fbpx Ønsker tettere samarbeid mellom DPS-er og kommunene Hopp til hovedinnhold

Ønsker tettere samarbeid mellom DPS-er og kommunene

Jorunn Nærland Skjærpe

Å gi et best mulig helsetilbud til pasienter med alvorlige psykiske lidelser krever godt samarbeid mellom helsepersonell i DPS og kommunehelsetjeneste. Jorunn Nærland Skjærpe har forsket på hvordan dette fungerer.

Jorunn Nærland Skjærpe er utdannet vernepleier og holder for tiden på med sin doktorgrad ved Universitetet i Stavanger. Temaet er koordinering av psykiske og somatiske helsetjenester til personer med alvorlige psykiske lidelser.

I forskningsartikkelen «Brukermedvirkning i samhandling i psykisk helsearbeid» har hun sammen med to medforfattere intervjuet tolv ansatte fra et DPS samt ansatte i fire kommuner som er tilknyttet DPS-et. Hun ville finne ut hvordan samhandlingen mellom DPS-et og kommunene om personer med alvorlige psykiske lidelser fungerte. Hun har også sett på hvordan pasienter med alvorlige psykiske lidelser involveres i egen behandling og oppfølging.

– Forskningsartikkelen er basert på data jeg hentet inn da jeg jobbet med min mastergrad, sier hun.

Skjærpe ønsket å knytte seg til pågående forskning om samhandling og koordinering av tjenester i psykisk helse-feltet som ledes av professor Marianne Storm ved Universitetet i Stavanger. Storm og forskere ved Avdeling for folkehelse har ifølge Skjærpe en lang tradisjon for nettopp forskning på samhandling og koordinering av tjenester til personer med langvarig sykdom.

Da samhandlingsreformen ble innført i 2012, ble oppgaver og ansvar overført fra spesialisthelsetjenesten til kommunene.

– Kommunene fikk et større ansvar for å gi personer med langvarige, alvorlige, psykiske lidelser den hjelpen de trengte. Jeg ble nysgjerrig på hvordan samhandlingen mellom kommunene og DPS-et fungerte. Pasientene har også rett til å bli hørt når behandlingsopplegget rundt dem skal planlegges. Men fungerer dette i praksis, spør hun.

Vil unngå innleggelser

Pasientene har diagnoser som bipolar lidelse, schizofreni, schizoaffektiv lidelse eller alvorlig depresjon.

– Dette er diagnoser som mange må leve med gjennom hele livet. De kan ha gode perioder, men det vil svinge. Da er det viktig at vi som skal hjelpe dem, har et godt samarbeid som står klart når de i perioder trenger litt mer hjelp.

Skjærpe mener det er viktig å unngå innleggelser.

– Vi skal tilrettelegge slik at de kan leve med sykdommen i både gode og mindre gode perioder, hjemme, sier Skjærpe.

– Hva kom frem gjennom forskningsarbeidet?

– Hvor godt helsepersonell samhandler på tvers av tjenestenivåer, varierer. Det er også forskjeller fra sak til sak om pasienten blir tatt med i behandlingsplanleggingen, sier hun.

Skjærpe mener det er særlige utfordringer knyttet til akutte innleggelser.

– Pasientene og helsepersonellet fra kommunen blir ikke alltid blir involvert i beslutninger om innleggelsesgrunnlag. Da er det helsepersonell fra DPS-et alene som bestemmer om pasientene er syke nok til innleggelse.

Dette skriver en av informantene: 

«Det er vi som avgjør om brukerne er syke nok til innleggelse. Vi skiller mellom livskriser og reelle psykiske lidelser. En livskrise er ikke innleggelsesgrunnlag, men går over av seg selv.» (Utsagn fra helsepersonell på DPS.)

Skjærpe peker på at det også kan være vanskelig når pasienten ikke ønsker å delta på samhandlingsmøter og i valg av behandling og videre oppfølging etter utskrivelse.

– Vi fant også at dersom DPS-et tar beslutninger om utskrivning uten å høre på råd fra kommunen, påvirker det tjenestetilbudet pasientene får etter utskrivelse, sier hun.

– Hvordan da?

– I noen tilfeller skrives pasientene ut uten at kommunen er informert. Det sier seg selv at de da ikke gir pasienten den oppfølgingen de kanskje har behov for. I andre tilfeller er kommunen uenig i at pasienten skal skrives ut, fordi de ikke har ressurser eller kompetanse til å gi pasienten tilbudet han eller hun trenger. Da oppstår det også uenighet om hvem det er som skal ha siste ord, sier Skjærpe.

Resultatet av dårlig samhandling og for tidlig utskrivelse blir ofte reinnleggelser. Dersom kommunene ikke kan gi et godt nok tilbud, kan pasienten raskt bli dårligere når han eller hun kommer hjem.

God planlegging gir resultater

– Men det finnes også gode eksempler på at samhandling fungerer, sier hun.

Ifølge Skjærpe skjer det når DPS-et, kommunen og pasienten møtes og planlegger tid for innleggelse eller utskrivelse og tar beslutninger for videre oppfølging av pasienten etter utskrivelse sammen.

– Da får kommunen tid på seg til å planlegge oppfølgingen. Pasienten er også innforstått med hva og hvordan behandlingen skal skje, sier Skjærpe.

Hun sier det finnes mange gode tilbud ute i kommunene.

– Det er derfor ikke alltid slik at det er mer penger eller ressurser som må til, men at DPS og pasienten selv vet mer om hvilke tjenester som finnes i pasientens bostedskommune. For å få den kunnskapen må alle parter kommunisere.

En informant beskriver det slik: 

«En god grobunn for ivaretakelse av brukermedvirkning i samhandling er hvis kommunen og DPS-et har et godt samarbeid med jevnlige møter på DPS-et og i kommunen. Da er det lettere for brukeren å delta i samhandlingen. Det er en enorm trygghet for oss og brukerne å vite at DPS-et har et medansvar der vi kan søke hjelp.» (Uttalelse fra helsepersonell i kommune.)

Vil viske ut grensene mellom tjenestenivå

– Har du noen ønsker til Bent Høie for hva du mener bør gjøres for at samarbeid og samhandling skal bli bedre?

– Jeg skulle ønske at skottene mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten ikke var så tette. Det ville fungert bedre om grensene var mer glidende, sier hun.

Skjærpe trekker frem noen eksempler:

– DPS-et har noen brukerstyrte senger der pasientene selv kan legge seg inn i tøffe perioder. Slike tiltak har positiv effekt for pasienter, da de selv kan vurdere når de trenger litt ekstra hjelp. Dette er et tilbud som kan videreutvikles gjennom å opprette flere slike plasser.

Noen pasienter får også lov til å delta på behandlingstilbud og aktiviteter som arrangeres i regi av DPS, etter at de er skrevet ut til egen bolig.

– Dette er også noe jeg gjerne skulle sett mer av. For mange kan dette være en litt mer skånsom overgang fra å være innlagt og ha trygge rammer rundt seg, til å komme hjem og skulle ordne alt selv, sier Skjærpe og legger til:

– Det er et faktum at noen pasienter helst vil være på institusjon. Der får de faste måltider, og alle aktiviteter planlegges rundt dem. For mange føles det tryggere enn å skulle klare seg selv.

Skjærpe hevder at dersom samarbeid og samhandling skal bli bedre, er det viktig å arrangere felles møteplasser der helsepersonell fra spesialist- og kommunehelsetjenesten sammen med pasienten kan diskutere samhandlingsutfordringer.

– På den måten får de økt kunnskap om hverandres kompetanse og ansvarsområde, sier hun.

0 Kommentarer

Annonse
Annonse