Tror ikke på meldeplikt ved ulovlig organtransplantasjon

I en nederlandsk undersøkelse fortalte halvparten av helsepersonellet at de hadde hatt pasienter som hadde fått utført transplantasjon i utlandet. 90 prosent av disse igjen mistenkte at pasienten hadde betalt for organet, noe som er ulovlig.

Politiadvokat Rudolf Christoffersen sier til Sykepleien at det ikke er grunn til å tro at det er så annerledes her til lands.

Det er professor Pål-Dag Line uenig i. Han er avdelingsleder ved transplantasjonsavdelingen ved Oslo Universitetssykehus (OUS), Rikshospitalet.

Kun ett tilfelle

– Jeg kjenner ikke til noen eksempler de seinere år der vi har mistenkt at pasienten har fått utført en ulovlig organtransplantasjon i utlandet. Jeg vet kun om ett tilfelle, på 1990-tallet.

Han kjenner også til noen ytterst få tilfeller der pasienter har dratt til utlandet i den hensikt å få utført en ulovlig transplantasjon, men ingen har returnert til Norge igjen med nytt organ, så vidt han vet.

Norge er blant de land med kortest ventetid og høyeste dekningsgrad i verden for organtransplantasjon. 

– Jeg antar derfor at antallet norske pasienter som seriøst vurderer eller forsøker å få gjennomført transplantasjon illegalt i utlandet er meget lavt eller ikke til stede, sier professoren.

– Juridisk vinklet

Politiadvokat Rudolf Christoffersen etterlyser meldeplikt for helsepersonell dersom de mistenker at en pasient har fått utført illegal organtransplantasjon i utlandet.

Det mener Line man skal være forsiktig med.

– Begynner vi å klusse med prinsippet om taushetsplikt, kan det få uoverskuelige effekter for tilliten mellom pasient og helsepersonell, frykter han.

– Men politiadvokaten mener hensynet til ofre for organhøsting bør gå foran hensynet til de som gjør noe kriminelt for å få et nytt organ?

– Det er etter min vurdering sterkt vinklet fra et isolert juridisk ståsted. Det er i det vesentligste begrunnet i internasjonale forhold, og ikke fundert på hvordan situasjonen faktisk er i Norge. En endring av hvordan taushetsplikten skal forstås generelt, vil kunne svekke pasienters personvern og ha potensielt vidtrekkende konsekvenser med at pasienter lar være å oppsøke lege, mener Line.

Strengt regulert system

Han forklarer at alle organtransplantasjoner i Skandinavia er strengt regulert og registrert med 100 prosent sporbarhet gjennom Scandiatransplant systemet (www.scandiatransplant.org).  Videre er alle pasienter med nyresvikt som trenger dialyse registrert i norsk nyreregister (www.nepro.no).

– Den epidemiologiske oversikten over organsvikt-pasienter er altså svært god. Derfor er det ikke mulig at illegale organer transplanteres i Skandinavia eller går til mottakere behandlingsapparatet ikke allerede vet om og har full dokumentasjon på, hevder professoren.

Pasienter med organsvikt diagnostiseres, kontrolleres og utredes på norske sykehus. Sykehusene samarbeider med OUS-Rikshospitalet om transplantasjonsbehandling.  Transplanterte pasienter trenger livslang oppfølging, med kontroll av organfunksjon og monitorering av nødvendige medisiner for å unngå avstøtning av transplantatet.

– Dette innebærer at de lokale spesialistene har full oversikt over hvilke av deres pasienter som er blitt transplantert og hvilke de har henvist til transplantasjon. Dersom en pasient plutselig skulle dukke opp med et nytt organ som ikke er kjent og dokumentert, vil dette straks være åpenbart for behandlende leger. På denne bakgrunn mener vi at vi har meget solid grunnlag for å si at dette ikke er et problem i Norge.

– Teoretisk mulig

Politiadvokat Rudolf Christoffersen representerer Norge i det internasjonale ekspertpanelet til Europarådet mot menneskehandel. Han hevder at også i Europa er illegal organtransplantasjon et økende problem, fordi rike europeere reiser til andre verdensdeler og får det utført.

– Hvorfor skulle det være så annerledes i Norge?

– Det er selvsagt teoretisk mulig at en pasient på ventelisten velger å dra utenlands, men dette har ikke skjedd så langt vi kjenner til, sier Pål-Dag Line.

– Det er mange praktiske forhold og støttebehov som gjør det ganske vanskelig for slike pasienter å reise til for eksempel Asia for å få utført en transplantasjon helt «ubemerket». Når en slik pasient etterhvert dukker opp i Norge, vil dette selvsagt bli oppdaget.

– Men hva hjelper det, all den tid dere ikke kan melde politiet om det?

– En pasient har uansett krav på nødvendig behandling.  Helsepersonellets taushetsplikt tror jeg i liten grad er det som hindrer at illegal transplantasjon finner sted. Det viktigste for å unngå denne type kriminalitet er å opprettholde et godt behandlingstilbud slik det er i Norge. Som for andre kriminelle forhold, er det ikke helsepersonellets oppgave å rapportere dette spesifikt til politiet. Det vil i de fleste tilfeller komme klart i konflikt med behandler-pasient forhold og dermed kunne lede til at pasienter ikke får nødvendig helsehjelp.