Hvem kan redde min bror?

Høsten 2012: Mari har alltid hatt et nært forhold til storebroren sin. Nå har hun flyttet til Oslo, der hun utdanner seg til sykepleier. Han bor fortsatt i den lille hjembyen noen timer unna hovedstaden.

En lørdagskveld er hun på vei til en fest. Han ringer plutselig, sier han er på vei til Oslo og lurer på om de kan møtes. Hun sier ja.

Men han dukker ikke opp. «Så rart», tenker hun. Søndag får hun ikke noe svar på telefon. Hun begynner å bli bekymret. Hun ringer flere ganger. Til slutt er det en annen som svarer på telefonen hans. Hun synes han høres ut som en narkoman. Mot midnatt ringer hun politiet. Som sier: «Se det an i løpet av natta.» 

Finner kanyle

Mandag morgen i fem-seks-tiden ringer det på døren hjemme hos henne. Det er broren. Han ser herjet ut, hun er oppskjørtet. «Hvorfor er du bekymra?» spør han. Han vet ikke hvilken dag det er, forteller at han bare har røyka hasj og drukket.

Hun tror på ham, og han sovner. Da finner hun en ubrukt kanyle i røykpakken hans. Hun ser i sekken hans og får sjokk: Der finner hun en kokeskje. Hun blir først kvalm. Så sint: «Hvordan kan han ha funnet på det? Heroin? Alle vet jo at det er farlig», tenker hun.

Hun vekker ham. «Er dette sant? Få se armene dine!» Hun ser minst tre stikk. Han er apatisk, nekter ikke.

For følsomt til å si

Slik begynte Mari å ane det verst tenkelige: Er broren hennes sprøytenarkoman? Det var vanskelig å si ordet. Lenge kunne hun ikke fortelle det til noen, bare de nærmeste fikk vite. Det var for følsomt.

Men sist sommer, nesten to år etter, kontakter hun Sykepleien. I e-posten skriver hun de vanskelige ordene: «Min storebror er heroinmisbruker.» Hun skriver at som pårørende og sykepleier – som møter slike pasienter der hun jobber – vil hun fortelle om familiens kamp for å få broren hennes frisk.

Rastløs kunstnersjel

Sykepleien treffer henne hjemme i leiligheten hennes i Oslo på sensommeren. Mari forteller at helt siden hun gikk på ungdomsskolen har hun hatt lyst til å bli sykepleier. Hun ble ferdig i 2013 og jobber for tiden på en akuttavdeling på sykehus. 

Men de siste årene har vært preget av brorens historie, som også er familiens historie. De er begge i 20-årene. De har tre søsken, mor og far er skilt. 

– Han og jeg har alltid vært ekstra nære. Jeg har sett opp til ham, og vi har stått sammen om alt. Han passa på meg. Nå er det jeg som passer på ham. 
Selv om hjembyen deres er liten, var det mye narkotika der.

– Det var ikke uvanlig for meg å se det i ungdommen. 

Hun vet at han begynte å røyke marihuana på ungdomsskolen. Han eksperimenterte med mye annet og.

– Men han hadde god kontroll. Trodde jeg.

Broren har mange evner. Han har drevet med foto og maling, og har skatet i mange år.

– Han er så talentfull. Men kanskje har han vært skjørere enn vi trodde?

Hun husker ham som rastløs, med mye energi. Samtidig ensom og med sosial angst. Regler, rutiner og krav har han aldri likt, så på skolen slet han en del.

– Men han har alltid vært godt likt. Blid og morsom, byr mye på seg selv. 

Hun har møtt ham på fester og skjønt han var påvirket av noe annet en alkohol. Hun har stusset. Prøvde å advare ham, men han hadde alltid en forklaring, sa han skulle slutte. Mer og mer har hun skjønt at de siste årene har han brukt amfetamin, MDMA, piller. Hun hørte også noen rykter om at han hadde røykt heroin.

– Det var skremmende. Men jeg hadde aldri trodd han skulle begynne å injisere.
 

Til avrusing

Etter funnet i sekken sa hun fra til mor, far og søsken. Det var et like stort sjokk for alle i familien.

– Vi prøvde å forebygge. Ingen slo hånden av ham.

De fulgte ham til legen og psykologen. Kontaktet kommunen. Men ventetiden var alltid for lang.
I desember 2012 gikk han med på avrusingsopphold i hjemfylket. Det var ingen tvang. Der gikk han til psykolog. Opplegget var todelt. Han fullførte første del, og ble rusfri. Så skulle han til langtidsopphold.

– I den ventetiden er det alltid fare for sprekk, forklarer Mari. 

Han skulle være der et halvt år. Men etter en uke var det nok.

– Han følte han ikke trengte det. Sa han ville klare det selv.

Mari syntes det var ille.

– Jeg ville være trygg, vite hvor han var, at noen passet på ham for oss. Jeg vet at man ikke blir frisk fra rusavhengighet på kort tid. Jeg prøvde å overtale ham til å bli, sa at det er for vanskelig å klare det alene. Men han ville ikke.
 

Sprekk

Hun tror han var rusfri i to måneder. Så skulle det være bursdagsfest for hennes samboer – altså i Oslo.

– Vi var usikre, men inviterte ham for ikke å såre ham. Det gikk tilsynelatende greit. Men så forsvant han plutselig fra festen. Jeg skulle aldri ha invitert ham.

Han kom tilbake etter noen timer.

– Han sa han hadde vært ute for å kjøpe mat. Jeg trodde på ham, for jeg ville tro det. Men samtidig trodde jeg ham ikke. Jeg så det på øya hans.
Det var en sprekk.

Mer rus

Dette var på våren 2013, mens Mari var i innspurten på sykepleierutdanningen. Siden ble det mer og mer rus. Om høsten ble det nytt opphold på samme klinikk som sist.

– Men han virket ikke motivert. Han var vanskelig å få med. Han var der i to uker. Vi besøkte ham da han hadde bursdag. 

Gavene hun og faren hadde med, ble sjekket av personalet.

– Man vet jo at pårørende og kjærester kan bli manipulert til å ta med stoff. 

Broren kom ut fra en låst dør.

– Vi ble overvåket. Jeg skjønner det må til, men det var rart, som å være i et fengsel, selv om han var der frivillig. Da vi dro, ble han låst inn igjen.

Men så ville han dra derfra.

– Jeg fikk sjokk. Ble sint, engstelig og redd. Han hadde lovet at han ikke skulle sprekke. Men han sprakk etter to dager.

Håp. Håpløshet. Så fort det kan snu.

– Man mister troen. «Du må ha profesjonell hjelp», sa jeg. Men han sa: «Jeg vil ikke stenges inne, jeg vil klare det selv.»

Frykten for overdose

Faren for overdose henger over familien. Mari vet godt at når man er vant til sin brukerdose, og plutselig får renere stoff, øker faren for overdose.

Broren har vært nær flere ganger, men så langt har han ikke tatt overdose. I desperasjon har hun tenkt: «Hadde han gjort det én gang og overlevd, da ville han ha lært.»

Men som sykepleier vet hun at det er lite sannsynlig: På jobben har hun selv sett så mange gjengangere. Pasienter som har tatt overdose kan våkne opp, forlate sykehuset og komme rett inn igjen med ny overdose. Statistikken bekrefter at etter første overdose øker faren for en ny.

Hun har sansen for Thorvald Stoltenbergs innspill i debatten om narkotikapolitikk. Blant annet vil han prøve ut kontrollert bruk av heroin i behandling av rusbrukere.

– Hvorfor ikke prøve en annen vei, spør Stoltenberg.

– Hvis legalisering av heroin hjelper for å unngå overdoser – ja, da er jeg for. Men jeg er usikker.

Mest av alt har hun merket seg at Stoltenberg sier: Aldri gi opp håpet.

– I bekymra tider kunne jeg ikke forstå at det er mulig å holde håpet oppe.

Ambivalensen

– Det har vært så mye sinne og frustrasjon. Jeg har forsøkt å lære å leve med det, eller stenge det ute for å skåne meg selv. Men det går ikke. Jeg blir like sjokkert hver gang noe skjer. Når han sprekker.

Å ha en narkoman i familien medfører ofte følelser av skam og skyld. Mari har også skammet seg fordi hun har skammet seg over broren sin.

– Jeg er jo så glad ham, han er jo egentlig så omtenksom. Det er viktig for meg å bevare det gode forholdet til ham. Vi har felles interesser og felles bekjente. Han er venn med samboeren min. Men jeg kan bli så sur på ham: «Hvorfor klarer du ikke å slutte?» Men jeg vet jo at han får enorme abstinenser, han er fysisk avhengig. Det er jo en viktig grunn til at han ikke slutter.

Hun har spurt ham: «Hvorfor gjør du det? Vil du dø?» Hun får ikke noe logisk svar. Du må ville det selv, har hun lært i utdanningen, hvis forandring skal skje.

– Når han sier han vil slutte, så håper vi igjen. Vi klarer ikke å slutte å håpe. Å bry oss.

Telefonen

Frykten for at han skal dø er der konstant. Hver gang telefonen ringer, er refleksen: Er noe galt?

– Men jeg prøver ikke å bli påvirka. Samboeren er en enorm støtte.

I juni 2014 ble han innlagt igjen. Han var der ut tiden, og ble avruset. Så skulle han være et år i rehabilitering på landet. Der skulle han være ute i skog og mark, jobbe på verksted, han gledet seg til det.

– Far kjørte ham dit, og han fulgte broren min inn. 

Dagen etter fikk mor telefon om at sønnen var blitt borte.
Han var observert på vei til sentrum. Hadde reist fra tingene sine, han som alltid passet på å ha sekken med seg. Sendte sms til mor: «Glad i dere. Livet ble som det ble.»

– Vi tolket det som at han hadde valgt å forlate oss for godt. Han hadde jo prøvd en gang før. Natta gikk, vi var mer bekymra enn noen gang. Alle ringte og meldte ham: «Gi et livstegn. Si at du har det bra.»

Et vanskelig valg

Etter halvannet døgn var det en annen som svarte. De skjønte at broren var på kjøret. En venn sa han virket så lykkelig. Til politiet sa han at han ikke ville ha kontakt med familien.

– Da ble jeg provosert, vi hadde jo vært så redde for selvmord. Jeg var så sinna. Nå må han klare seg selv, tenkte jeg. 

Hun tok et vanskelig valg. Hun ville ikke lenger ha kontakt med ham når han er ruset.

– Jeg orket ikke ubehaget ved å se en du er glad i være så rusa. Jeg kan ikke fordra misbrukerpersonligheten hans. 

Men så kom han hjem til mor.

– Han angra bittert på sprekken. Nå hadde han en clean periode. Han var lei seg for alt han hadde utsatt oss for.

De møttes.

– Vi hadde de fineste timer på lenge. Han var ikke rusa, bare litt skjelven, eller kanskje nervøs. Han var så positiv, ville ut av det. Det var en enorm glede, det var gamle, gode bror.

Kanskje det går nå?

Men tre uker etter: Ny sprekk. Det var blitt juli.

Han gjorde uansvarlige ting. Lappen hadde han tidligere mistet, nå kjørte han ulovlig, i rus.

– Jeg ser rusavhengighet som en folkesykdom, men tenker samtidig at narkomane ikke kan unnskyldes for alt de gjør. Når han inntar en annen personlighet, sier han ting for å manipulere, mens min normale, gode bror egentlig er snill.
Nye tanker sniker seg inn: Nå kan jeg kanskje ikke hjelpe broren min lenger. Hvem skal gjøre det da? 

Felles musikksmak

På veggen i leiligheten henger et maleri av rockestjernen Patti Smith. Det har bror malt. Gamle covere av lp-plater er også dandert på veggene: Led Zeppelin, Pink Floyd, David Bowie, Doors. Musikksmaken har hun arvet av storebroren.
Sist hun så ham var i går morges. Hun våknet i sekstiden av jamring og lav banning. Hun håpet hun tok feil, men det ante henne. Jo, det var han som sto utenfor vinduet, i dårlig forfatning.

– Jeg ble livredd. 

Slapp hun ham inn i ruset tilstand, visste hun at han ville komme igjen og igjen hver gang han var på en tripp i Oslo. Hun ville ikke bli som mor, som alltid lot ham komme inn og derfor har opplevd mange kritiske episoder.

Hun holdt fast i sitt tøffe valg. Trakk gardinene fort igjen. 
Lysten til å hjelpe gnog. Å avvise ham ga henne skyldfølelse. Men hun vet også at mange ikke har kontakt med rusmisbrukerne i familien. Å si nei utløser en absurd sorg over å miste ham, for han er jo der.

Siste gang?

Hun strevde, vinglet: «Hvorfor er han her? Han vet at det ikke er greit.» Hun ringte faren og legevakten for å få råd.

– De sa at han ikke skulle få komme inn. Jeg var i tvil. Som sykepleier vet jeg at hvis den som ringer helsevesenet og er redd, er det å bli møtt med forståelse viktig. Men på legevakten sa de: «Ring politiet, da, hvis han plager deg sånn.» Men man kan ikke bare ringe og melde sin egen bror. Han sto jo bare utenfor vinduet.

Han så herjet ut, kroppen skalv.

«Hva om han segner om? Fordi han ikke får komme inn?» tenkte hun. Han sa han hadde mistet lommebok og mobil. At hun var den eneste han kunne komme til.
«Kan jeg komme inn og varme meg?» ba han.
«Det kan du ikke», sa Mari. 
«Får jeg ikke komme inn til min egen søster?»

Hun kjente det stakk i hjertet. Kjæresten, som også var våken, mente han manipulerte henne.

«Kan jeg komme inn og gå på do?»
«Du er alltid velkommen når du er rusfri», sa hun.

Han fikk ikke komme inn. Hun ga ham lue, votter og en jakke. Og penger til en togbillett. Han gikk. Hun kjente seg nummen. Tenk om dette var deres siste samtale?

Endelig LAR

Desember 2014: – Han har fått et nytt liv, forteller Mari.

I tre måneder har broren nå gått på LAR-behandling. Han har fortsatt angst, og har store deler av livet som må bygges opp igjen. Men han er rusfri.

– Nå håper vi det skal gå. Han prøver å finne et eget sted å bo. Det er ikke sunt for en voksen mann å bo hjemme hos mor. 

Selv om Mari har vært skeptisk til LAR-behandling, det beste hadde jo vært om han ble rusfri uten medikamenter, så tror hun et rusfritt liv med LAR er bedre enn at han sprekker gang på gang, med stadig fare for overdose.

– Det er så mange rusmisbrukere som fortsetter. De klarer ikke slutte. Og altfor mange dør av overdoser.

– Se dem. Mari vil gjerne at hennes historie kan bidra til endring og økt bevissthet. 

– Det jeg virkelig har skjønt er hvorfor det ikke går å slutte med heroin når du er sprøytenarkoman. Det stadig tilbakevendende spørsmålet fra meg og folk flest er: Når du klager sånn over det fæle livet som misbruker, hvorfor slutter du ikke bare? Jo, de klarer det ikke. Det går ikke.

Broren har beskrevet abstinensene som å være i et helvete. 

– Selvfølgelig tar man mer narkotika da. Jeg skjønner at man sprekker. Samtidig vil det alltid være så vanskelig for pårørende å godta det.
Mari vil ha mer forskning. Om tvang eller ikke tvang. Bedre hjelp til rådville pårørende som møter systemer som ikke fungerer.

– Hvorfor våger vi ikke ta nye sjanser i ruspolitikken nå vi er et av landene i verden med flest overdoser? 

Til sykepleiere som treffer rusbrukere overalt i helsevesenet sier hun:

– Forsøk å se hele mennesket, ikke bare den narkomane.