Nittito originale artikler ble gjennomgått ved hjelp av tittel
og abstrakt. Femtien av disse ble ekskludert ettersom de enten ikke
var forskningsartikler, ikke var rettet mot personer med
demenslidelser eller benyttet bruk av sansehage, terapeutisk
hagebruk eller «grønn miljøbehandling». Førtien artikler ble etter
første gjennomgang vurdert som potensielt relevante og gjennomgått
i fulltekst. Tjuetre av disse ble ekskludert fordi de ikke beskrev
en relevant intervensjon, ikke var empiriske studier eller
undersøkte personer med demens. Litteraturlistene i det foreløpige
utvalget ble gjennomgått og fire potensielt relevante artikler
innhentet. Etter en grundig gjennomlesning i fulltekst med tanke på
endelig inkludering i lys av relevans og kriterier for inkludering,
ble ytterligere sju artikler ekskludert. Totalt ble 15 artikler
inkludert med tanke på relevans og kriterier for inklusjon. Figur 1
sammenfatter artikkelutvelgelsen.
Studienes utvalg er begrenset, antall inkluderte pasienter i
studiene varierer fra åtte til 129. Til sammen inkluderer studiene
450 pasienter. Forskningsdesign varierer fra casestudier (n=2),
kartleggingsstudie (n=1), intervensjonsstudier med ulike
pretest-posttest design (n=10) til randomiserte kontrollerte
studier (RCT) (n=2). Casestudiene tilfører litteraturgjennomgangen
innsikt i hvordan sansehager og terapeutisk hagebruk kan
gjennomføres og ha positiv innvirkning på individnivå. De
kontrollerte studiene tilfører innsikt i intervensjonens effekt på
gruppenivå. Vi anser det som viktig å inkludere begge nivåene i
litteraturgjennomgangen. Anerkjente standardiserte og validerte
utfallsmål ble benyttet i de fleste studiene. Nesten alle refererte
til teoretisk rammeverk som sier noe om antatte årsaker til at
intervensjonen har nytteverdi.
Bruk og betydning
Bruk av sansehager kan klassifiseres som «passiv» eller «aktiv».
Med «passiv bruk» menes tilstedeværelse i sansehagen med
stimulering ved å nyte frisk luft, dufter, synsinntrykk, fuglesang,
sol og varme. «Aktiv bruk» refererer til mer målrettete aktiviteter
utført i hagen (20).
Ni av artiklene omhandlet «passiv bruk» av sansehager (11-13,
20-25). Tre artikler (11-13) rapporterer fra forskjellige
utfallsmål fra samme observasjonsstudie med et før- og etterdesign
gjennomført ved en institusjon for veteraner i USA. En artikkel
(11) rapporterer en signifikant nytteverdi på atferd blant dem som
spontant brukte hagen mest og de som uavhengig kunne bruke hagen.
De som brukte hagen lite eller var avhengige av hjelp for å komme
seg ut hadde derimot ikke tilsvarende nytteverdi. I en annen
artikkel (12) rapporteres en reduksjon på 30 prosent i antall fall
og i alvorlige fall relatert til kategorisering av fall etter et
standardisert utfallsmål. Ved å dele brukerne i to grupper
(storbrukere og småbrukere) fant forskerne at de brukerne som
benyttet hagen mest hadde best nytte i forhold til fallfrekvens og
alvorlighetsgrad av fall. De hadde og en signifikant reduksjon i
bruken av antipsykotika (12). Atferdsproblemer ble redusert og bruk
av «ved behov»-medikamenter falt etter at vandrehagen ble åpnet.
Denne endringen var mer uttalt for gruppen som brukte hagen mest.
Både personalet og pårørende opplevde at hagen bidro til mindre
atferdsproblemer, bedre humør og økt livskvalitet (13).
Cox m.fl. (21) benyttet et sammenliknende cross over design og
undersøkte nytteverdien av to typer sansemiljø; sansehage og
Snoezelen-rom (et spesialinnredet multisensorisk sanserom) med
opphold i sykehjemmets dagligstue. Tre ulike kognitive nivåer ble
kartlagt i de tre ulike miljøene. Affekt ble observert, og
personale og pårørende ble intervjuet om deres inntrykk av hvordan
de ulike miljøene innvirket på beboerne. Forskerne rapporterer lave
nivåer på negativ affekt (tristhet, sinne, angst) og høye nivåer på
positiv affekt (tilfredshet) blant deltakerne generelt. Negativt
affektnivå ble ikke påvirket av sansehage eller Snoezelen-rom.
Derimot fant man at positivt affektnivå (glede, interesse) var
høyere blant beboerne både i sansehagen og Snoezelen-rommet,
sammenliknet med noe mer tristhet ved opphold i dagligstuen. Både
personale og pårørende mente at sansehagen og Snoezelen-rommet
hadde positiv innflytelse på beboerne.
To artikler (20, 22) undersøkte hvordan eksisterende sansehager
ble benyttet og hvordan ulike karakteristika ved hagene (utforming,
tilgjengelighet, og så videre) og ved institusjonene (policy,
personale og praksis) påvirket bruken av sansehagene. Grant og
Wineman (22) benyttet et multicase studiedesign og kartla bruken av
sansehagene («utendørsarealene») i fem sykehjem gjennom
observasjoner og intervjuer med personalet. Med utgangspunkt i
analyser av besøksfrekvens i hagen, form på aktivitet og bruk av
hagen i forhold til de enkelte beboerne, identifiserte og
klassifiserte forskerne en rekke faktorer som fremmet og/eller
hemmet bruken av hagearealene: organisasjonens policy, personalets
holdninger, visuell tilgjengelighet, fysisk tilgjengelighet og
hagens utforming eller design. De fem institusjonene varierte
betydelig med hensyn til hvordan hagene ble benyttet (passivt eller
aktivt) og tilgjengelighet. I mange tilfeller bidro institusjonens
policy, verdigrunnlag eller personalets holdninger til å skape
hindringer. Eksempler på slike hindringer var utstrakt låsing av
utgangsdøren til hagene og mangel på støtte til å komme seg ut,
selv om hagene for øvrig var tilgjengelige og brukervennlige for
beboerne. På bakgrunn av funnene utviklet de et
kartleggingsinstrument spesielt med henblikk på å øke
tilgjengeligheten og bruken av hagearealer for personer med
demens.
Hernandez (20) rapporterer fra en sammenliknende case studie (to
sykehjem) med utgangspunkt i deltakernes erfaringer og opplevelser,
at sansehagen bidro til positive affekt og endret atferd, men at
policy og praksis påvirket bruken. Det ble fremhevet at både passiv
bruk (sitte ute), lav aktivitet (avledning/reduksjon av stress og
agitasjon) og aktiv bruk (hageaktivitet, fysisk aktivitet, sosial
aktivitet, kulturell aktivitet) av hagen hadde positiv betydning på
atferd og affekt. Værforhold (høye og lave temperaturer) og
begrenset adgang reduserte både nytten og utnyttelsen av hagen.
Anbefalinger for å gjøre hagen mer meningsfull og nyttig for
beboere og pårørende ble løftet frem.
Calkins m.fl. (24) gjennomførte en før- og etter studie med
kvasieksperimentelt design i tre sykehjem, hvor de undersøkte om
økt tid utendørs påvirket søvn og agitasjon. Forskerne fant at økt
tid utendørs førte til moderat bedring i søvn, med varierende eller
ikke målbare endringer i agitasjon. Uvanlig kaldt og vått vær om
sommeren og uvanlig mildt vær om vinteren kan ha påvirket
resultatene ved å redusere forskjellen mellom situasjonene som ble
sammenliknet.
I en sammenliknende observasjonsstudie fra Finland undersøkte
Rappe og Topo (23) hvordan det å være ute eller å kunne se ut,
påvirket livskvalitet blant beboere i seks sykehjemsavdelinger og
to dagsentre. Hver beboer ble observert i fire dager av to
observatører og Dementia Care Mapping ble benyttet i kartleggingen.
I tillegg ble det ført detaljerte feltnotater. Feltnotatene viste
at det var markert forskjell mellom dagsentrene og
sykehjemsavdelingene. Dagsentrene brukte utendørsaktiviteter
regelmessig, i gruppe eller individuelt. Beboerne i
sykehjemsavdelingene var mindre utendørs, men søkte aktivt til
vinduer og/eller balkonger som ga utsikt til livet utenfor.
Begrenset tilgang til utendørsarealene var primært av praktiske
grunner, som vanskelig tilgang til utearealene, mangel på
personale, samt holdninger og kulturelle forhold ved
institusjonene.
Mather m.fl. (25) undersøkte om en inngjerdet hage bidro til
atferdsendring hos beboere med Alzheimers sykdom i en
sammenliknende observasjonsstudie. Forstyrrende atferd, søvn og
bruk av hagen ble observert ved tre observasjonspunkter en uke om
gangen i løpet av mai (pre test), juli (mid test), september (post
test). I tillegg ble beboerne observert inne både sommer og vinter.
Beboerne tilbrakte 14 prosent av tiden utendørs i hagen hvor 54
prosent av tiden ute ble benyttet til å sitte og eventuelt snakke.
Vandring utgjorde 26 prosent av tiden ute. Søvn og sosial kontakt
bedret seg i perioden da sansehagen var tilgjengelig. Størst
endringer i atferd hadde de som benyttet hagen mest. Soving om
ettermiddagen, vandring og kikking ut av vinduet var hyppigere
vinterstid. Det var ingen reduksjon i urolig atferd når beboerne
hadde tilgang til sansehagen; tvert imot fant de en økning i
aggresjon på dagtid midt på sommeren uten at tilgang til hagen
bedret situasjonen.
Terapeutisk hagebruk
Terapeutisk hagebruk (engelsk: «therapeutic horticulture»)
innebærer at man bruker planter og planterelaterte aktiviteter for
å fremme helse og velvære gjennom aktiv eller passiv deltakelse
(26, s. 4). Fem studier (27-31) undersøkte nytten av terapeutisk
hagebruk blant personer med demens, hvorav tre kommer fra samme
forsk-ningsgruppe (27-29). Jarrott og Gigliotti (27) anvendte et
sammenliknende kontrollert design med cluster randomisering og
undersøkte om hagerelaterte aktiviteter økte nivået av adaptiv
atferd (definert som engasjement i aktiviteter) og positiv affekt,
sammenliknet med ordinære aktiviteter. Aktivitetene var utformet
for å stimulere både individenes og gruppens engasjement, med
utgangspunkt i en personsentrert tilnærming. Forskerne fant
signifikante forskjeller i deltakernes engasjement i fire av fem
engasjementsdimensjoner i TH-gruppen. TH-gruppen viste også større
interesse for andre aktiviteter og hadde høyere prosentvis
deltakelse enn kontrollgruppen. Kontrollgruppen var hyppigere
engasjert i repeterende eller selvstimulerende aktiviteter
(vandring, plukking og så videre). Det var ingen forskjeller på
gruppene når det gjaldt affekt, men en signifikant sammenheng
mellom alder og interesse.
Ovennevnte studie bygger videre på to tidligere studier fra de
samme forskerne (28, 29). Forskerne (28) anvendte et sammenliknende
før og etter design og undersøkte om terapeutiske hageaktiviteter
en halv time per uke over ni uker påvirket nivået av engasjement og
positiv affekt. Modifisert dementia mapping og atferdskategorier
(sosial, hagerelatert, produktiv, ingen) ble kartlagt. Det var
signifikant forskjell i gjennomsnittlig aktiv deltakelse i
aktiviteter ved terapeutisk hagebruk (78 prosent), sammenliknet med
ordinære aktiviteter (28 prosent). Andelen tid som «ikke
engasjert», ble redusert fra 60 prosent i det ordinære
aktivitetstilbudet til 14 prosent når deltakerne var engasjert i
terapeutiske hageaktiviteter. Forskerne fant også signifikant
høyere positiv affekt ved terapeutisk hagebruk, sammenliknet med
ordinære aktiviteter. De samme forskerne fant høyere engasjement og
affekt, og lavere nivå av ikke-engasjement ved terapeutisk
hagebruk, sammenliknet med ordinære aktiviteter (29).
I en liten svensk studie med før og etter design av Thelander
m.fl. (30) på sykehjemsbeboere med moderat til alvorlig demens,
kartla forskerne hvilke aktiviteter som fungerte eller ikke
fungerte for den enkelte, i en parkliknende hage i nærheten av
sykehjemmet. Grad av uavhengighet i gjennomføringen av aktivitetene
ble også kartlagt. Forskerne rapporterer at typen aktiviteter som
var mulig og tiltalende for den enkelte varierte betydelig. I
gjennomsnitt varierte grad av uavhengighet mellom 2–5 på
uavhengighetsskalaen, hvor lav skår indikerer uavhengighet. Mange
av aktivitetene var for vanskelige for deltakerne, grunnet dårlig
fysisk funksjon som ubalanse, nedsatt styrke, syns- eller
persepsjonsproblemer. Halvparten trengte kontinuerlig hjelp,
primært på grunn av fare for å falle. Beboerne utførte aktiviteter
som de selv igangsatte mer uavhengig.
Connell m.fl. (31) anvendte et sammenliknende design og
undersøkte nytten av et utendørs aktivitetsprogram på søvn og
atferd blant sykehjemsbeboere, sammenliknet med et innendørs
aktivitetsprogram. Deltakerne ble randomisert til enten et
strukturert aktivitetsprogram innendørs (med terapeutisk
hagebruksfokus) eller et utendørs aktivitetsprogram (dagslys og
strukturerte hageaktiviteter), i grupper på fire til seks personer.
Søvnstatus ble målt ti dager før oppstart og ti dager i løpet av
intervensjonen (med håndleddsaktigraf med fotocelle). De målte også
oppvåkning, maksimum søvnlengde, totalt søvnmengde og atferd.
Utendørsgruppen hadde vesentlig mer lyspåvirkning enn
innendørsgruppen, samt bedret søvn på to av tre mål.
Gjennomsnittlig søvnlengde økte med en time og total søvnmengde med
50 minutter. Det var en signifikant reduksjon i verbal agitasjon. I
innendørsgruppen økte total søvnmengde med 60 minutter.
Planter innendørs
I tillegg til Connell m.fl.’s (31) studie, som ble omtalt
ovenfor, har en studie av Lee og Kim (32) fra Korea undersøkt
nytten av innendørs hageaktiviteter på søvn, agitasjon og kognisjon
blant sykehjemsbeboere med mild til moderat demens,
søvnforstyrrelser og/eller agitasjon. Innendørs hageaktiviteter med
spiselige vannplanter (bønneskudd og kinesisk selleri) som
intervensjon, ble valgt på grunn av gjenkjennelighet, enkelhet og
rask vekst. Hver deltaker valgte en plante og dyrket og høstet
denne tre til fire ganger i løpet av den fire ukers lange
intervensjonen. Pleier hjalp pasientene morgen og kveld i
oppfølgingen av plantene. Pasientene spiste selv grønnsakene.
Nattesøvn, oppvåkning etter innsovning og soving på dagtid ble
signifikant bedre. Agitasjon ble redusert og kognisjonen ble bedre.
Man antar at nytten kan knyttes til bedret kronobiologisk rytme,
økt fysisk aktivitet, praktisering av tidligere ferdigheter,
hobbyer, reminisens, sosial interaksjon, sensorisk stimulering og
opplevelse av å ha utrettet noe meningsfullt.
Diskusjon
Til tross for betydelig oppmerksomhet rundt bruken av sansehager
og andre grønne miljøbehandlingstiltak, viser denne
litteraturgjennomgangen at det er lite forskning på feltet.
Studiene er gjennomgående små og gjennomført av et fåtall forskere,
primært i USA. Mangel på randomiserte kontrollerte studier (RCT)
gjør det vanskelig å trekke konklusjoner om kausale sammenhenger.
Til tross for betydelige forskjeller i type intervensjon og
utfallsmål, tyder de fleste studiene på at sansehager, vandrehager
og terapeutisk hagebruk ute og inne kan ha en positiv innvirkning.
I motsetning til andre miljøbehandlingsformer, hvor hovedfokus
gjerne er på atferdsproblematikk (10), viser disse studiene et
bredere spekter av utfallsmål ofte med fokus på økt trivsel,
engasjement og aktivitet. Terapeutisk hagebruk, både ute og inne,
ser ut til å bidra til bedret søvn, økt engasjement og trivsel.
«Passiv» bruk av sansehager er forbundet med bedret søvn, færre
alvorlige fall, nedsatt bruk av psykofarmaka samt økt trivsel og
livskvalitet. Litteraturgjennomgangen antyder at individualisering
er viktig ved bruk av sansehage og terapeutisk hagebruk, både fordi
den enkeltes kognitive funksjon og fysiske helse varierer betydelig
og fordi interesser og ferdigheter er forskjellige.
Studiene viser at det er stor variasjon i utforming og tilgang
til sansehager. Det er påfallende at flere av studiene viser at
institusjonens policy, personalets holdninger og mangel på støtte
reduserer bruken av sansehager, også når de for øvrig er fysisk
godt tilrettelagt for personer med demens. Videre fant flere av
studiene at sansehagene hadde begrenset anvendelse store deler av
året, grunnet for høye eller lave temperaturer. Manglende skjerming
for sol, regn og vind ble påpekt i flere av casestudiene. Manglende
opplæring og støtte til å bruke sansehager og terapeutisk hagebruk
blant personalet synes å være en viktig faktor som reduserer bruken
av denne miljøbehandlingsformen. Opplæring synes å bidra til økt
bruk og til at hagearealene i sykehjem legges bedre til rette for
personer med demens (33).
Litteraturgjennomgangen dokumenterer tydelig behovet for mer
forskning på bruk av sansehager og terapeutisk hagebruk for
personer med demens. Kunnskapsgrunnlaget på dette feltet er
begrenset, men lovende. Særlig trengs det mer kunnskap om hvordan
sansehager faktisk benyttes, hvilke faktorer som fremmer og hemmer
målrettet bruk av sansehager og terapeutisk hagebruk, samt større,
kontrollerte studier som undersøker effekten av denne typen
miljøbehandling for funksjon, helse og trivsel hos personer med
demens. Eksisterende forsk-ning understreker betydningen av at
personalet legger til rette for bruk av sansehager gjennom å fjerne
hindringer som gjør det vanskelig for pasienter som er mobile å få
tilgang til sansehagen. Det anbefales også aktiv støtte av
individualisert bruk, samt tilrettelegging for tilpassete
gruppeaktiviteter. Betydningen av en utforming som gir
skyggemuligheter, le for vinden og attraktive områder for å gå og
sitte understrekes også. Litteraturen viser videre at nærliggende
parker kan benyttes aktivt som sansehager eller arena for
terapeutisk hagebruk. Økt kunnskap og opplæring synes nødvendig for
å støtte personalet i bruk av denne formen for miljøbehandling.
Litteraturen understreker også betydningen av å kunne utnytte
elementer fra sansehager og terapeutisk hagebruk innendørs, noe som
synes svært viktig i Norge, med sine lange vintre og korte
sommersesong.
Konklusjon
Forskning om bruken og betydningen av «grønn miljøbehandling» i
omsorgen for personer med demens er begrenset. Tilgjengelig
forskningslitteratur antyder at sansehage og terapeutisk hagebruk
ute og/eller inne kan ha en positiv betydning for personer med
demens. Mer systematisk forskning, inklusive studier med
randomisert kontrollert design og større utvalg, er nødvendig for å
øke kunnskapsgrunnlaget.
Arbeidet med denne artikkelen ble gjennomført med finansiering
fra Demensfyrtårnprosjektet og i samarbeid med Utviklingssenter for
sykehjem i Oslo.
Referanser
1. Engedal K, Haugen PK. Demens. Fakta og utfordringer.
Tønsberg: Aldring og helse; 2005.
2. Berentsen VD. Kognitiv svikt og demens. I: Kirkevold M,
Brodtkorb K, Ranhoff AH, editors. Geriatrisk sykepleie. God omsorg
til den gamle pasienten. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2008. s.
350–82.
3. Statens beretning för medicinsk utvärdering. Demenssykdommer.
En systematisk litteraturoversikt. Tønsberg: 2006.
4. Sosial- og Helsedirektoratet. Glemsk, men ikke glemt! Om
dagens situasjon og framtidas utfordringer for å styrke
tjenestetilbudet til personer med demens. Oslo: 2007.
5. Rokstad AMM. Hva er demens? I: Rokstad AMM, Smebye KL. (red).
Personer med demens. Møte og samhandling. Oslo: Akribe; 2008;
27–45.
6. Rokstad AMM. Utfordrende atferd. I: Rokstad AMM, Smebye KL.
(red). Personer med demens. Møte og samhandling. Oslo: Akribe;
2008;180-206.
7. Rokstad AMM. Miljøbehandling. I: Rokstad AMM, Smebye KL.
(red). Personer med demens. Møte og samhandling. Oslo: Akribe;
2008;152-79.
8. Vatne S. Korrigere og anerkjenne: relasjonens betydning i
miljøterapi. Oslo: Gyldendal akademisk; 2006. 216 s.
9. Wogn-Henriksen K. Miljøbehandling i demensomsorgen. In:
Krüger RME, Øvereng A, editors. Det går an! Muligheter i
miljøterapi. Tønsberg: Aldring og helse, 2007: 18–35.
10. Lee A. Pleje- og omsorgsmetoder til demensramte. En
litteraturstudie af den dokumenterede effekt. Odense: Styrelsen for
social service – CAST – Center for anvendt
sundhedstjenesteforskning og teknologivurdering, 2004.
11. Murphy PF, Miyazaki Y, Detweiler MB, Kim KY. Longitudinal
analysis of differential effects on agitation of a therapeutic
wander garden for dementia patients based on ambulation ability.
Dementia. 2010;9:355-73.
12. Detweiler MB, Murphy PF, Kim KY, Myers LC, Ashai A.
Scheduled medications and falls in dementia patients utilizing a
wander garden. American Journal of Alzheimers Disease and Other
Dementias. 2009;24:322-32.
13. Detweiler MB, Murphy PF, Myers LC, Kim KY. Does a wander
garden influence inappropriate behaviors in dementia residents.
American Journal of Alzheimers Disease and Other Dementias.
2008;23:31-45.
14. Milligan C, Gatrell A, Bingley A. «Cultivating health»:
therapeutic landscapes and older people in northern England. Social
Science & Medicine. 2004:1781-93.
15. Detweiler MB, Warf C. Dementia wander garden aids post
cerebrovascular stroke restorative therapy: a case study.
Alternative Therapies in Health and Medicine. 2005;11: 54–8.
16. Haas K, Simson SP, Stevenson NC. Older persons and
horticultural theory practice. I: Simson SP, Straus MC.(red).
Horticulture as therapy. Principles and practice. New York: The
Food Product Press; 1995;231-56.
17. Mays N, Roberts E, Popay J. Synthesizing research evidence.
I: Fulop P, Allen AC, Black N.(red). Studying the organisation and
delivery of health services: Research Methods. London: Routledge;
2001; 188–220.
18. Arksey H, O›Malley L. Scoping studies: towards a
methodological framework. International Journal of Social Research
Methodology. 2005;8:19-32.
19. Davis K, Drey N, Geould D. What are scoping studies? A
review of the nursing literature International Journal of Nursing
Studies. 2009;46:1386-400.
20. Hernandez RO. Effects of therapeutic gardens in special care
units for people with dementia: two case studies. Journal of
Housing for the Elderly. 2007;21:117-52.
21. Cox H, Burns I, Savage S. Multisensory environments for
leisure: promoting well-being in nursing home residents with
dementia. Journal of gerontological nursing. 2004;30: 37–45.
22. Grant CF, Wineman JD. The Garden-Use-Model – An
environmental tool for increasing the use of outdoor space by
residents with dementia in long-term care facilities. Journal of
Housing for the Elderly. 2007;21:89-115.
23. Rappe E, Topo P. Contact with outdoor greenery can support
competence among people with dementia. Journal of Housing For the
Elderly. 2007;21:229-48.
24. Calkins M, Szmerekovsky JG, Biddle S. Effect of increased
time spent outdoors on individuals with dementia residing in
nursing homes. Journal of Housing For the Elderly.
2007;21:211-28.
25. Mather JA, Nemecek D, Oliver KO. The effect of a walled
garden on behavior of individuals with Alzheimer›s. American
Journal of Alzheimers Disease and Other Dementias.
1997;12:252-57.
26. GrowthPoint. Your future starts here: practitioners
determine the way ahead. 1999;79:4-5.
27. Jarrott SE, Gigliotti CM. Comparing responses to
horticultural-based and traditional activities in dementia care
programs. American Journal of Alzheimers Disease and Other
Dementias. 2010;25:657-65.
28. Gigliotti CM, Jarrott SE. Effects of horticulture therapy on
engagement and affect. Canadian Journal on Aging-Revue Canadienne
Du Vieillissement. 2005;24:367-77.
29. Gigliotti C, Jarrott S, Yorgason J. Harvesting health:
effects of three types of horticultural therapy activities for
persons with dementia Dementia. 2004;3:161-80.
30. Thelander VB, Wahlin TR, Olofsson L, Heikkila K, Sonde L.
Gardening activities for nursing home residents with dementia.
Advances in Physiotherapy. 2008;10:53-6.
31. Connell BR, Sanford JA, Lewis D. Therapeutic effects of an
outdoor activity program on nursing home residents with dementia.
Journal of Housing for the Elderly. 2007;21:195-209.
32. Lee Y, Kim S. Effects of indoor gardening on sleep,
agitation, and cognition in dementia patients – a pilot study.
International Journal of Geriatric Psychiatry. 2008;23:485-9.
33. Chapman NJ, Hazen T, Noell-Waggoner E. Gardens for people
with dementia: increasing access to the natural environment for
residents with Alzheimer›s. Jornal of Housing for the Elderly.
2007;21:249-63.