Pasientenes ernærings­plan følges ikke opp på sengeposten

Det sier intensivsykepleier Ken Åge Kårstad.

På Haukeland sykehus bestemte en gruppe fagpersoner seg for å sjekke hvordan pasientenes ernæringsstatus ble fulgt opp i den kliniske hverdagen.

Kårstad er førsteforfatter bak studien som er publisert i Sykepleien Forskning. Han sier at underernæring og sykdomsmessig underernæring er et betydelig problem.

Les forskningsartikkelen: Dokumentasjonen av ernæringspraksis i spesialisthelsetjenesten er mangelfull

Få ble vurdert

Først gikk Kårstad igjennom 714 pasientjournaler for å se hvor mange som var utredet for ernæringsmessig risiko.

– Jeg fant at kun 15 prosent av pasientene var utredet. Av disse fikk 70 prosent en ernæringsplan, men så å si ingen av planene ble fulgt opp ute på sengepost, sier han.

– Hva tenker du om det?

– Når vi vet at hver tredje pasient som legges inn på sykehus, er underernært eller står i fare for å bli underernært under sykehusoppholdet, er funnene nedslående, sier Kårstad.

Konsekvensene av at pasienter får sykdomsrelatert underernæring er mange.

– Om ikke dette følges opp, øker pasientenes sykdomsfølelse. De ligger lenger på sykehus og har større fare for å bli reinnlagt, sier han.

God ernæringsstatus gir altså stor gevinst for pasienten, familien og for samfunnet.

– Dersom dette hadde blitt prioritert, ville pasientene hatt en bedre restitusjon etter sykdommen. De ville ligget kortere på sykehus og sjansen for å bli reinnlagt ville blitt redusert. I tillegg er dette god samfunnsøkonomi. Det er billige tiltak. Vi snakker om mat og ikke dyre medisiner, sier han.

Kreftpasienter, eldre og pasienter med infeksjonssykdommer mest utsatt

Ifølge Kårstad er det nemlig slik at skader og sykdommer fører til at pasientene har et økt behov for energi, protein og næringsstoffer. Når økt behov for ernæring ikke blir ivaretatt, utvikles sykdomsrelatert underernæring.

– Vi har målinger som viser at de fleste sykehuspasienter skrives ut med en verre ernæringsstatus enn da de ble lagt inn. Eldre over 70 år, kreftpasienter og pasienter med infeksjons- og lungesykdommer er særlig utsatt, sier Kårstad.

Derfor er det viktig at sykehusene har gode rutiner for å identifisere og følge opp pasienter som har ernæringsmessig risiko.

– Da kan vi forebygger at pasientene utvikler sykdomsrelatert underernæring under sykehusoppholdet.

Ernæring er krevende

I utgangspunktet høres dette enkelt ut å gjøre noe med. Så hvorfor er det ikke slik?

– Ofte er dette pasienter som har dårlig matlyst, de er kvalme, opplever forstoppelse og noen har problemer med tygg- og svelgfunksjonen. Det gjør dem lite motivert for å følge en ernæringsplan, sier han.

I tillegg føler mange sykepleiere at de står alene om ansvaret.

– Først er det viktig å nevne at den kliniske hverdagen er hektisk, med mange konkurrerende oppgaver – for eksempel kliniske observasjoner, stell, medikamenthåndtering, administrative oppgaver og dokumentasjon, noe som ernæringsarbeidet muligens lider under. Sykepleierne forteller også at de føler at legene ikke tar delansvar for ernæring, og at ernæringsfysiologene som er eksperter på dette, så å si er fraværende.

Når pasientene i tillegg ikke er motiverte, blir det enda vanskeligere.

– Sykepleier opplever da å komme i konflikt med pasientens selvbestemmelse. Å kunne kommunisere godt med pasienten og forklare hvorfor de bør få dekket sitt ernæringsmessige behov, er viktig for å lykkes, sier han.

Dramatisk for pasientsikkerheten

Kårstad og medforfatterne fant også ut at epikrisekodene for underernæring ikke stemte overens med dokumentasjonen som var gjort om pasientens ernæringsmessige risiko.

– For eksempel var det mange pasienter som fikk diagnosen ernæringsmessig risiko, moderat underernæring eller alvorlig underernæring, uten at ernæringsvurdering var dokumentert i pasientenes journal.

– Dersom den mangelfulle dokumentasjonen som vi fant, faktisk speiler sykehusets ernæringspraksis, er dette dramatisk for pasientsikkerheten, sier han.

– Tror du situasjonen er annerledes på andre sykehus?

– Nei. Det er ingen grunn til å tro at våre funn er spesielle for Haukeland. Jeg tror at mange sykepleiere som leser dette, vil kjenne seg igjen.

Teori og praksis

Kartleggingen Kårstad har gjort viser at det er et stort gap mellom klinisk praksis og ønsket praksis når det gjelder å identifisere, forebygge og behandle sykdomsrelatert underernæring.

For å få til det mener han at alle faggruppene på sykehus må ta et felles ansvar for å følge opp underernæring.

– Sykepleiere må i ikke oppleve at de står alene. Legene må i større grad engasjere seg. Vi trenger også flere ernæringsfysiologer som kan veilede sykepleiere og leger i det daglige ernæringsarbeidet.

Men ifølge Kårstad er det tynt med ernæringsfysiologer.

– For eksempel er det ingen faglig begrunnelse for at bare én av 1000 sykehusansatte er kliniske ernæringsfysiologer. Studier viser at sykehusavdelinger som har regelmessig besøk av ernæringsfysiologer, har mer kunnskap og bedre ernæringsrutiner enn andre avdelinger, sier han.

Vi må telle kalorier

Å dokumentere matinntak er etablert sykepleiepraksis.

– Men kvaliteten må opp! Vi må bort fra å føre mengde mat og drikke, som for eksempel «pasienten har spist en skive og drukket to glass melk».

Kårstad mener denne formen for dokumentasjon er ikke god nok i arbeidet med forebygging og behandling av sykdomsrelatert underernæring.

– Vi må begynne å føre skikkelige ernæringsregnskap. Det betyr at vi må dokumentere pasientenes behov for ernæring, og faktisk ernæringsinntak. Altså telle kalorier. Først da kan vi følge ernæringsutviklingen, som er en forutsetning i det forebyggende og behandlende arbeidet. I tillegg er det selvsagt viktig at denne dokumentasjonen føres i fortløpende brukervennlig kurvesystem på lik linje med andre kliniske observasjoner som medikamenter og andre tiltak, sier han.