- Seksuell uhelse i Norge

Omlag en av fire har på ett eller flere tidspunkt i livet en forstyrrelse av den seksuelle helsen som ville ført til en diagnose og er behandlingstrengende.

Det sier Dagfinn Sørensen (bildet), psykolog og spesialist i klinisk sexologi. Han viser til at tallene stammer fra internasjonal forskning, men at også norske spørreundersøkelser bekrefter den samme høye forekomsten.

Langt fra så mange oppsøker helsevesenet med sine problemer. De vanligste seksuelle problemene er impotens, for tidlig sædavgang, manglende seksuell lyst og orgasme, samt tørr skjede.

- Vi kunne forhindret samlivsbrudd, psykiske lidelser og andre sykdommer dersom vi hadde jobbet med den seksuelle helsen, sier Sørensen.

- I Norge har vi et relativt godt utbygget folkehelsetilbud. Men vi har en seksuell uhelse, sier han og utdyper:

- Om du får hjelp kommer an på hvor du bor, om du har råd til det. Seksuell helse er ikke en integrert del av helsevesenet, slår Dagfinn Sørensen, psykolog og spesialist i klinisk sexologi fast.

Ønsker faste stillinger

Sørensen har ledet utredningsgruppen som har laget rapporten "Effekter av seksualterapeutiske intervensjoner for seksuelle problemer. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten er utgiver, og Liv Merete Reinar er prosjektleder.

Under lanseringen i forrige uke spilte Sørensen ballen over til Helsedirektoratet, som har bestilt rapporten:

- Jeg håper konklusjonene kan gi bakgrunn til å opprette stillinger for helsepersonell med denne typen kompetanse, sa han.

Han understreket også at det mangler driftstilskudd og trygderefusjon for spesialister med spesifikk sexologisk kompetanse. Kvinner og menn som sammen eller hver for seg oppsøker en klinisk sexolog, må være forberedt på å betale alt selv.

- Sykdommer i seg selv og behandling av disse gir seg i de fleste tilfeller negative utslag for den seksuelle helsen. Den seksuelle helsen er forbundet med det meste, og det meste er forbundet med seksuell helse, mener Sørensen.

- Skjult for behandlere

- Seksuelle problemer er ofte skjulte problemer for omverdenen og behandlingsapparatet. Blir de ikke viet oppmerksomhet forblir de underdiagnostisert, ikke-erkjent og ubehandlet, sa Haakon Aars, spesialist i klinisk sexologi og medlem av utredningsgruppen.

Aars viser til at så mange som 30 prosent av menn mellom 18 og 59 år sliter med det vanligste seksuelle problemet hos menn: prematur ejakulasjon - for tidlig utløsning. Denne tilstanden defineres som utløsning etter mindre enn to minutter, og er vanligere hos yngre enn eldre menn.

Terapi som virker

I rapporten kommer det frem at seksualterapeutiske behandlinger kan ha positiv effekt for personer med seksuelle problemer.

Dette er konklusjonene:
(Les hele rapporten her)

* For menn med erektil dysfunksjon hadde gruppeterapi positiv effekt i studiene utredningsgruppa har gått igjennom.

* For kvinner med mangel på eller tap av seksuell lyst eller orgasmesvikt, hadde blant annet kognitiv adferdsterapi positiv effekt.

* Det var uklart om seksualterapeutiske intervensjoner hadde effekt på gynekologiske smertetilstander. Seksualfunksjonen ble bedre etter forholdsvis kortvarige intervensjoner for kvinner med underlivskreft. 

* For par med seksuelle problemer var det bedring ved parterapi med kommunikasjonstrening og konfliktløsning, supplert med seksualterapi.

* Også personer med alvorlig psykiske lidelser hadde positiv effekt av forskjellige intervensjoner for å fremme seksuell helse.

* Selvhjelp i form av skriftlig eller audiovisuell informasjon, såkalt biblioterapi, hadde en moderat positiv effekt for både menn og kvinner. 

* For menn med kreftdiagnoser er det uklart om tiltakene hadde positiv effekt - det er mulig det er skadelig for denne gruppen, konkluderer rapporten.

- Trenger diskusjon om grenser 

Sexolog er ingen beskyttet tittel per i dag. Ved blant annet Universitetet i Agder er det en  videreutdanning i sexologi, hvor treårig helse- eller sosialfaglig utdanning er minimumskrav for å komme inn.

Lennart Lock (bildet) er sykepleier og har videreutdanning i sexologisk rådgivning. Han er glad for at rapporten fra Kunnskapssenteret endelig foreligger, men er skuffet over at det under presentasjonen av rapporten ikke ble lagt vekt på hvilke yrkesgrupper - formell sexologisk kompetanse eller klinisk erfaring - som har utført de seksuelle intervensjonene.

- Som sykepleier er jeg vant til å tenke på at jeg har et ansvarsområde med klare grenser. Når jeg tilbyr sexologisk rådgivning, kan jeg ikke utføre terapi. Da må jeg henvise videre. Om ikke driver jeg med kvakksalveri, sier han og fortsetter: 

- Sexologi er et ungt fagfelt, og jeg mener det er viktig å tydelig gå opp disse grensene i forhold til profesjon: Hva kan en sykepleier med videreutdanning i sexologi gjøre, og hva kan en psykiater med samme videreutdanning gjøre for pasienten?

Ifølge forfatterne bak rapporten er det mange av de undersøkte studiene hvor profesjons- og erfaringsbakgrunn ikke er oppgitt.

- Det er forståelig at de ikke kan gå videre inn på dette, men jeg undrer meg over at Kunnskapssenteret ikke problematisert dette ytterligere under lanseringen av rapporten, sier han. 

Lock er rådgiver i Kast, et tilbud til menn - eller kvinner - som kjøper sex. Kast er et prosjekt under Reform, ressurssenter for menn. På sitt kontor opplever han mangelen på fagfolk å henvise videre til som prekær:

- Nylig hadde jeg en klient med tung misbrukerpersonlighet - han hadde brukt flere hundre tusen kroner på kjøp av sex, og hadde også store problemer i forhold til spill og mat. En krise var bakgrunnen for kontakt med oss, og rådgivning er en god start Denne klienten trenger mer enn rådgivning, og det er viktig at han får adekvat hjelp når han først har tatt kontakt. Men ventetidene for å komme til en samtale hos en psykolog med dette som spesialfelt er på flere måneder, sier han.

- Vi trenger å øke kapasiteten på kliniske spesialister i sexologisk terapi, sier Lock.

- Skader ikke å spørre

Dagfinn Sørensen er ikke så opptatt av strenge profesjonsskiller når det gjelder å snakke med pasienter om seksuell helse.

- Det aller viktigste er at terskelen for å tematisere seksualitet må ned. Helsepersonell, uansett profesjon, må jobbe med egen flauhet, kunnskap og holdninger. Noen tror at det kan være skadelig å pirke borti et følsomt tema, og at det gjør det verre. Det stemmer ikke, sier han.

I rapporten kommer det frem at seksualterapeutiske intervensjoner overfor menn som har prostata- eller testikkelkreft kan gi økt forekomst av angst.

- Det betyr ikke at terapi eller rådgivning er skadelig i seg selv, men at det må skje på riktig tidspunkt i sykdoms- og behandlingsforløpet - timingen er viktig, sier han.

- Man må selvsagt ha fagligheten innenfor sin profesjon i bunnen, i forhold til hva man har kompetanse på og ikke. Men alle kan snakke med pasienter om seksualitet, sier han.