Drilles i menneskehandel

– Følger det med en snill venn som gjerne vil tolke, må varsellampene lyse. Det samme gjelder hvis de ikke har reisedokumenter, ikke vet hvor de bor, eller ikke får komme alene. Da kan det være menneskehandel, sier Ida Marie Bregård til andreklassestudentene i skumringen foran powerpointen i auditoriet i Pilestredet 32.

Hun er lektor ved sykepleierutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) hvor de begynte å undervise om menneskehandel i år.

– Godt over halvparten av ofre for menneskehandel har vært i kontakt med det offentlige helsevesenet, derfor har sykepleiere en viktig rolle i å identifisere ofrene. Det er viktig at vi identifiserer dem, fordi de da får en del rettigheter. Blant annet rett til bistand så de kan komme seg ut av utnyttelsen, sier Bregård og klikker fram mange eksempler på dette i presentasjonen sin.

Følger ikke anbefaling

Den internasjonale ekspertrapporten som kom i sommer, anbefaler at Norge lærer opp helsepersonell til å kjenne igjen tegn på menneskehandel.

Likevel har ingen andre skoler Sykepleien har spurt, klart å rydde plass til menneskehandel som et eget tema i undervisningen. Vi har spurt universitet og høyskoler i de største byene: Trondheim, Bergen, Tromsø, Stavanger og Kristiansand.

Nye retningslinjer i høst

Kunnskapsdepartementet åpner for at menneskehandel kan bli et emne når hver enkelt utdanning i høst skal lage nye retningslinjer:

– Retningslinjene skal utvikles i samarbeid mellom utdanningene, tjenestene og studentene. Retningslinjearbeidet for sykepleierutdanningen vil starte i høst og menneskehandel og andre viktige temaer vil kunne bli vurdert inn i disse retningslinjene, sier statssekretær Bjørn Haugstad i Kunnskapsdepartementet.

12 timer migrasjonshelse

Ved HiOA er menneskehandel tatt inn som ledd i de 12 timene om migrasjonshelse. Studentene får en og en halv times forelesning om menneskehandel, ser en film og har skriftlige og muntlige oppgaver som de drøfter med lærer etterpå.

– Undervisningen handler om hvilke forpliktelser vi som sykepleiere har, og hvilke tegn vi må se etter. forklarer Bregård til Sykepleien.

Mange eksempler

I auditoriet kommer Bregård med mange eksempler hun kjenner til gjennom sin varierte erfaring. Hun forteller om den prostituerte som var gravid med en offentlig ansatt, om de filippinske sykepleierne på Oslo universitetssykehus som ble utnyttet og om en ung mann som jobbet lange dager på et bilvaskeri og kom til henne med eksem på hendene fordi de ikke brukte hansker.

– Hvis vi ser eksempler på dårlig HMS, må vi begynne å tenke.

– Eller hvis vi ser kvinner med mangelfull svangerskapsoppfølging og det er noen til stede hele tiden som "passer på", eller at kvinnene ikke vil oppgi identitet, bruker falsk id eller forsøker å bruke id-en til en venninne, bør vi også ane ugler i mosen, sier Bregård.

Hva kan gjøres?

Her er Bregårds tips til hva sykepleiere kan gjøre hvis de først mistenker menneskehandel:

• Gi pasienten den helsehjelpen han eller hun trenger.
• Sett av god tid til konsultasjon/samtale.
• Bruk profesjonell tolk. Ikke bruk «venn» eller «familie» som tolk.
• Informer pasienten om at helsepersonell har taushetsplikt, også ovenfor utlendingsmyndighetene, politiet etc.
• Informer også om at politiet støtter ofre for menneskehandel.
• Støtt og stabiliser.
• Ikke gå inn på vanskelige temaer, med mindre pasienten selv aktivt tar opp og forteller. Det finnes spesialister som har mer erfaring og kompetanse som bør gjøre det.
• JOURNALFØRING! Dokumenter hva pasienten forteller, observasjoner etc. Det er spesielt viktig i denne typen saker. Våre journaler kan bli viktige dokumenter ved søknad om refleksjonsperiode, opphold i Norge, rettsak med mer.

Samtykke kreves fra voksne

Skal du varsle politiet eller henvise personen for videre spesialisert assistanse, kreves samtykke fra personen selv, hvis det er en voksen. Er det et barn, skal det alltid meldes barnevernet. Der går meldeplikten foran taushetsplikten. 

Bregård anbefaler ROSA-prosjektet http://rosa-help.no/ som et lavterskel-sted sykepleiere kan henvende seg på telefon med sin mistanke om menneskehandel.

– De jobber på oppdrag fra myndighetene og kan gi deg råd 24 timer i døgnet, sier Bregård.

Er det en akuttsituasjon, anbefaler hun å ringe politiet på 112.

Taushetsplikt eller identifikasjonsplikt

Etter at forelesningen er over, kommer studentene med spørmål.

En ber henne utdype dette med taushetsplikten til politiet.

– Taushetsplikten gjelder også her. Men hvis vedkommende sier absolutt nei til alle forslag om hjelp, ville jeg likevel ringt, enten Rosaprosjektet eller politiet, uten å nevne pasientens navn og lignende. Jeg ville forklart situasjonen, at jeg sitter her nå med en jeg tror er offer for menneskehandel og spurt: «hva gjør jeg?». Vi må huske at vi som sykepleiere har et selvstendig ansvar, også for å identifisere menneskehandel, når vi mistenker det, sier Bregård.

– Hvordan tør du ringe politiet hvis bakmannen sitter der? Spør en annen.

Bregård sier hun ville sagt at hun bare måtte ut en tur, og deretter spurt om hjelp fra praksisveileder eller de andre på arbeidsplassen, eventuelt ringt politiet for å få råd.

– Relevant og spennende tema

På første rad sitter andreårsstudentene Nargis Ghulami, Reem Algenabi og Jeny Baniya. Vi spør dem hva de har lært om menneskehandel som de ikke visste fra før.

– At det kan skje hvor som helst og at det også har skjedd i det offentlige, sier Baniya.

– Jeg har tenkt at taushetsplikten overgår alt, men at vi også har et ansvar for å identifisere mulige ofre for menneskehandel, var nytt. Det er lurt at vi lærer om dette, det er jo en økende kriminalitetsform som vi sikkert bare vil se mer av, sier Algenabi.

Alle tre synes det er et relevant og spennende tema og har notert seg at Rosaprosjektet er et sted de kan søke mer hjelp hvis de skulle få behov for det når de etter hvert kommer ut i yrket.