fbpx Forsker kritisk til samtaletilbud for barn Hopp til hovedinnhold

Forsker kritisk til samtaletilbud for barn

USIKKER: I løpet av sitt doktorgradsarbeid ble Cathrine Grimsgaard usikker på om samtaletilbud for utsatte barn i det hele tatt passet for å hjelpe.

Forsker Cathrine Grimsgaard har fulgt 200 timer med gruppesamtaler for utsatte barn. 

Cathrine Grimsgaard er sosionom og forsker ved Høgskolen Innlandet.

Hun har forsket på kommunale tilbud om samtalegrupper for barn som har foreldre med store rus- eller psykisk helseutfordringer.

Resultatet er doktorgradsavhandlingen «Om å holde noe av et barns liv i sin hånd: Samtaler mellom profesjonelle og barn som har psykisk syke eller rusavhengige foreldre: et etisk og narrativt perspektiv. En hermeneutisk og fenomenologisk studie».

Hun disputerte i desember 2019.

Varige og store problemer hjemme

Grimsgaard har i sitt arbeid fulgt sju forskjellige samtalegrupper for barn som har psykisk syke eller rusavhengige foreldre. Gjennom deltakende observasjon i 200 timer har hun undersøkt hvordan barnas erfaringer ble håndtert i disse samtalegruppene.

Til sammen deltok 50 barn og 15 gruppeledere. Barna var mellom 7 og 12 år. 20 jenter og 30 gutter deltok. Antallet deltakere i gruppene var mellom fire og tolv. Gruppelederne var blant andre sosionomer, sykepleiere eller psykologer.

Alle barna kom fra hjem hvor foreldrene hadde varige og store problemer. Mange hadde opplevd vold.

Standardiserte svar

Barna ble oppfordret til å snakke om det som er vanskelig, men ble møtt med standardsvar, mener hun.

Underveis i arbeidet begynte Grimsgaard å stille spørsmål ved hele ordningen:

– Når barna etter tur svarte på for eksempel spørsmål som «Hva er det beste og det verste som har skjedd siden sist», var mitt inntrykk at ofte ikke var tid til å gå inn i situasjonene barna beskrev, sier hun.

–Det er også et spørsmål om det hører hjemme i en slik gruppe, å gå videre inn i konkrete, til dels rystende beskrivelser om hvordan de har det hjemme. Barna ble oppfordret til å dele disse historiene, men så skjedde det ikke noe mer med det de fortalte der og da, sier hun.

Kontrast

Grimsgaard oppfattet at det var stor kontrast mellom historiene barna fortalte, og den lette stemningen gruppelederne prøvde å skape.

– Det var levende lys, god mat og godteri, sier hun.

Grimsgaard satt igjen med et inntrykk av at gruppelederne forsøkte å skape et hyggelig og trygt rom for barna, men at den rammen ikke tok høyde for den vanskelige livssituasjonen barna hadde der og da.

– Et annet spørsmål er om denne formen i det hele tatt passer for barn i denne situasjonen. De fleste hadde tunge historier og hadde opplevd mye vondt hjemme. De fortalte om vold, svik, det var mange tegn på omsorgssvikt. Er det riktig måte å hjelpe disse barna på, at de skal møte i en gruppe og snakke med andre som også opplever omsorgssvikt? Jeg håper mitt arbeid bidrar til en konstruktiv diskusjon om hvordan barna best kan hjelpes.

– Gruppelederne hadde en svært krevende oppgave. Og det var ikke slik at alle alltid ble overhørt, men jeg synes det var slående hvor standardisert barna ble svart når de fortalte om alvorlige hendelser, sier Grimsgaard.

Hun vil ikke kritisere gruppelederne:

– De hadde ikke redskapene for å ta imot det som kom der og da.

– Kjenner oss ikke igjen

Siw Bratli og Ellen Østberg er henholdsvis leder og fagrådgiver for SMIL ved Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse. SMIL (Styrket mestring i livet) er et av samtaletilbudene Grimsgaard så på.

På spørsmål om de ønsker å kommentere Grimsgaards funn, viser Bratli og Østberg til en generell kommentar de har utarbeidet i forbindelse med Grimsgaards avhandling. Der skriver de blant annet:

«Vi er kjent med Cathrine Grimsgaards doktoravhandling, og vi kjenner oss ikke igjen i de beskrivelsene som Grimsgaard gir. SMIL-guiden ble utarbeidet for mer enn ti år siden, basert på teoretisk kunnskap og erfaringskunnskap, og i samarbeid med flere brukerorganisasjoner som ga innspill.»

Videre viser de til at det var et bevisst valg å kalle den en guide, fordi det skulle være et veiledende dokument, med rom for fleksibilitet og tilpasning.

Skal følges opp individuelt

I sin kommentar skriver Østberg og Bratli:

«I SMIL-tilbudet ble det satt økt fokus på brukermedvirkning i selve gruppeforløpet, og økt fokus på inkludering av hele familien og særlig barnets omsorgspersoner. Det ble lagt vekt på samarbeid med andre hjelpeinstanser. Det er en forutsetning at gruppeledere skal ha møte barnet ut fra det barna formidler, og at hensynet til barnet kommer før «dagens program»»

De påpeker at om nødvendig, skal barnet følges opp individuelt i tillegg.

«Om barnet formidler informasjon som gir grunn til bekymring for barnets omsorgssituasjon, er vi lovpålagt å informere barnevernstjenesten.»

Mener gruppetilbud skal eksistere

De viser til at det i SMIL-guiden blant annet står følgende under avsnitt om gruppeledere: «I SMIL-tilbudet omfatter kompetansekravet til gruppeledere en barne- og/eller voksenfaglig kompetanse i tilknytning til rusfelt og psykisk helsevern, samt kompetanse innen gruppeledelse, og barn- og foreldre-/familiesamtale og så videre.»

Østberg og Bratli påpeker videre at de også anbefaler at gruppeledere får veiledning av personer med god barnefaglig kompetanse.

«Grimsgaard stiller seg kritisk til om slike samtalegrupper bør eksistere. Vi mener at gruppetilbud som SMIL skal eksistere, på bakgrunn av den kunnskapen vi har, både forsknings- og erfaringsbasert,» skriver de, og fortsetter: 

«Samtidig er vi også godt kjent med at barn kan ha behov for praktisk støtte og avlastning, noe som er godt dokumentert gjennom blant annet resultater fra en multisenterstudie i 2015, utgitt av Helsedirektoratet (IS-0522) og sist Ellen K. Kallanders doktoravhandling og disputas i januar 2020. Dette bør alle som samarbeider med familiene være kjent med, og opptatt av,» skriver Østberg og Bratli.

Les også:

Min jobb som sykepleier og coach Veileder mødre med rusproblemer

Foto: Hilde Evensen Holm

– Det er som regel en grunn til at folk ruser seg. 

Vibeke Mogstad, sykepleier og coach

Arbeidsplass: Familieenheten, Borgestadklinikken, Kompetansesenter for rus i Drammen

Sykepleiere med videreutdanning i samspill og tilknytning mellom barn og nære omsorgspersoner jobber med barn- og unge i risikosonen for samspills- og tilknytningsforstyrrelser.

Utdanning: Bachelor i sykepleie, videreutdanning i samspill og tilknytning mellom barn og nære omsorgspersoner.

Mødrene som kommer hit er ofte gravide eller har nettopp fått barn. De blir sendt hit av barnevernet som har vurdert at de trenger å få hjelp til å jobbe med rusproblemet sitt og med å ha ansvar for små barn.

Jeg begynte i denne jobben som avdelingssykepleier på natt. I starten opplevde jeg noen tøffe episoder med mødre som stakk av om natten fra sovende barn, og vurderte å slutte. Men etter å ha fått veiledning fikk jeg et nytt perspektiv på slike hendelser. Jeg forsto at mødrene forlot barna sine av hensyn til dem, fordi de selv ikke greide å ta ansvaret.

Vi har 13 familier innlagt. I morgenrapporten diskuterer vi hvor de forskjellige foreldrene befinner seg i prosessen. Er de klar for neste ledd i behandlingsopplegget, og så videre. Hver tirsdag og torsdag filmer vi pasientene i samspill med barna; under lek, stell og mating. Etterpå ser vi på videoen sammen med mor eller far. Målet er å hjelpe foreldrene til å forstå barnet sitt og bedre samspillet mellom dem og barnet. En annen viktig del av behandlingen er strukturerte intervjuer og miljøterapi. Her hjelper vi mødrene til å hente opp igjen følelser fra barndommen. Det er viktig at de forstår sine egne reaksjoner og at de får empati med seg selv slik at de kan relatere seg følelsesmessig til barna sine.

Jeg har videreutdanning i en behandlingsmetode som kalles Helhetlig Differensiert Tilnærming (HDT), utviklet av Kari Killen. Jeg er en av to sykepleiere som har denne utdanningen i Norge. I tillegg har jeg utdannet meg som coach, noe som kommer godt med når jeg skal veilede pasientene til å finne egne prosjekter og reflektere rundt sin egen situasjon.

Det verste med jobben er å være vitne til mødre som ikke makter å gi barna sine den omsorgen de trenger. Mange har selv vokst opp med mødre som ruste seg. For eksempel en som ble født av en mor som var tung misbruker. På den tiden fikk disse barna ingen behandling mot abstinens på sykehuset og hun var derfor et veldig urolig spedbarn. Moren ga henne valium på tåteflaska for å roe henne.
Noen har delt sprøyter med mødrene sine. De kjenner bare til et liv i rus. Ofte får de sterke aha-opplevelser når de henter opp igjen minner fra barndommen i tilknytningssamtaler.

Det beste ved jobben er å bidra til at disse foreldrene kommer seg videre i livet. De som finner glede i relasjonen til barnet sitt, er ofte de som klarer seg best.

Historien sto på trykk i Sykepleien nr. 3/2012.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.