Kan disse to sykepleierne få fredsprisen?

ET LIV FOR DE SPEDALSKE: Sykepleierne Margaret Pissarek og Marianne Stöger viste omsorg for pasienter som andre avskydde.

Sykepleierne Margaret Pissarek og Marianne Stöger bør få Nobels fredspris i 2020, mener sykepleierforbundet i Sør-Korea. De to jobbet med spedalske i Korea i 40 år. 

De to østerrikske sykepleierne har brukt et langt yrkesliv på å pleie innbyggerne i leprakolonien Sorok i Sør-Korea. Nå ønsker det sørkoreanske sykepleierforbundet og sørkoreanske politikere at de to skal få en skikkelig påskjønnelse: fredsprisen for 2020. 

2020 er av WHO utpekt som det internasjonale sykepleieråret og dessuten 200-årsjubileet for Florence Nightingales fødsel.

Marianne Stöger og Margaret Pissarek sto for en radikalt annerledes holdning til pasientene som var rammet av spedalskhet, eller lepra. De ble sett på som de som innførte medmenneskelighet på Sorok Island. Fra å være vant til pleiere med munnbind og gummihansker behandlet de pasientenes sår uten hansker og undersøkte hudskadene uten beskyttelse. (Se faktaboks nederst i saken om lepra.)

– Det fantes ikke håp her. Det var det vi var opptatt av. Pasientene skulle kunne ha håp. Hver pasient. Håp, tro og kjærlighet. Alle skulle ha det i livet sitt, sier Marianne Stöger i filmen om de to, som ble vist på den internasjonale sykepleierkongressen i juni i år.

Filmen om deres liv og virke er laget av fredspriskampanjen.

FRISKNET TIL: Her behandler Margaret Pissarek Jeong Sang-rak, som fremdeles bor på Sorok og er intervjuet i filmen om sykepleierne. – Hun smørte væsken på ryggen min med bare hender. Etter omtrent en måned hendte miraklet: Alle merker på kroppen min forsvant!

Møttes som sykepleierlærlinger

De to sykepleierne møttes for første gang da de som unge jobbet som sykepleierlærlinger på et sykehus i Østerrike. To år senere begynte de på sykepleierutdanning i Innsbruck.

KLARE FOR TJENESTE: Marianne Stöger og Margaret Pissarek som sykepleierstudenter i Innsbruck i Østerrike.

På begynnelsen av 1960-tallet dro de til Korea, der det var behov for helsehjelp til mange tusen pasienter som var rammet av lepra. En belgisk stiftelse inngikk avtale om å finansiere leprabehandling på øya Sorok.

Etter noen år opphørte finansieringen, men de to fortsatte å jobbe med de spedalske på Sorok som frivillige. Jevnlig dro de tilbake til Østerrike for å fornye visumet og for å samle inn penger til arbeidet.

Tvang og vold

Pasientene på øya Sorok levde en trøstesløs tilværelse som forvist og isolert. En ting var de fysiske plagene sykdommen medførte. I tillegg ble pasientene slått, tvangssterilisert og tvunget til hardt arbeid i arbeidsleirer. Kvinner som var gravide, ble tvunget til abort. Hvis barn ble født, ble de skilt fra mødrene og plassert på barnehjem. Mange pasienter prøvde å rømme, men de fleste ble tatt. Da ble de innelåst og overlatt til døden.

Holdningene til leprapasienter har gjennom historien vært preget av frykten for smitte. Det florerte også med forestillinger om at pasientene var rammet av trolldom og var urene. I et utklipp fra en koreansk avis fra 1928, gjengitt av fredspriskampanjen, fortelles det at leprapasienter tror de kan bli friske hvis de spiser leveren til et barn. Dermed leter de syke gatelangs etter barn.

ANKOMST: Fra havnen på den naturskjønne øya Sorok.

Pasientene hadde ofte stygge utslett og deformerte lemmer, noe som virket skremmende på omgivelsene. Når utslettene viste seg, ble pasientene tvangsdeportert til egne isolerte områder, der de måtte tilbringe resten av livet, ofte helt avskåret fra kontakt med sine nærmeste.

ISOLERTE BARN: Marianne Stöger jobbet mye med barna på barnehjemmet, og ble som en mor for dem. Barnas syke slektninger fikk bare se dem på avstand.

Denne måten å behandle leprasyke på ble særlig kjent gjennom romanen Øya av Victoria Hislop, utgitt i 2005, der handlingen er lagt til leprakolonien Spinalonga i Hellas.

Les også: Spinalongas levende døde

Unge måtte skilles fra foreldrene

Noe av det vanskeligste var å måtte leve i isolasjon og ikke kunne ha kontakt med familie og venner. De som ble smittet av lepra, var ofte unge mennesker.

En av de tidligere pasientene, Lee Nam-cheol, forteller i filmen om hvordan han som ung smittet måtte si farvel til sin far.

– Faren min fulgte meg hit og overnattet en natt. Dagen etter fulgte jeg etter ham ned til kaia. Han ba meg gå tilbake, igjen og igjen. Jeg gikk, men snudde meg og så at han lå på bakken og gråt. Hvordan kunne jeg la være å snu meg når jeg visste det var siste gang jeg så ham, forteller Lee.

– Det knuste meg helt.

HJERTESKJÆRENDE AVSKJED: Lee Nam-cheol forteller i filmen om de to sykepleierne om hvordan faren etterlot ham på Sorok da han ble rammet av lepra som ung.

Familiene som etterlot slektninger på øya, og samfunnet ellers, betraktet de syke som døde. Dermed var det ingenting å komme tilbake til når de ble kurert for sykdommen. Mange valgte selvmord.

Opprettet av japanerne

Stasjonen på Sorok ble bygget i 1916, da Korea var okkupert av japanerne. I 1945 mistet Japan herredømmet over Korea, og håpet blant pasientene på Sorok var at friheten ville føre til mindre brutalitet fra ledelse og pleiere i kolonien. Men det skjedde ikke. 

Siden begynnelsen av 1950-tallet var det kommet behandling mot lepra. Sykdommen er forårsaket av bakterien Mycobacterium leprae, som behandles med den, den gang, nye oppfinnelsen antibiotika.

På 1960-tallet ønsket myndighetene i Korea at pasienter som var blitt friske, skulle returnere til samfunnet. Men mange ble likevel boende i landsbyene på øya. Familiene hadde tatt avstand fra dem, og det ble for vanskelig å returnere til fastlandet på grunn av stigmatiseringen.

Pleie, ikke bøker

I løpet av årene Marianne Stöger og Margaret Pissarek jobbet på Sorok, klarte de å samle inn penger til nye lokaler for behandling og leveranser av medisiner. Men det som er blitt deres ettermæle, er omsorgen de viste og synet på sykepleie.

Park Sung-yi, tidligere sjefsykepleier, sier om de to østerrikerne i filmen om dem:

– De sa til meg at sykepleie skal være å pleie pasienter. Ikke å organisere diagrammer og assistere doktoren. De ba meg om å holde meg unna bøker. Sykepleie er mer enn å bruke hjernen.

Fremdeles bor det flere hundre tidligere pasienter på Sorok, selv om stedet nå har forbindelse til fastlandet med en bro, og alle står fritt til å forlate stedet.

På det meste hadde øya 6000 syke.

Ikke så smittsom likevel

Lepra ble helt frem til 1960-tallet ansett som en svært smittsom sykdom. Etter hvert ble det klart at det ikke stemte. Ifølge Folkehelseinstituttet er smitteandelen lav, bare 10 prosent av de ubehandlede vil kunne smitte andre. 

Nå er lepra utryddet i Korea.

Leprasenteret på øya Sorok er i dag et sykepleie- og forskningssenter.

Marianne Stöger og Margaret Pissarek er nå 84 og 85 år gamle. De returnerte til Østerrike i 2005 etter å ha tilbrakt 40 år i leprakolonien Sorok.

Nå bor de i Tyrol. Margaret Pissarek bor på pleiehjem og har fått diagnosen Alzheimer. Men minnene fra Sorok sitter fremdeles som spikret, det samme gjør språket. I filmen om deres liv er hun intervjuet på koreansk. Marianne Stöger besøker henne tre ganger i uken, og ellers driver hun frivillig arbeid på pleiehjem i Østerrike. 

Jobber for fredsprisen

En internasjonal komité, med tidligere statsminister i Sør-Korea Kim Hwang-sik i spissen, jobber for å promotere deres kandidatur til Nobels fredspris. En underskriftskampanje på nettsiden til det koreanske sykepleierforbundet har som mål å samle 1 million underskrifter. I skrivende stund har 7279 skrevet under. 

Ifølge kriteriene til Den Norske Nobelkomite er det bare et visst utvalg personer som kan nominere noen til fredsprisen. Det er blant annet tidligere vinnere, medlemmer av nasjonalforsamlinger og professorer innen et utvalg av humanistiske fag. Hvem det blir som skal nominere de to sykepleierne, er ennå ikke klart.

Kilder: Kampanjen for Marianne og Margarets fredspris, Korean Nurses Association, Den Norske Nobelkomite, forskning.no, The Independent, Folkehelseinstituttet.

Spinalongas levende døde

Bilde av Spinalonga tatt rundt år 1900. (Foto: akg-images/Scanpix)

I over 50 år var det en koloni for spedalske. I dag er den lille øya nest største turistattraksjon på Kreta.

Den 13. oktober 1904 ankom den første spedalske den lille øya øst på Kreta. Selv om lidelsene fra denne sykdommen opp gjennom tiden har mange ansikter og groteske historier, er det få steder interneringen av spedalske var satt i så omfattende system som på den greske øya Spinalonga.

Da den greske stat ble deklarert i 1898, var det ikke tilfeldig at Spinalonga i 1903 ble utpekt som leprakoloni. Grekerne ønsket på denne måten å drive ut den tyrkiske bosettingen på øya.

I starten var det de sykeste som ble isolert på øya. Spedalske pasienter med betydelige deformiteter ble overlatt til festningsruinene uten noe organisert helsestell. Det var full isolasjon, og på øya vaiet et gult flagg som varsel om smittsom sykdom. Det var til å begynne med ikke lov å nærme seg øya, og fiske måtte skje i en avstand på minst 200 meter.

I perioden 1904–1957 var det trolig opp mot 1 000 pasienter som ble internert på øya. Antallet er usikkert. Ikke bare på grunn av dårlig kontroll med antallet som ble overført, men også at et betydelig antall tok livet sitt ved å drukne seg eller ved å hoppe i steingrunnen utenfor festningsmurene.

Den første legen kom til øya