjørelsen om hvem som skal få intensivbehandling. Har de vært gamle og syke, og det har vært usikkert om de vil tåle intubering og respiratorbehandling, har noen heller fått dø på post.

– Det er legene som vurderer pasientene og som tar beslutningen, presiserer han.

– Men jeg har sett ansiktet deres når de har sagt nei til å behandle en covid-19-pasient. Det er tunge ansikter, deprimerte ansikter.

Han sier erfaringen har påvirket dem alle.

– Covid-19 har gitt oss alle arr. De var så mange, så dårlige og de kunne dø så fort. 

Bildet viser en helsearbeider i beskyttelsesutstyr som pleier en pasient som strekker hånden opp.
BILDE PÅ KRISEN: En smal hånd, en beskyttet helsearbeider. Dette er et av bildene Dana Yamini trekker frem som favoritt. Foto: Dana Yamini

– Er ingen helt

Yamini sier bildene også er en måte å hylle kollegene på og snakker med oppriktig varme om innsatsen. 

– Vi sto i det sammen. Samholdet har alltid vært godt på intensiv, men nå var det ekstremt. Vi hjalp hverandre, var der for hverandre, støttet hverandre, holdt humøret oppe. 

Han presiserer at dette ikke bare gjaldt intensiv, men også medisinsk intensiv, som hadde like dårlige koronapasienter.

Lederne mener han burde fått medalje.

– Jeg pleier å klage over ledelsen, men de første ukene var de der 24/7, på gulvet, sammen med oss. De var fantastiske.

Dana Yamini sier han blir stolt når han tenker på sine kolleger. Men helter, det vil han verken kalle dem eller seg selv.

– Folk kaller oss helter og de klapper for oss. Slutt med det, ber han.

– Dette er jobben vår. Om det er covid-19, influensa, ebola, eller hva som helst, vi må håndtere det. Sånn lever vi. I stedet for å klappe, kan folk heller holde avstand og vaske hender. Å klappe for meg, og så gå på fest med femten andre?

Han rister på hodet så det høres gjennom telefonen.

– Voksne mennesker skulle kunne holde avstand.

Bildet viser en helsearbeider som holder en maske opp.
PORTRETTER AV TRETTE ANSIKTER: Situasjonsbildene har Yamini tatt på jobb som intensivsykepleier. Portrettene tok han før han gikk på vakt. Han brukte en operasjonsstue som studio, og hentet inn kolleger ved tre–fire-tiden om morgenene. – Noen så så trette ut at de ikke kjente seg selv igjen når de fikk se bildene, sier han. Foto: Dana Yamini

– Det gnager i meg

Frem mot sommeren roet koronasituasjonen seg i Sverige. Færre ble alvorlig syke. Nå er smittetallene igjen på vei opp. Yamini har hatt tiltrengt ferie, og er klar for sin første nattevakt. Han vet ikke hva som venter, men innrømmer at han gruer seg.

– Herregud. Jeg har prøvd å ikke tenke på det, men det gnager i meg: Jeg vil ikke tilbake til samme situasjon, sier han.

Likevel:

– Jeg er redd det er en risiko for at vi havner der igjen.

Bildet viser en helsearbeider med beskyttelsesutstyr.
I MØTE MED KORONA: I en tekst skrevet til bildene, ser Dana Yamini tilbake mot sist nyttårsaften. «Alle så frem til et nytt år med nye muligheter og glede», skriver han. «Men hva som skjedde de neste månedene, forandret oss alle på en eller annen måte». Foto: Dana Yamini
Dana Yamini
  • Intensivsykepleier på Södersjukhuset i Stockholm.
  • 30 års erfaring som intensivsykepleier, blant annet i Norge.
  • Har fotografert siden han var 13 år.
  • Utdanning fra New York Institute of Photography.
  • Instagram: @fotograf_dana
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.