fbpx Røde Kors trår varsomt når våketjenesten for døende utvides Hopp til hovedinnhold

Røde Kors trår varsomt når våketjenesten for døende utvides

FØLGE UT AV LIVET: Mange i helsetjenesten strekker seg langt for å gi døende en hånd å holde i. Noen dør likevel alene. Foto: Illustrasjon, Mostphotos

På fire år har over 300 frivillige fra Røde Kors stilt seg til rådighet for døende og pårørende, stort sett ved sykehjem. Men de er redde for å bli brukt som argument for innsparing.

En hånd å holde i. Det er kjernen i oppdraget.

Etter oppslag i lokalavisene har Oppegård Røde Kors måttet sett opp kurs nummer to på kort tid. Interessen er stor, og kursene skal forberede frivillige på å være sammen med et fremmed menneske mens livet ebber ut.

To sykehjem har meldt interesse for å ta imot frivillige.

– De svarte at vi kan være et godt supplement, sier Elisabeth Skaugerum.

Hun har lang erfaring som besøksvenn og frivillig i Røde Kors.

– Vi regner med å kunne stille opp fra februar. Det er mange som ikke har så stort nettverk, og mange som ikke har så mange pårørende. Noen er også langt unna familien sin, sier hun.

Dermed er også Akershus med i det Røde Kors beskriver som en «styrt utrulling» av tilbudet.

Flest på sykehjem

Siden 2015 har frivillige fra Røde Kors våketjeneste holdt 300 mennesker i hånden ved dødsleiet. 250 av dem har ligget i sykehjem eller på en pleieinstitusjon. Resten har vært på sykehus eller i private hjem.

Vi anbefaler dem å ikke kontakte kommuneledelsen først. Vi er veldig redde for at noen skal se på dette som en innsparing.

Even Strømman, nasjonal tilrettelegger hos Røde Kors

Våketjenesten, som er inspirert av et tilbud hos danske Røde Kors, startet i Hedmark i 2015. Nå har den spredd seg til Østfold, Vestfold, Hordaland og Rogaland. Det er også prosjekter i gang i Telemark, Troms, Møre og Romsdal.

Før Røde Kors kom på banen, har det vært lite organisert frivillighet rundt folk i livets siste timer. I Oslo har det eksistert et tilbud i regi av Fransiskushjelpen.

Røde Kors Våketjeneste
  • Over 300 frivillige
  • Oppdrag hos rundt 300 døende 
  • Ved en av tre dødsfall var en frivillig til stede
  • 5500 timer / 229 døgn med våking

Kilde: Røde Kors

Alternativ til null

For Røde Kors er det avgjørende at de frivillige ikke erstatter andre folk og tilbud.

– Det skal være et alternativ til null – altså til at det ikke er noen som sitter der, sier Even Strømman, nasjonal tilrettelegger hos Røde Kors.

Hans råd til nye frivillige som vil starte våketjeneste gjennom lokallagene, er å sjekke hva som faktisk er praksis i kommunen. De bør gå rett til avdelingene ved sykehjemmene og forhøre seg, mener han.

– Vi anbefaler dem å ikke kontakte kommuneledelsen først. Vi er veldig redde for at noen skal se på dette som en innsparing.

Portett av mørkhåret middelaldrende kvinner med briller og hvis bluse
EN DEL AV OPPDRAGET: Helsepersonale har ansvar for at pasienten får en verdig død, sier Mildrid Søndbø, leder i Rådet for sykepleieetikk.

Store forskjeller

Even Strømmans erfaring er at det er stor forskjell på hvordan institusjonene håndterer døende.

– Noen strekker seg langt for at det skal sitte folk hos dem. Noen kan leie inn folk til å sitte ved sengen om natten, mens det faste personalet gjør det om dagen.

Les også: Sykepleiestudent satt igjen over natten – Jeg ville ikke la henne dø alene

Mange dør også alene, men Strømman tror likevel ikke det er dekning for å si at det er flere enn før.

– Mitt inntrykk er at det kanskje er færre som leier inn fastvakter. Før var det vanligere å leie inn studenter og andre som hadde mulighet for å sitte ved den døende.

Lederne har ansvaret for bemanningen, og det er viktig at de ikke gir slipp på helt grunnleggende verdier i sykepleietjenesten.

Mildrid Søndbø, Rådet for sykepleieetikk

Kjent over tid 

Inntrykket deles av Mildrid Søndbø, leder for NSFs råd for sykepleieetikk. Hun understreker at hun er veldig positiv til organisert frivillig aktivitet.

– Men jeg skulle gjerne sett en evaluering av denne ordningen og visst mer om hvordan den fungerer for dem som er involvert.

Søndbø er klar på hvem hun mener bør være til stede i utgangspunktet.

– Helsepersonale har ansvar for at pasienten får en verdig død. Det er en del av oppdraget.

Hun har selv erfaring fra palliativ pleie og peker på mange utfordringer rundt døende mennesker.

– De som jobber på et sykehjem, er ofte kjent med personen over tid og har også hilst på de pårørende. De siste timene er ofte sammensatte og krevende. Det er viktig at de som er sykepleiere, har mulighet til å være mye til stede, for å vurdere smerter, endring av stilling og andre forhold.

Rolleavklaring

Blant de frivillige hos Røde Kors er det flere godt voksne med helsefaglig bakgrunn. Rolleavklaringen er likevel tydelig. Even Strømman forteller at det finnes enkelte som stiller til frivillig våketjeneste samme sted som de jobber til vanlig. En sykepleier vil da legge fra seg faget og uniformen og gå inn i en helt annen rolle som ubetalt støttespiller og observatør. 

– De skal være øyne og ører i rommet og la helsepersonell på jobb gjøre sine egne vurderinger. Ser de for eksempel rykninger i ansiktet, skal de fortelle det til sykepleieren som er på jobb. De skal ikke foreslå noen form for behandling eller medisin. 

Hva våketjenesten ikke skal være
  • Stell og pleie
  • Løft eller snuing
  • Vurdering av tilstand
  • Forslag til behandling eller oppfølging
  • Ansvarlig for informasjon og oppfølging av pårørende

Kilde: Røde Kors

Kravet til de frivillige er at de er 25 år og kan håndtere egen sorg. De skal også gjennom et kurs før de går på jobb som frivillige.

Tilbudet ble etablert på grunnlag av erfaringer i Danmark og en behovsvurdering her i Norge. En evaluering vil først komme i 2020.

SE OG LYTTE: Frivillige skal være øyne og ører i rommet og la helsepersonell på jobb gjøre sine egne vurderinger, sier Even Strømman. Foto: Røde Kors

Pårørende: Vær til stede

Pårørende kan bli slitne og travle og ønske å ta seg et avbrekk. Mildrid Søndbø mener likevel det er viktig å gi dem et ekstra dytt for å være på plass den siste tiden.

– Jeg pleier å si at hvis du skal være til stede, så må du være til stede nå. Kanskje vil personen som ligger der kjenne igjen slektningenes stemmer, helt til det siste.

Palliativ kompetanse bør vektlegges ved institusjonene, mener Søndbø. Hun viser til Helsedirektoratet som i 2015 utarbeidet et «Veiledningsmateriell for ivaretakelse av personer i livets sluttfase».

– Det er helt essensielt at den døende og de pårørende blir ivaretatt best mulig. Lederne har ansvaret for bemanningen, og det er viktig at de ikke gir slipp på helt grunnleggende verdier i sykepleietjenesten. Det må planlegges med tid og ro i slike situasjoner.

– Uansett vil det være ulike tiltak som bidrar til en verdig død, og frivillighet kan helt sikkert i enkelte tilfeller være et svært godt supplement. Men det må ikke bli noe hvileskjær for andre, sier Søndbø.

Har sykepleiere tid til å berøre pasienter?

NATURLIG: Å bli berørt av andres hender er et medfødt grunnleggende behov som er viktig for de fleste hele livet, skriver innleggsforfatteren. (Illustrasjonsfoto: Mostphotos)

Sykepleiere er svært engasjert i pasientene. Vi vil dem vel, og vi har kunnskap om og erfaring med å vurdere deres behov for berøring. Men har vi tid til det? spør Lise Sandnes.

Utover det som skjer på privat basis i de tusen hjem, er ikke vi nordmenn kjent for å være veldig fysiske med hverandre. Vi er kanskje litt stive og redd for å gjøre noe galt. Det å bli berørt av andres hender er et medfødt grunnleggende behov, og det er viktig for oss hele livet. Det er altså helt naturlig, men har man tid til sånt i dagens travle helsevesen?

Sykepleiere berører pasienter på ulike måter

Sykepleiere berører pasienten hver dag som følge av prosedyrer som skal utføres. Vi vasker, steller og hjelper pasienten med å snu seg. Vi skifter på sår, setter sprøyter og gir medisiner. Mange forbinder sykepleiere med ubehagelige prosedyrer og smerte, men sykepleiere berører også pasientene på en annen og langt mer hyggelig måte.

Jeg vil snakke om det å holde i hånda, stryke på kinnet eller gi en klem. Den typen berøring har ikke et etablert navn og har i forskning blitt kalt «ikke-nødvendig berøring» siden det ikke har noe med en nødvendig prosedyre å gjøre.

Å berøre hverandre på den måten er noe vi gjør når vi møter en venn eller vår gamle bestemor. For noen er det lett å gi en annen en klem, mens andre slett ikke driver med sånt. Hvordan er det på et sykehus?

Intensivpasientene kan være hvem som helst av oss.

Sykepleiere er ikke venner med sine pasienter. Det står ingenting i stillingsbeskrivelsen eller i lærebøker om at man skal stryke pasienten på armen av andre grunner enn å vurdere temperatur og sirkulasjon. Oppfattes det som viktig, og skjer det likevel?

Intensivpasientene kan være hvem som helst av oss; det kan være en frisk person som plutselig utsettes for en akutt sykdom eller ulykke som gjør en fullstendig hjelpetrengende. Disse pasientene er blant de sykeste, mest sårbare og hjelpetrengende på et sykehus.

Intensivsykepleieren er den som står ved pasientens side vakt etter vakt, dag og natt. Det gir ofte en tett og nær relasjon hvor en deler både oppturer og nedturer.

Forskning viser at pasienter gjerne vil bli tatt på

Jeg utførte min forskning ved den avdelingen og med de sykepleierne som man kanskje kan tenke seg er minst «klemmete», nemlig intensivsykepleierne på intensivavdelingen ved to sykehus. Alle jeg intervjuet, berører pasientene nærmest hver eneste dag.

De gjør det som regel uten å tenke over hvorfor. Mange kan ikke sette ord på det. Det føles som en naturlig handling der og da i relasjonen med pasienten. Det er nok fordi det er en medfødt og helt naturlig del av det å være menneske og et medmenneske.

Pasienten sender ofte ubevisst ut tegn på hvorvidt han/hun ønsker å bli tatt på, for eksempel ved hjelp av blikket eller kroppsstillingen. Sykepleieren gjør en ubevisst tolkning av helhetssituasjonen i rommet som gir en magefølelse av om man bør berøre pasienten eller ikke.

Å bli holdt i hånda på en god måte kan være en åpning for å kunne fortelle om sine bekymringer.

Forskning viser at pasienter synes det er viktig å bli tatt på. Det kan gi en følelse av å bli møtt med omsorg, og det kan gi trøst og styrke til å fortsette i den vanskelige tiden.

Berøring kan gi følelsen av at sykepleieren bryr seg om pasienten som det individet og den personen han/hun er. Å bli holdt i hånda på en god måte kan være en åpning for å kunne fortelle om sine bekymringer. Men det krever tid. Sykepleieren må ha tid til å sette seg ned og lytte og la pasientens følelser tre frem – følelser som også gjør noe med sykepleieren.

Mat og medisiner prioriteres

Et litt bekymringsfullt funn i min forskning var at noen ganger overser intensivsykepleierne bevisst de små tegnene fra pasienten fordi de ikke har tid til det som «kommer etter berøringa»: en samtale.

Pasienten på neste rom venter. Det skal være legevisitt, eller medisiner skal blandes og gjøres klare. Kanskje det er rett før vaktskifte slik at sykepleierne må skrive rapporten ferdig. Det gjøres daglig prioriteringer i en travel hverdag, og ofte vinner de praktiske og daglige gjøremålene frem.

Jeg har mange års erfaring som intensivsykepleier og er nå også lærer for fremtidens sykepleiere. Min erfaring er at i dagens helsevesen har sykepleiere generelt mindre tid til enkeltmennesket.

Pasientene er innlagt i kortere tid, slik at det blir mindre tid til å bli kjent med dem. Man skal være så effektive hele tida, og man måles og telles på antall pasienter som er innlagt, behandlet og utskrevet, oftest med et minimum av ansatte.

«Mat og medisiner prioriteres». Det er mantraet når man har det travelt på en sykehusavdeling, og det synes å skje stadig oftere. Min bekymring er hvor medmenneskeligheten blir av i denne travelheten.

Hvert menneske må behandles med respekt

Sykepleierne har en god utdanning hvor vi læres opp til å «se etter» pasientens utfordringer. Ifølge sykepleieprosessen skal man tenke på helheten rundt hver pasient og følge opp med tiltak der man oppdager at det er behov.

Denne typen berøring, som tidligere ble kalt «ikke-nødvendig», kan være helt nødvendig for mange pasienter fordi den kan få frem gode følelser, gi nærhet og trygghet. Hos andre kan berøring ha motsatt effekt; det at noen tar på en, kan vekke dårlige minner og bør dermed unngås.

Av og til leser jeg i avisen at pasienter takker for oppholdet på sykehuset og kaller oss sykepleiere for ‘engler i hvitt’.

For å behandle hvert enkelt menneske med respekt må sykepleieren vurdere sin bruk av berøring i hvert møte med pasienten. Det føles godt å få bry seg om hele mennesket, ikke bare det rent fysiske og tekniske som for eksempel en prosedyre for sårstell.

For å kunne hjelpe pasientene våre med mer enn «mat og medisiner» må man også være sammen uten at det er mer eller mindre ubehagelige prosedyrer som skal gjøres.

Det tar tid å bli kjent

Det tar tid å bli kjent med pasienten, det tar tid for pasienten å tørre å vise sin sårbarhet, og det tar tid å ta vare på hverandre og være et medmenneske. Jeg er redd for at enkeltmennesket skal drukne i effektiviteten, og at en som enkeltperson ikke har en egen verdi, men bare blir et tall i «antall pasienter behandlet» – eller for den saks skyld «antall sykepleiere på vakt».

Av og til leser jeg i avisen at pasienter takker for oppholdet på sykehuset og kaller oss sykepleiere for «engler i hvitt». Det gjør meg glad fordi jeg tror de har møtt en sykepleier som hadde tid – eller som tok seg tid – til en prat, behandlet pasienten som et viktig medmenneske og kanskje ga en vennlig og omsorgsfull berøring.

Det er ikke alltid det er så mye som skal til. Det ønsker jeg som medmenneske og intensivsykepleier å kunne gjøre for andre. Min erfaring er at sykepleierne er svært engasjert i sine pasienter. Vi vil dem vel, og vi har kunnskap om og erfaring med å vurdere pasientenes behov for berøring – men har vi tid?