fbpx Spilleavhengighet: – Vi går alle med et kasino i lomma Hopp til hovedinnhold

Spilleavhengighet: – Vi går alle med et kasino i lomma

Bildet viser en mann som spiller på mobiltelefonen sin
SKJULT SYKDOM: Pengespillavhengighet har lenge vært en diagnose, og pasientgruppen har krav på behandling. Men problemet er skambelagt og de rammede unngår i det lengste å søke behandling. (Illustrasjonsfoto: Aleksandr Davydov/Mostphotos)

To sykepleiere hjelper pengespillavhengige på hver sin måte: Den ene med gruppesamtaler og den andre via telefon, e-post og chat. Spillavhengighet bør kartlegges mer, mener de.

I 2007 ble pengespillautomatene fjernet fra butikker og kiosker. I stedet dukket de opp på nettet i digitale utgaver – poker, odds og kasino er de mest problematiske.

Å spille på nett kan kanskje føles mindre virkelig, men faren for bunnløs gjeld, oppløste familier og manglende evne til å fungere i jobb er like truende som før, om ikke mer.

– Avhengighetsskapende mekanismer

– Mekanismene på online-pengespillene er avhengighetsskapende og trigger belønningssystemene i hjernen med blinkende lys, farger, lyder, musikk og falske gevinster som egentlig er tap – du satser 100 og vinner 50, sier spesialsykepleier Elizabeth Waage.

Belønningssystemene utløser dopamin og endorfiner, de samme signalstoffene som skaper velbehagsfølelse, også ved annen avhengighet.

– Dessuten er det blitt veldig tilgjengelig. Vi går alle med et kasino i lomma, sier Waage, og tenker på mobiltelefonen.

Hun har videreutdanning i spilleavhengighet og problemskapende dataspilling fra Høgskolen i Innlandet på Lillehammer og jobber til daglig på HjelpelinjenDer rådgir hun folk som enten selv har et penge- eller dataspillproblem, eller som ringer fordi de er bekymret for en som står dem nær.

Bildet viser Elizabeth Waage
SYKEPLEIERJOBB: Elizabeth Waage er egentlig intensivsykepleier og har også jobbet ti år i psykiatrien. Hun synes hun får brukt sykepleieren i seg hver dag hos Hjelpelinjen. Foto: Marius Nilsen/MBNFOTO

Hjelpelinjen

De fleste ringer, men Hjelpelinjen rådgir også på e-post eller gjennom chattetjenesten.

Tiltaket er et samarbeid mellom Lotteritilsynet og Sykehuset Innlandet HF Sanderud. Målet er å hjelpe mennesker i krise. De har også oversikt over ulike behandlingstilbud over hele landet og samler informasjon om spilleavhengighet.

Siden oppstarten i 2003 har Hjelpelinjen mottatt nesten 20 000 samtaler om pengespillere fra enten spilleren selv eller pårørende. Det er omtrent halvparten av hver gruppe, men henvendelsene har gått litt ned siden 2017.

I fjor gjaldt de 757 telefonsamtalene om pengespillere mest menn. Bare 16 prosent omhandlet kvinner.

– Både menn og kvinner spiller helst kasino, mens mennene i tillegg spiller mye poker og odds, sier Waage.

Alderen på mennene med spilleproblemer hos Hjelpelinjen ligger på 35,5 år og 41,6 år for kvinnene.

Gruppesamtaler for unge

Wenche Hugdahl Refsnæs er psykiatrisk sykepleier ved Nidaros DPS, psykiatrisk ungdomsteam (PUT) i Trondheim. Hun har også videreutdanning i pengespillavhengighet og problemskapende dataspilling og møter pengespillproblematikken på en litt annen måte:

Siden 2017 har hun sammen med en spesialsosionom rukket å ha tre runder med gruppesamtaletilbud for unge pengespillavhengige mellom 15 og 30 år. De er et av få tilbud i hele landet for så unge.

– Vi ser ikke så mange av de helt unge. De fleste som kommer til oss, er mellom 25 og 30 år, og det er flest menn. Av de 20 som har gjennomført gruppesamtalene hos oss, er det bare tre kvinner, sier hun.

PUT har også individuell samtaleterapi for dem som takker nei til gruppetilbudet.

bildet viser Wenche Refsnæs
50 PROSENT SPILLEFRIE: Halvparten av de 20 som har deltatt i gruppebehandlingen hos Wenche Hugdahl Refsnæs (bildet) og hennes kollega, er spillefrie når de slutter. (Foto: privat)

Gruppesamtalene foregår i to timer over åtte ganger. I opptil et halvt år etterpå kan de som vil gå i en stabiliseringsgruppe med månedlige møter.

– Halvparten av dem som har gjennomgått gruppesamtaler, er spillefrie når de slutter hos oss. De resterende har oftest en endring til det bedre ved at de bruker mindre penger og tid på spill, sier Refsnæs.

70 prosent får god effekt
  • Behandling av pengespillavhengige har god effekt. Over 70 prosent av dem som går i behandling, går det bra med. Den som ønsker behandling, skal ta kontakt med sin fastlege. Fastlegen kan henvise videre til egnet behandlingssted.
  • Behandlingstilbud for spilleavhengige i Norge er polikliniske. Det betyr samtaler i en til to timer per uke i 8–12 uker. Voksne blir normalt vist til rus- og avhengighetsklinikker. Det kan ofte være ventetid til du kommer i behandling.
  • De fleste behandlingstilbudene i dag er individuelle. Gruppetilbud krever et visst antall tilviste pasienter som ønsker gruppebehandling.

Kilde: Hjelpelinjen.no

Minst 34 000 har problemer

«Selv om det kun er omtrent 1 prosent av befolkningen som lider av patologisk spillelidenskap, oppfattes lidelsen som et stort problem i et folkehelseperspektiv», skriver helsenettsiden nhi.no.

– 34 000 personer i Norge anslås å ha problemer med pengespill ifølge en rapport fra 2015. Det tallet skraper nok bare i overflaten, fordi temaet er så tabu- og skambelagt. Det er store mørketall her, tror Wenche Refsnæs.

Elizabeth Waage er enig:

– Vi regner med at for hver person som har spilleavhengighet, rammes ti personer rundt.

Hun merker at på de snart fire årene hun har vært ved Hjelpelinjen, har gjeldsbyrdene folk pådrar seg gjennom spillingen, eskalert. Det har ført til at de har måttet justere skjemaet de fyller ut for alle som kontakter Hjelpelinjen:

– Før var «500 000 kroner og mer» den høyeste gjelden vi kunne krysse av på. Nå er det «1, 5 millioner kroner og mer», sier Waage.

Når spillet dominerer på en skadelig måte

For å diagnostiseres, må personen ha «hyppige gjentatte episoder med pengespill som dominerer pasientens liv på en måte som skader sosiale, yrkesmessige, materielle og familiære forhold».

Diagnosen
  • Gambling ble første gang nevnt i Verdens helseorganisasjon sin International Classification of Disorders, ICD-9, fra 1975.
  • I 1980 fikk pengespillproblemer status som offisiell diagnose fra American Psychiatric Association. Deres Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-5) fra 2013 klassifiserer lidelsen som en ikke-kjemisk avhengighet, og kaller den «pengespillidelse».
  • Den internasjonale klassifikasjonen for primærhelsetjenesten, ICPC, fikk etter hvert koden Z29, for «hasardspill og veddingproblemer». ICPC-2 kom på norsk i 2004. Der åpenbarer hasardspill og veddingproblemer seg, midt mellom hareskår og hashimoto tyreoiditt.
  • ICD-10 fra 1992 som vi bruker i spesialisthelsetjenesten i Norge i dag, klassifiserer lidelsen som en impulsforstyrrelse, og kaller den «patologisk spillelidenskap», med kode F63.0.
  • Den nye versjonen, ICD-11, ble godkjent på engelsk i 2019, og der har både problematisk pengespill og dataspill fått hver sin diagnose: Henholdsvis «gambling disorder» og «gaming disorder».

– Kodeverket ICD-11 foreligger ikke i norsk versjon ennå, og grunnet store endringer er det ventet at vi vil bruke minst fem år før vi kan ta det i bruk i Norge, sier Stine Camilla Bjerkestrand hos Direktoratet for e-helse som er ansvarlig for drift, vedlikehold og utvikling av kodeverket i Norge.

Nav har tatt ut statistikk på uføretrygdede med diagnosen F63.0 (patologisk spillelidenskap).

I en e-post til Sykepleien skriver de at det er under ti uføretrygdede som har denne diagnosen som hoveddiagnose i 2015, men det var registrert 35 personer i 2014 og 36 personer i 2015 med patologisk spillelidenskap som bidiagnose.

Behandlingstilbud

Nasjonalt kompetansesenter for spillforskning kartla behandlingssteder og -metode for penge- og dataspillproblematikk i Norge i 2018.

  • De fant at blant de 54 institusjoner som oppgir at de har et behandlingstilbud for pengespillproblematikk, er alle fire helseregioner representert. To av de 54 hadde ikke hatt pasienter.
  • 43 prosent av behandlingsstedene oppga en ventetid på en til to måneder.
  • Kognitiv atferdsterapi er den mest dominerende behandlingsmetoden, over 90 prosent bruker det.
  • 41 av de 52 behandlingsinstitusjonene som hadde hatt pasienter, bruker ikke en bestemt manual i behandlingen.

Psykoedukasjon og mental sortering

Elizabeth Waage ved Hjelpelinjen er egentlig intensivsykepleier og har også jobbet ti år i psykiatrien. Hun synes hun får brukt sykepleieren i seg hver dag.

– Dette med å møte folk i kriser handler jo mye om det jeg har lært som sykepleier. Evnen til å lytte og prøve å forstå den andre, å formilde håp om at dette er mulig å forandre. Jeg må hjelpe personen med å prøve å få tillit til seg selv og mobilisere sin egen mestringsstrategi.

Hun driver også med psykoedukasjon der hun opplyser om hva avhengighet er, hvilke mekanismer som trer i kraft og hvordan man kan gjenkjenne det selv.

bildet viser et par hender som er bundet til mobilen
KLARER IKKE Å «SKJERPE SEG»: – Pårørende må få en forklaring på at det ikke bare er å skjerpe seg. De må forstå at dette er en diagnose, sier Elizabeth Waage. (Illustrasjonsbilde: Aleksandr Davydov/Mostphotos)

Hun prøver også å hjelpe spillerne med mental sortering.

– Da snakker vi om hva som er viktig å ta tak i først. Er det å få en plan på nedbetaling av gjeld, for eksempel? Noen kan også søke om gjeldssanering etter hvert. Men ofte kan første skritt på veien være så enkelt som å fortelle kona si at de driver med dette.

Nav Gjeldsrådgivning ligger til Arbeids- og tjenesteavdelingen i Nav. De har ikke tall på hvor mange som sliter med spilleavhengighet som har fått rådgivning fra gjeldsrådgivere hos Nav.

Det er namsmannen som foretar gjeldssanering med hjemmel i gjeldsordningsloven. Kravene for å få gjeldssanering er blant annet at man ikke har pådratt seg ny gjeld de siste to år og har forsøkt nedbetaling på andre måter først.

– Som en skilsmisse

Det handler også om å forebygge tilbakefall. Da hjelper Waage spillerne med å identifisere triggere som kan få dem til å ville spille igjen. Hun snakker med dem om at de vil få en sorgreaksjon når de slutter å spille.

– Man må tenke på det som en skilsmisse. Man må gå videre og må finne erstatninger til det positive som spillet kunne gi.

De fleste ringer bare én gang, men har mulighet til å ringe flere hvis de vil.

– Vi følger dem ikke opp. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne det. Vi møter utrolig mange flotte mennesker.

– Hvilke helseproblem sliter de spilleavhengige med?

– I all hovedsak handler det om angst, søvnproblemer og depresjoner. Dette kan ha kommet først, slik at spillingen har vært en type flukt. Noen kan flykte fra ensomhet og psykiske utfordringer. Andre kan ha impulskontrollsvikt. Rusmidler og alkohol kan også trigge spillelysten. En liten andel er parkinsonpasienter, der medisinen kan være årsaken. Hvis jeg mistenker det, anbefaler jeg dem å kontakte legen sin og høre om de kan bytte legemiddel.

Gruppebehandlingens fordeler

Wenche Refsnæs går i gruppebehandlingen gjennom mye av de samme temaene som Waage gjør i telefonsamtalene.

– Økonomi tar stor plass i hodet til en som er avhengig av pengespill, så det kommer vi inn på fort. Vi får en gjeldsrådgiver fra Nav til å bli med på et av gruppemøtene. Når vi tidlig sier at vi kan hjelpe pasientene med kontakt med Nav, ser vi at skuldrene senkes, sier hun.

– Hva tenker du er fordelene med gruppebehandling sammenliknet med en-til-en-behandling?

– Det at man ser at man ikke er alene, og støtten man får fra likemenn er viktig. Dessuten får vi en god kombo med at vi kan fag og metode, mens spillerne har sin kompetanse, som de deler. De kan være mye mer direkte med hverandre enn det vi noensinne kan være, sier Refsnæs.

Gruppebehandlingens utfordringer

Men gruppedynamikken er også sårbar. Hvis folk faller fra, blir det få igjen og det vil fungere dårligere. Man må også passe på at alle bidrar til en viss grad og at ingen dominerer for mye.

Refsnæs mener det også er viktig å ikke blande rus- og spilleavhengige i samme gruppe, slik enkelte institusjoner gjør.

Selv om det er likhetstrekk i hjernen for hvordan avhengigheten virker, er dette veldig forskjellige grupper som ikke kjenner seg igjen i hverandre. Pasienter med spillavhengighet er ofte mer ressurssterke med bolig og ok familieforhold, mens pasienter med rusavhengighet ofte kan ha mindre struktur på livene sine.

– Hva tenker du sykepleiere bør vite om spilleavhengighet?

– At det er en sykdom. Det er ikke bare å ta seg sammen. Det er en skjult sykdom som er vanskelig å snakke om. Derfor må sykepleiere spørre rett ut: «Spiller du pengespill»?

– Har de en pasient som rapporterer om angst, søvnproblemer eller depresjon, må de i hvert fall spørre. Det burde vært med ved innkomstsamtalen ved sykehusinnleggelser, på linje med at man spør om alkoholbruken, sier Refsnæs.

Waage er enig i at spillavhengighet bør kartlegges mer.

Bildet viser en hånd som holder en mobil med online pengespill
KAN ØKE UNDER KORONATIDEN: Wenche Refsnæs tror at vi vil se en økning i problematisk spilling i koronaperioden vi er inne i nå, siden kjedsomhet, ensomhet, indre uro og engstelse ofte er triggere for mange som bruker pengespill som en strategi for mestring i egen hverdag. (Illustrasjonsbilde: Mostphotos)

Noen hjerner er mer utsatte enn andre

Det varierer fra person til person hvordan systemene for belønning, hukommelse og kritisk evaluering involveres.

Rune Mentzoni er førsteamanuensis ved institutt for samfunnspsykologi ved Universitetet i Bergen og skrev i Dagsavisen i 2018 om at noen reagerer sterkere på belønning enn andre, og enkelte har høyere aktivering av kritisk vurdering enn andre.

Dette gjør at noen personer er ekstra sårbare for å over tid utvikle et problematisk forhold til automatspillene og måten disse maskinene er designet på.

– Denne sårbarheten handler ikke om sykdom, om dårlig moral eller lav intelligens, men om normal variasjon av hjernens fungering, hevder han i kronikken.

Mentzoni mener de fleste som spiller, vil kunne ha et balansert og fint forhold til det automatspillene tilbyr. Avkopling, underholdning og kanskje håpet om å en dag vinne jackpoten. Men en mindre gruppe av spillere vil altså være sårbare for å utvikle problemer til spillene som over tid kan være katastrofale.

Spill i koronaens tid

Wenche Refsnæs har hørt fra noen pasienter at tanker om pengespill har dukket opp i økende grad nå i disse koronatider. Men hos noen har det vært helt motsatt – særlig de som spiller på oddsen. Der har det vært opphold i spilling, siden det ikke er noe å spille på.

– Jeg tror dessverre at vi vil se en økning i problematisk spilling i perioden vi er inne i nå, da kjedsomhet, ensomhet, indre uro og engstelse ofte er triggere for mange som bruker pengespill som en strategi for mestring i egen hverdag. Men jeg har ingen tall eller forskning som kan bekrefte eller motbevise dette, så dette er kun spekulasjon, sier Refsnæs.

Hos Hjelpelinjen har de hatt en liten nedgang i henvendelsene etter at koronatiltakene ble satt i verk 12. mars.

– Hva dette skyldes, er vanskelig å spekulere på, men mulig vi vil få mer svar etter hvert, sier Waage.

Gruppebehandlingen for de unge i Trondheim har vært på vent i vår, siden de ikke har hatt nok pasienter til å starte opp. De har et håp om å få starte opp igjen over sommeren, men er usikre på om de får det til.

Inntil videre foregår behandlingssamtaler hos psykiatrisk ungdomsteam som før, men over telefon og Skype.

Spiller lite selv

– Jeg må bare spørre dere til slutt: Spiller dere på pengespill selv, så dere vet hva dere snakker om?

– Jeg spiller lotto en gang iblant. På grunn av jobben min, har jeg testet ut ulike testspill på kasino hos Norsk Tipping for å se hvordan de fungerer, sier Elizabeth Waage.

– For mange år siden spilte jeg lotto, men i dag spiller jeg ikke i det hele tatt. Og jeg synes det er merkelig at pengespill får et såpass stort fokus midt i beste sendetid på en lørdagskveld på tv. Det er også uforståelig for meg at det er lov å sende så mye reklame for pengespill på ulike tv-kanaler, sier Wenche Refsnæs.

Mer hjelp:
  • Fjernbasert behandling finnes på nettet.
  • Mange synes det hjelper å ha noen å snakke med som er i liknende situasjon, eller som allerede har vært gjennom det de går gjennom nå. Spillavhengighet Norge holder medlemsmøter for spilleavhengige og pårørende i de fleste store byer i Norge. Her er oversikt over tilgjengelige støttegrupper.

Unge og dataspill: Hvor skal grensen gå?

bildet viser en ungdom som spiller dataspill
FLYT: Guttene Øivind Flaaten intervjuet beskrev en ekstrem følelse av flyt når de spilte. Lojalitet til de andre spillerne kunne også være en grunn til at de ikke ville legge seg. Illutrasjonsfoto: Colourbox

Nøtterøy: Man kan ikke «save» i et onlinespill. Nøtterøys helsesøstre ber foreldre sette seg inn i spillene før grensesetting diskuteres.

På Nøtterøy har 13 helsesøstre og en psykolog samlet seg rundt bordet på helsestasjonen for å lære mer om dataspill. Lærerne har kontaktet dem og fortalt at prestasjonene på skolen går ned hos dem som spiller fire til fem timer per dag, og dem er det en del av blant guttene. 


På LAN-party
– De «laner» i kjellerstuene til hverandre, sier en av helsesøstrene, og tenker på et LAN som i «local area network». Det vil si et datanettverk som er geografisk begrenset, for eksempel innen en bolig.

Et «LAN-party» er når mange samles for å spille på samme nettverk.

Psykiatrisk sykepleier Øivind Flaaten snakker. Han har skrevet masteroppgave om ungdommers opplevelser med overdreven bruk av online-rollespillet World of Warcraft, også kjent som WoW.


Gambling og gaming
Flaaten har tidligere hjulpet personer som spiller så mye at det blir et problem, da han arbeidet ved Sykehuset i Vestfold. Nå jobber han i en prosjektstilling i Nøtterøy kommune tilknyttet Tjeneste for psykisk helse og rus. 

– Det er ikke noe som heter data­spill­avhengighet innen de internasjonale diagnosekriteriene, sier Flaaten.

Selv foretrekker han å kalle det «overdreven bruk». Det er sannsynligvis ulike belønningsmekanismer som settes i gang i hjernen ved gambling (pengespill) og gaming (dataspill), men det er også funnet likhetspunkter som frigjøring av dopamin og problemer med belønningssystemet. Derfor er det ulike meninger om man kan benytte samme type behandling på de to gruppene.
 
 

Psykiske vansker

 – Det er særlig mødre, og spesielt alenemødre, som er bekymret og kontakter hjelpeapparatet. Vi vet ikke akkurat hvorfor. Kanskje det handler om fraværende fedre, en mor-sønnkonflikt eller verdikonflikt, eller andre forhold som er uutforsket, sier Flaaten.

Som oftest kommer bekymringer fra på­rørende fram når den overdrevne spilleatferden har vart over lang tid. Dette blir forsterket av manglende aksept og forståelse for spillene, manglende eller feil grensesetting eller andre underliggende problemer i familien.

– Det er bare 1–2 prosent av dem som spiller som har så store problemer at de behøver hjelp, og da er det ofte psykiske vansker som ligger til grunn, slik som sosial angst, sosial tilbaketrekning eller depresjon, sier Flaaten.

En kartlegging fra Universitetet i Bergen har vist at 10 prosent i aldersgruppen 16–25 år er problemspillere. De har mistet kontrollen, tenker på dataspill hele dagen eller bruker dataspill for å unngå å tenke på andre ting. De har en bruk som går ut over søvn, skoleprestasjoner og ødelegger virkelighetens sosiale liv med familie og venner. 

Utfordringen er å skille ut de som har problemer blant alle de som spiller. Ofte tar ikke foreldre kontakt før ungdommen er godt inne i et problematisk spillemønster, noe som kan ta tre til fire år.  

Foto: Minecraft.net


Emosjonsregulering
Flaaten gjorde fokusgruppeintervjuer i to omganger i 2008 og 2009 med totalt ti unge gutter som spilte over 2,5 timer eller mer per dag. I tillegg intervjuet han fem som arbeidet for Hjelpelinjen.no, pluss barnevernspedagog og gestaltterapeut Hélène Fellmann, som jobber med familier hvor foreldrene opplever at barna spiller for mye dataspill.

I et foredrag på dataspillkonferansen i 2012 hevdet hun at vi i dag regulerer mye mer følelser enn tidligere ved hjelp av teknologi. 

Spørsmålet er hva en emosjonsregulering via en håndbevegelse eller et tastetrykk gjør med oss. Foreldrene som kontakter Fellmann påstår at barnet deres er blitt mer voldelig etter at de begynte å spille dataspill, men spill- og voldsforskere sier at man ikke blir mer voldelig av dataspilling. 

– Aggresjon og vold er to ulike akser. Vi trenger aggresjon. Der er kraften vår. Derfor må vi i behandlingsapparatet kunne møte foreldrene med å si, «ja, spillingen fører til mer aggresjon, men det er ikke noe sykt eller farlig med det, og det går an å gjøre noe med det», sa Fellmann på dataspillkonferansen.


En større pakke
På Nøtterøy har de fleste helsesøstrene fått bekymrete henvendelser fra lærere når elevenes dataspilling går ut over skolepresta­sjoner. Noen få har hørt det samme fra ­foreldrene. Uansett hvem som melder, innkaller helsesøstrene da til samtale. For det meste handler det om gutter, og om å bli enige om hvilke­ regler man vil ha i en familie.

– Da er det som oftest som del av en større pakke der ungdommen er trøtt, sliten, uopplagt, har søvnproblemer, dårlig konsentrasjonsevne og liten interesse for skolen, sier helsesøstrene.

Flaaten anbefaler helsesøstrene å verdsette at det er mye bra her, og møte ungdommene med respekt og nysgjerrighet. 

– Noen spill krever 4–5 timer enkelte dager. Da kan man ikke ha 1-times grenser. Og noen av medspillerne bor kanskje i Australia med andre tidssoner slik at man kanskje kan få spille noen nattetimer innimellom, mener Flaaten.

– Men man kan ikke anerkjenne det når de ikke vil bli med på et viktig familiebesøk eller ikke vil spise middag med resten av familien, protesterer en av helsesøstrene rundt bordet. 

– Uansett må databruken innordne seg familien og de reglene som de voksne setter, slik at foreldreautoriteten ikke faller bort. En åpen dialog er forutsetningen for å få dette til. Kanskje kan helsesøstre spørre ungdommene om hva som vil skje hvis du ikke spiller akkurat da, foreslår Flaaten. 

Hans erfaring er at dette, som mye annet i livet, er en fase som for de aller fleste går over.

– Det dabber av for mange. Og de fleste ser problemet retrospektivt, men ikke mens det er der, sier han.
 
 

Felles grenser

Det er kanskje her helsesøstre kan gjøre en forskjell. På Nøtterøy er de allerede godt i gang med å snakke om skjerm­utfordringene både ved to- og fireårskontrollen. Og dataspill er tema med foreldrene under andreklassesamtalen og i åttende klasse. Ved foreldreveiledningskurset «De urolige årene» er dette også et tema.

– Vi må jobbe tettere for å hjelpe foreldre å håndtere grenser. Åttendeklassesamtalen er særlig viktig fordi vi da har med «nyfødte ten­åringsforeldre» å gjøre. For eksempel anbefaler vi at de går sammen om å sette felles grenser, ­sier Marit Handeland, en av helsesøstrene.

– Hva savner dere rundt dette temaet?

– Jeg skulle ønske foreldrene turte å ta kontakt. Det kan nesten virke som om det er litt ­tabu, ­sier Kristin Stensholt, som er helsesøster ved ungdomsskolen.

– Jeg savner en kort oversikt over hva de ulike­ spillene handler om i store trekk. En slags data­spillenes ABC, som kan gjøre det lettere for meg å sette meg inn i dette, sier helsesøster Ida ­Bjørnstad.