Lever i en diagnostisk kultur

Ansatte i skolehelsetjenesten, spesialpedagoger, skolepsykologer og andre som jobber med elevenes helse, er lite kritiske til bruk av nevropsykiatriske diagnoser, som for eksempel ADHD, ifølge forskere ved Gøteborgs universitet.

Stor tiltro til diagnoser

Forskerne har intervjuet ansatte ved ni svenske grunnskoler, og funnet at yrkesgruppene har stor tiltro til diagnoser. De bruker dem ofte som hjelp og støtte når elever havner i bråk eller situasjoner som handler om mobbing og trakassering.

Forfatterne hevder i en artikkel publisert i tidsskriftet Power and Education at det i visse sammenhenger er snakk om en overdiagnostisering av barn og unge i dagens samfunn. De mener vi lever i en diagnostisk kultur og at dette er spesielt synlig i skolen.

Skolemiljø og hjemmeforhold

Når en elev har atferdsproblemer, kan det ha sammenheng med miljøet i skolen eller forhold i hjemmet.

– Det er en fare for at de ansatte overser slike problemer når de er så opptatt av diagnoser, sier forskerne ved Gøteborgs universitet  i en pressemelding.

Urolige desemberbarn

Også norske forskere mener at det kan se ut som om skoler forsøker å løse uroproblemer med å stille individuelle diagnoser.

Ved Institutt for samfunnsforskning har de sett på sammenhengen mellom det å være yngst i klassen og ADHD-diagnoser.

De finner at de mest umodne barna i en klasse oftere får en ADHD-diagnose. 

– Det er grunn til bekymring hvis det å være yngst kan føre til en ADHD-diagnose og kanskje medisinering, sier forsker Marte Strøm.

Pedagogiske utfordringer

En ADHD-diagnose kan være en lettelse både for foreldrene og lærerne, som får identifisert problemet.

– Men dette er kanskje egentlig pedagogiske utfordringer i klasserommet, som blir individualisert, kommenterer professor Aksel Tjora ved NTNU til forskning.no.

Han mener helsepersonell er for kjappe til å diagnostisere symptomer som impulsivitet, hyperaktivitet og konsentrasjonsvansker som en sykdom, som kan medisineres.