Oppfordrer sykepleiere til å snakke om tradisjonell helbredelse

Anette Langås Larsen, førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø
REDDE: Anette Langås Larsen tror helsepersonell er redde for ikke å være faglige nok hvis de snakker med pasienter eller hverandre om tradisjonell helbredelse. Det er det ingen grunn til, mener hun.

Da Anette Langås Larsen ble sykepleier, lurte hun på hvorfor det var så vanskelig for helsepersonell å snakke om tradisjonell helbredelse. Så hun forsket på det.

Anette Langås Larsen er førsteamanuensis ved UiT, Norges arktiske universitet, og underviser på sykepleierutdanningen. Hun kommer fra Tysfjord, en lulesamisk kommune sør for Narvik i Nordland. Der vokste hun opp i en familie som oppsøkte tradisjonelle helbredere når noen ble syke, i tillegg til det ordinære helsevesenet.

– Det er fremdeles vanlig å gjøre det flere steder nordpå, både blant samer, kvener og nordmenn, sier Larsen.

Mobiliserer pasientens krefter

Tradisjonell helbredelse er en ubetalt praksis som foregår i det skjulte. Tjenestene annonseres ikke, og det snakkes ikke så høyt om at de brukes. Ifølge Larsen praktiseres det i dag som en kombinasjon av religiøs bønn, kristne og samiske ritualer.

– Hva gjør tradisjonell helbredelse?

– Det skaper ro, støtte og trøst både hos pasienten og pårørende. Per Fugelli sa jo at det er mye trøst i å ha et godt nettverk og vite at noen andre tenker på deg.

– Det gir en trygghet som mobiliserer pasientens egne krefter, og en støtte som pårørende kan hvile i. Videre er det en mestringsstrategi på flere nivå og et uttrykk for et behov for en åndelig dimensjon som ikke dekkes av det konvensjonelle helsetilbudet, sier Larsen.

Lesing

Tradisjonell helbredelse kan for eksempel være «lesing», som vil si at noen leser helbredervers, ofte hentet fra bibelen.

– Kan du huske første gang eller en spesiell gang du selv fikk denne hjelpen?

– Nei, det var så vanlig, så jeg husker verken første eller en spesiell gang, sier hun.

– Hvordan leser de?

– De mumler, jeg vet ikke hvilke vers de leser. Den syke må ikke nødvendigvis høre det. Jeg har som voksen møtt flere som har fortalt at de leste på meg da jeg var syk som barn, uten at jeg visste om det.

– Hva kreves for å utføre lesing, kan hvem som helst gjøre det?

– Det varierer. For noen går det i arv og noen hevder å ha spesielle evner som varme hender, åndelig åpenhet og synskhet. I forskningsmaterialet mitt oppga også helsepersonell å ha utført lesing eller ritualer etter at pasientene oppfordret dem til det eller når den konvensjonelle behandlingen ikke hadde noen virkning.

Intervjuet 68 personer

Først da Anette Langås Larsen ble sykepleier, undret hun seg over hvorfor noe så normalt og vanlig kunne være så vanskelig å snakke om i helsevesenet.

– Det er vanskelig for helsepersonell både å diskutere det med pasienten og å diskutere det med hverandre, skriver hun i doktorgradsavhandlingen sin «Mapping the experience and use of traditional healing in Northern Norway among health care providers, users and traditional healers».

Der har hun intervjuet 68 personer i to kommuner i samisk språkforvaltningsområde, en i Nordland og en i Nord-Troms. 32 av dem hun intervjuet var helsepersonell, flest av dem sykepleiere. Resten var pasienter, pårørende og tradisjonelle helbredere. Hun intervjuet både en og en, og i fokusgruppe.

– Det er ikke vanlig å snakke om temaet på tvers av etnisitet eller profesjon. Flere av de jeg intervjuet i fokusgruppa sa dette var første gangen de snakket om temaet med kolleger som de i flere år hadde jobbet sammen med.

Vanlig praksis

I Helse- og levekårsundersøkelsen i områder med samisk og norsk bosetting (SAMINOR-1) fra 2004, oppga 14 prosent å ha besøkt tradisjonell helbreder i løpet av livet. Bruken var høyere blant de med samisk tilhørighet, de som bodde i samiske kjerneområder, var læstadianere, hadde lav inntekt eller bodde i distriktene.

Anette Langås Larsen sine resultater kan tyde på at tallet er betydelig høyere enn 14 prosent.

SAMINOR-1 hadde en svært liten svarprosent fra samiske områder. Samer kan være vanskelige å rekruttere fordi det er gjort mange overgrep i tidligere forskning på urfolk, derfor er mange skeptiske til forskere, sier Larsen som selv er lulesame.

Larsens kvalitative studie fant derimot at tradisjonell helbredelse ofte ble benyttet, både blant samer, kvener og nordmenn.

– Bruken var hverdagslig og ble benyttet som et naturlig mestringsverktøy ved sykdom, sier hun.

Anette Langås Larsen, førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø
SYNLIGGJORT: – Jeg tror jeg har synliggjort at dette er noe viktig, ikke bare noe rart, sier Anette Langås Larsen om doktorgradsarbeidet om tradisjonell helbredelse.

Skrev det ikke i journalen

Også helsepersonellet hun intervjuet, hadde kjennskap til tradisjonell helbredelse og hadde stor respekt for lesing. Noen hadde til og med utført det selv, etter at pasientene etterspurte det. Men ingen hadde skrevet noe om det i journalen. Det gjorde de heller ikke dersom de fikk vite at pasienten hadde brukt noe av det.

– Hvorfor skrev de ikke noe om det?

– Fordi de var usikre på om kollegene hadde kunnskap nok til å ta imot det. Eller dersom pasientene skulle overflyttes til et annet sted, ville de ikke stigmatisere dem. De fryktet at pasientene kunne bli sett på som overtroiske, dumme eller sykere enn de var.

Men noen helsepersonell mente det hadde vært nyttig å ha det med i journalen også.

– De mente det kunne gitt en forståelse av smertebildet, for eksempel dersom pasienten ikke trengte så mye medikamenter som var vanlig å få, eller at blødninger plutselig hadde stoppet. Helsepersonellet fortalte meg flere slike historier. Jeg har også opplevd selv som sykepleier at pasienten ikke har trengt smertestillende. Da har de selv begrunnet det med at noen har lest på dem.

– Redde for ikke å være faglige nok

– Fant du ut hvorfor helsepersonell synes det er så vanskelig å snakke om tradisjonell helbredelse?

– De var usikre på lovverket. Dessuten er det tabubelagt; de var vokst opp med at temaet ikke skulle snakkes høyt om. De var redde for at de ikke er nok faglige hvis de bringer temaet på banen. Alle ønsket å lære mer om hvordan de kunne snakke med pasientene om det.

– Hvorfor snakke om det, kan ikke bare pasienten og pårørende styre med det hvis de vil?

– Fordi dette er en viktig ressurs i behandlingen for noen pasienter. Deltakerne i studien, både helsepersonell, pårørende og pasienter ønsket at helsepersonell skulle ha kunnskap nok, så de kunne snakke om det dersom pasienten ønsket det.

(Artikkelen fortsetter under faktaboksen)

Huset fullt av folk

Larsen mener dessuten helsepersonell må vite at det er vanlig i noen områder at storfamilien har en viktig funksjon ved sykdom i familien. Derfor kan huset være fullt av folk når helsepersonell kommer hjem til pasienten.

– Det kan være både tanter, onkler, søskenbarn, tre-, fire- og femmenninger. Dette er tradisjonelle nettverk som er større enn den familien som kjennetegnes i skandinavisk perspektiv, sier hun.

Det tradisjonelle nettverket har en aktiv rolle i sykdomshåndteringen.

– De trenger å få med seg informasjon, alvorlighetsgrad og diagnose, slik at de kan få noen til å helbrede. Da er det bra at disse menneskene ikke jages vekk av helsepersonellet, sier Larsen.

Placebo?

– Hva vil du oppnå med dette doktorgradsarbeidet?

– Jeg tror jeg har synliggjort at dette er noe viktig, ikke bare noe rart. Jeg vil bidra til at pasienter kan snakke åpent om tradisjonell helbredelse med helsepersonell uten å måtte skjule sin tro og bruk. Jeg håper også å ha bidratt til en mer helhetlig og kultursensitiv helsetjeneste i nord.

De Larsen intervjuet hadde flere eksempler at pasientene ble bedre etter bruk av tradisjonell helbredelse.

– Hva mente helsepersonellet at bedringene kunne skyldes?

– Noen mente det var placebo, mens andre sa det er mer mellom himmel og jord enn det vi kjenner til i dag. En større andel av legene enn av sykepleierne mente det skyldtes placebo.

– Hva tror du sjøl?

– At det er mer mellom himmel og jord. Uansett er pasientens tro på hva som hjelper, viktig.

Les også: