Steinar Risnes gir ut medisinsk-biologisk ordbok fra latin til norsk

Hør Steinar Risnes fortelle mer om latinens rolle i helsevesenet i Sykepleiens podkast:

Musikk: «Quentin» av  Strong Suit, lisensiert under  CC BY-SA 4.0.

Hode, skulder, kne og tå kan fort bli til caput, armus, genu og digitus pedis når helsefolk møtes eller skal uttrykke seg skriftlig.

For selv om latin ofte omtales som et utdødd språk, så lever utallige ord og uttrykk videre i beste velgående, ikke minst i medisinens verden.

I den nylig utgitte «Medisinsk-biologisk ordbok – latin–gresk–norsk» har over 20 000 latinske oppslagsord fått plass.

Boka på rundt 900 sider er ført i pennen over en 30-årsperiode av Steinar Risnes, som er professor emeritus ved Det ontologiske fakultet på Universitetet i Oslo.

Fra fiende til venn

– Til å begynne med fremstår den som en fiende, noe som er vanskelig og som hindrer deg i å forstå og ta til deg faget, men etter hvert, så blir det en venn.

Slik beskriver Risnes nomenklaturen – det vil si bruken av fagord – som han har fordypet seg grundigere i enn de aller fleste.

Han anser sykepleiere som en av målgruppene for utgivelsen.

– En sykepleier vil møte denne terminologien i mange sammenhenger, i sin kontakt med kolleger, med leger, med litteratur som de leser ved videreutdannelse og slike ting, sier Risnes.

– De er jo en helseprofesjon og bør etter min mening ha kjennskap til bakgrunnen for nomenklaturen og vite hvor den kommer fra og hva sentrale begreper betyr.

En felles basis

– Hvorfor har latin overlevd innen enkelte fagmiljøer, som for eksempel helsevesenet?

– Mye av denne nomenklaturen innen medisin og biologi ble jo etablert på et tidspunkt da latinen var i bruk, påpeker Risnes.

– Latinen er også grunnlaget for mange av de europeiske språkene, og derfor føles det nok ikke som et fremmedelement i de nasjonale språkene, men mer som en felles basis.

– Har du inntrykk av at de som jobber i helsevesenet i dag kan godt nok latin og bruker det på en fornuftig og formålstjenlig måte?

– Der tror jeg det er store variasjoner. De som vel bruker det mest og best, er antakelig medisinerne, som jeg vet har noe formalisert undervisning i studietiden, sier Risnes.

– Det er sikkert mye feilbruk, men mye av latinen har jo blitt nasjonalisert.

Et distinkt og presist språk

– Det har vært tilfeller der man har kritisert, kanskje særlig legestanden, for å dra fagspråket og latinske begreper ut i kommunikasjonen med pasienter …

– Jeg ser det problemet der, men det må kunne gå an å ha to tanker i hodet, sier Risnes.

Han mener det bør være mulig å praktisere latinsk nomenklatur i faglige sammenhenger, samtidig som man formidler innholdet på en forståelig måte til pasientene.

– Synes du latin er et vakkert språk?

– Det synes jeg. Det er distinkt, presist. For en bergenser er det veldig morsomt å ta disse latinske ordene i sin munn. Vi har jo et nokså distinkt språk, men mange skarpe «r»-er og slikt, og det får man brukt.

– Ser du for deg at posisjonen til latin vil endre seg i helsevesenet de nærmeste 10, 15, 20 årene, og i så fall; i hvilken retning?

– Jeg tror og jeg håper at den vil beholde sin posisjon, for det er på en måte et fellesspråk mellom alle profesjoner, sier Risnes.

– Det er en verdifull basis, som en må hegne om og bruke, synes jeg.