Cathrine Krøger slaktet pensum – snart er hun sykepleier

Tåkeprat. Ordjåleri. Et fag på ville veier. 50-årige Cathrine Krøger hadde startet på sykepleierutdanningen i moden alder og skjøt fra hoften. På sykepleiepensum.

Den erfarne litteraturkritikeren hadde både ordet i sin makt og spalteplass. Lærebokforfattere ble avslørt for banaliteter og hangen til å henvise til egne lærebøker.

Hun traff blink. Sykepleiens Facebook-lesere kjente seg igjen, eldre som yngre. Men ville hun selv holde ut i utdanningen hun elsket å slakte?

Siste dag i praksis

Inne på øyeavdelingen på Ullevål sykehus er krølltoppen lett å finne bak en glassrute. Dette er hennes aller siste dag i praksis. Nå oppsummerer hun sammen med en lærer fra skolen.

Krøger kan snart følge i sine formødres fotspor, hun skal bare levere en bacheloroppgave først. Både mor og mormor jobbet her på Ullevål.

Krøger har bestått praksisperioden. Det visste hun jo, ellers ville hun ha blitt advart på forhånd, slik regelen er.

– Hvordan er hun som student?

– Voksen og reflektert, sier læreren.

– Veldig delaktig. Flink til å formidle egne tanker. Stiller kritiske spørsmål til praksis.

– Jeg er vel mest kjent for å ha kritiske øyne på pensumlitteraturen, sier studenten selv.

– Og på terminologien i faget. Hva syns du om den? spør hun læreren.

Læreren svarer diplomatisk:

– I tredjeåret er det mer konkret. Det er mer om sykehus, mer medisinsk terminologi.

«Som forventet»

– Noen kritiske punkter i hennes praksis?

– Nei. Det var noe å jobbe med, men hun har vist framgang, sier læreren.

– Jeg har da stort sett fått skryt, innskyter Krøger.

– Hva måtte hun jobbe med?

– Flyt i arbeidet, sier læreren.

– Hva betyr det?

– At man får arbeidet unna.

Krøger gremmer seg:

– Nå virker det som jeg er en sinke.

Men i evalueringsskjemaet er det kryss i alle rubrikkene for «som forventet». «Under forventet»-rubrikkene er tomme.

– Denne formen for evaluering er spesiell. Som 53-åring sitter jeg her og føler meg som et barn. Jeg har vel bare godt av det, men jeg er glad jeg er ferdig, sier studenten.

Hun legger til:

– Å være gammel student er en øvelse i ydmykhet. Jeg har hoppet fra noe kjent til noe jeg ikke kan. Som gammel student er man ute av komfortsonen. Nei, nei, ikke skriv det! Et grusomt ord!

Hun utdyper:

– I praksis er jeg egentlig blank. Men på skolen kan jeg mer enn lærerne i visse fag. Mye av sykepleien er jo bygd på idéhistorie.

– En hinsides oppførsel

– Det er rart man ikke begynner med grunnmuren, fortsetter Krøger.

– Det basale om sykepleie, anatomi, fysiologi – de medisinske fagene. Er du enig? sier hun til læreren, som gjør seg klar til å gå.

– Det er mye som skal inn. Som sykepleiernes fem funksjoner, svarer læreren.

– Men man begynner dag én med alle fem, parerer Krøger, – i stedet for å begynne med grunnlaget. Dette er min hovedinnvending.

Krøger hopper til nytt tema: Etter tre år har hun skjønt nødvendigheten av sykepleiernes profesjonskamp.

– Jeg kommer fra kulturlivet, og gudene skal vite at der er det mange store egoer. Men makan til det jeg har møtt i klinikken! Enkelte har en oppførsel overfor sykepleiere som er helt hinsides.

Læreren, snart ute av døren, sier det er blitt bedre.

– Jeg har mye makt som kritiker

Krøger: – Jeg har alltid tenkt at det lønner seg å si ting som de er. Det gjør i hvert fall jeg. Det kan være mer belastende å bite ting i seg.

– Alle sier det koster å varsle, påpeker læreren.

Hun takker Krøger for flotte diskusjoner og forlater sykehuset.

– Jeg har mye makt som kritiker, og det er litt urettferdig overfor skolen. Det har nok vært litt voldsomt. Men her skal jeg skryte: Jeg har aldri fått straff, eller måttet bøte for kritikken, sier Krøger, som syns lærerne er utrolig greie.

– Men mange virker svært frustrerte. Og stakkars folk som jobber på den kaotiske skolen.

– Mye meningsløs dokumentasjon

I starten trodde Krøger at alt peset om dokumentasjon var et påfunn av skolen. Men så kom hun ut i praksis.

– Jeg har ikke møtt én sykepleier som ikke stønner over det. De syns de skriver for mye. Det må skrives behandlingsplan for pasienter som er inne én dag. Nye systemer legges oppå de gamle, og da skriver man det samme flere steder.

– Jeg skal skrive bacheloroppgaven om dette. Jeg er vant til å skrive fritt, men her må jeg tvinge meg inn i forskerspråket.

Språket hun har hudflettet.

– Det blir et stilistisk fengsel. Jeg hadde tenkt å ha en mainstream oppgave, men denne bacheloren gleder jeg meg til. Det blir så mye meningsløs dokumentasjon, at det viktige kan forsvinne. Det drukner i en barokk ordstrøm.

– Det er en slags systemkritikk, men jeg vet ikke hvem jeg skal rette det mot. I bunn og grunn er det vel sykepleieteoretikerne. De kan umulig lytte til reaksjoner fra praksisfeltet.

VIPS-modellen skaper hodebry

Her på huset er det VIPS-modellen som gjelder. Den skaper hodebry. Hvor skal man for eksempel skrive at pasienten har mann og tre barn? Til og med noe så enkelt som det er uklart, ifølge Krøger.

– Noen setter det under punktet «seksualitet og reproduksjon». Eller kanskje under åndelighetsstatus, eller hva det heter.

– Må den informasjonen være med?

– Ja, det er ofte relevant.

– Hva foreslår du som overskrift?

– Sivilstand. Barn.

En snill og en slem jobb

Selv har Krøger to døtre med forfatteren Sven Kærup Bjørneboe (nevø til Jens), 22 år eldre enn henne. Hun har aldri bodd med barnefaren.

– Det ville vært vanskelig av mange grunner. Men jeg skjønner ikke folk som klarer å bo sammen et helt liv. Man kan ikke krangle med seg selv. Nei, nå skravler jeg i vei.

(Saken fortsetter under bildet.)

Krøger har registrert at på sykehus er de skremt over hvor lite sykepleierstudentene har lært på skolen.

– Det er pinlig, men Oslomet-studenter er kjent for å være grønnskollinger når vi kommer i praksis på tredje året. Først da er vi ute i sykehus.

Krøger har løsningen: Mindre skoler er bedre enn store. Sykehuspraksis bør være andre året, ikke tredje.

– Både lærere og studenter er enige om at det er best. Men det er umulig å få til, for skolen er for stor. Skuta for vanskelig å manøvrere.

Det var om skolen, sier hun, mest til seg selv. Krøger krysser av på sin indre liste og går videre:

– Jeg er veldig, veldig glad for å jobbe med pasienter. Er fornøyd når jeg kommer hjem. Føler jeg har gjort noe ordentlig. Men jeg vil aldri slutte med å være kritiker. En snill jobb og en litt slemmere. Ypperlig kombinasjon.

I disse tre årene har hun hatt dobbelt opp. Hun jobber fullt som kritiker ved siden av studiet. Vekkerklokken står fast på klokken 4.20. Da står hun opp og skriver bokanmeldelser.

– Jeg er jo trett om kvelden.

– Når er du i seng?

– Elleve – tolv. Tror jeg har vent meg til lite søvn.

Tror hun har sykepleier-gen

Likevel – hun anbefaler alle på 40–50 år som vil være noe annet: Bli det andre!

– Jeg begynte på nytt. Og så fikk jeg nytt liv i det gamle ved å kritisere lærebøker. Jeg ble forbauset over reaksjonen på en positiv måte. Over at jeg hadde satt i gang noe.

– Du er kritiker av profesjon. Er det også din legning?

– Ja. Men jeg tror jeg også har et sykepleiergen. Ellers ville jeg vel ikke vært her.

– Er du tjukkhudet?

– Både og. Jeg blir fryktelig nervøs i ny praksis. Vil ikke være til bry. Det er ubehagelig ikke å kunne noe. Det plager meg. Men det er blandet, slik det er for de fleste. Folk som virker robuste, kan være ganske nervøse inni seg.

Som kritiker arbeider hun hjemme.

– Da tenker jeg ikke på virkningen av det jeg skriver. Å bli intervjuet er mye mer ubehagelig, merker jeg. Å overlate det jeg sier, til din penn.

– Hva svarer du mennesker som sier de har to uker igjen?

Tilbake til pasientene:

– Jeg er så glad i å snakke med dem. De er ofte nærmere meg i alder enn de mange unge som jobber her. Men få med at jeg er imponert over alt det kliniske sykepleiere gjør og kan.

Siden hun har flyttet så mange ganger, syns hun det er lett å finne en tråd.

– Jeg tror jeg har lett for å komme i snakk med folk.

– Og få dem til å slappe av?

– Det får jeg da håpe. Jeg treffer pasienter som er fryktelig redde, kanskje skal de dø. Hva svarer du mennesker som sier de har to uker igjen? Og som ikke tror at det er noe etter dette?

Hun konkluderer selv:

– Jeg tror det er lettere å finne et svar hvis du har livserfaring. Og det er mye å hente i litteraturen i stedet for bare å si «uff, ja». Man blir lett hjelpeløs overfor en som ligger og skal dø.

– Hva svarer du, da?

– Her om dagen siterte jeg et lite dikt av Kolbein Falkeid, om de som har gått foran og kvistet løype. Det kan være en trøst. Alle vi var glad i som er døde. Kanskje de er der ute et sted.

«Ansiktet i sørgmodige folder»

– Det vi lærer om kommunikasjon på skolen, er skrekkelig banalt.

Hun er tilbake til læreboken som fikk hardest medfart av hennes penn. Kommunikasjon i relasjoner, samhandling, konfliktløsning og etikk, skrevet av ekteparet Hilde og Tom Eide.

I kronikken «Et fag på ville veier» skrev hun om de klamme teknikkene forfatterne anbefalte: «Speiling av følelser (hjelperen med ansiktet i sørgmodige folder om pasienten er trist), lett berøring, øyekontakt (ikke stirre!), spørrende gjentakelser av pasientens siste ord (nedfor?) og ikke minst det å ‘følge verbalt’ ved hjelp av ettertenksomme hmm-er og mm-er (uthevet med stor skrift i boka).»

Hun river seg i krøllene:

– Det er hårreisende hva man kan by studentene. Jeg ville heller anbefalt god skjønnlitteratur.

– Hvilken?

– Da må jeg tenke litt.

Liten pause.

– Poesi. Nei, det var snobbete. Det er jo et vell å ta av. Hamsun? På gjengrodde stier. Noe så enkelt som det.

Hun er forundret over at skolen ikke har brukt henne mer.

– Ledelsen sier det er fint med kritikk, og ber meg engasjere. Men som femtiåring setter jeg meg ikke til som studentrepresentant. De er vel opptatt av at jeg skal være student som alle andre. Jeg har nok gjort inntrykk på dem.

Hun avbryter seg selv:

– Du, jeg vil lese hva du skriver, jeg vil ikke ha en sånn skrytegreie.

(Saken fortsetter under bildet.)

Krøger har fått betalt for å kritisere mer. 100 000 kroner fra stiftelsen Fritt Ord.

– For å reflektere som student og blogge om helsespråk og hva som er gærent. Men jeg blir lei av min egen kritikk. Jeg må ikke bli forutsigbar. Derfor prøver jeg å samle smash-saker. Å småprate er ikke effektivt nok.

– «Forskningsbasert» er blitt vår tids mantra

– Hvis det er forskning, er det liksom sant. «Forskningsbasert» er blitt vår tids mantra. Men hva er forskning? Man kan finne noe i én studie og det motsatte i en annen. Forskning er jo et eget språk.

– Sykepleiere liker at forskningen er kunnskapsbasert?

– Det er sant. Nå må du spørre, det er jo jeg som styrer samtalen.

– Ok …

– Men jeg må si! Heldigvis fikk jeg praksis her. Nærmere kommer jeg ikke å være Ullevål-søster. Mamma og farmor jobbet her, mormor i 40 år. De ser meg forhåpentlig der oppe fra. Jeg må snart gå, skal på foreldremøte. Men jeg har sykkel. Huff, jeg sier for mye.

– Det er ikke plass til alt du sier likevel.

– Bra. Men ta med hvor fint det er å ha døtre.

Den ene blir 13 neste uke, da skal hun få en valp. Den andre er 17.

– De er overraskende nok stolte over at jeg tar sykepleien. Jeg har alltid jobbet hjemme. Nå går vi på skole alle tre. Det er god barneoppdragelse at de ser at jeg ikke ligger og drar meg.

– Ingen mistenker deg vel for det? Du sykler til og med?

– Det er juks. El-sykkel. Men jeg bader om vinteren. Barna og.

Kjærlig mor og nære søsken

Hun er født i Oslo, men flyttet mye i oppveksten. Familien bodde mest i Tønsberg.

– En omflakkende barndom, men med mye humor. En kjærlig mor, oppsummerer hun.

Hun har både storesøster og tvillingbror.

– Og en veldig snill svoger. De er jeg sterkt knyttet til. Vi bor i Oslo alle sammen og møtes ofte med barna.

(Saken fortsetter under bildet.)

Avdelingssykepleieren kommer forbi.

– Vi var spent da hun kom. Jeg ville lyve hvis jeg sa noe annet. Moden. Og journalist, forteller hun.

– Men vi er veldig glade for å ha hatt deg her, sier hun entusiastisk til studenten.

– Jeg har lyst til å jobbe nattevakter, men ikke fast, sier Krøger, som allerede har skaffet seg vakter på gastro etter forrige praksisperiode.

Sjefen virker positiv.

Veilederen er en ung mann på 28

Foreldremøtet kaller. Vi passerer dokumentasjonsrommet. Der sitter to kolleger.

– I den ulykkelige sykepleierposituren: foran pc-en. De skriver dokumenter ingen har bruk for, sukker hun.

En av dem er veilederen. En ung mann på 28.

– Har hun oppført seg?

– Ja, eksemplarisk. Jeg har lært mye, hun er min første student.

– Og han har lært meg å sette sprøyter, sier eleven lettet.

Det bærer ned i kjelleren til garderoben i det gamle, slitte bygget:

– Det er jo rælete her, men jeg får en historisk følelse. Jeg vil alltid være frilanser. Aldri fast. Jeg liker å være outsider, å kunne si ting.

Hun legger fra seg uniformen. Men putter de røde tjenesteskoene i sekken.

– Vet du hva som har forbauset meg? Hvor mye sykepleiere jobber. Jeg er utrolig bortskjemt som frilanser, kan være på hytta med barna hele sommeren. Jeg er ikke i stand til noe annet. Du, nå bare babler jeg.

Hun danderer bagasjen på den knall røde sykkelen og borte er hun.

(Se lenker under bildet.)