fbpx Hjerneslag: Kan det skje igjen? Hopp til hovedinnhold

Hjerneslag: Kan det skje igjen?

Lasse Heuthe Davidsen
PÅ RESPIRATOR: Lasse Heuthe Davidsen ble lagt i kunstig koma etter hjerneslaget. Foto: Marit Fonn

– Jeg trodde jeg var psykisk sterk. Men fra jeg våknet fra koma har jeg vært livredd, sier Lasse Heuthe Davidsen.

Sist sommer svevde Lasse Heuthe Davidsen mellom liv og død på Haukeland sykehus. Etterpå kom angsten. Og alle spørsmålene. Skulle han ikke få se sitt første barnebarn? Ville han kunne kjøre bil igjen? 

Nå er 62-åringen tilbake på intensivavdelingen, der han lå på respirator i flere døgn. I en rød bærepose har han med seg en plastperm han har hatt stor glede av. Dagboken han fikk tilsendt i posten er skrevet av intensivsykepleierne som pleiet ham.

Lasses historie

24. juli 2016 er Lasse på hytten på Kvamskogen, en times kjøretur fra Bergen, sammen med sin kone Bodhild.

Siden Lasse har dårlig rygg, står han ofte opp om natten og setter seg i en stol i stuen. Det gjør han også denne natten. Om morgenen lar Bodhild ham hvile i fred i stolen. Men de skal på butikken, så hun må vekke ham etter en stund. Da ser hun at han ligger halvveis ut av stolen. Hun finner ingen puls. Den vanligvis sindige damen er vettskremt, men ringer 113 med en gang.

Ambulansen som kommer fra Norheimsund strever litt med å finne veien til hytten, som ligger hundre meter fra veien. Når legen er på plass, skjønner han fort hva som har skjedd: Hjerneslag.

Luftambulansen tilkalles, men kan ikke lande på grunn av tåke. Lasse må derfor bæres ned til ambulansebilen. Men de er bare tre mann, de må være fire. En ekstra tilkalles fra Norheimsund. Klokken går, men så er fjerdemann på plass.

Bodhild blir alene. Hun er redd og ringer yngstedatteren, som hiver seg i bilen sammen med samboeren.

Blir intubert på veien

Ambulansen kjører til Tysse, halvveis til Bergen, der helikopteret har landet. Lasse blir intubert før han blir fløyet til Haukeland sykehus. Etter hvert legges han inn på medisinsk intensiv overvåking (MIO). Blodtrykket er faretruende lavt, og han legges i kunstig koma.

De tre på hytten kjører mot Bergen. På veien ringer de sykehuset. Lasse lever, hold fartsgrensen, er beskjeden de får.

Bilder av hodet avslører tre propper i storhjernen og en i lillehjernen. De løses opp med medikamenter. Om hjerner er skadet, vet ingen.

Når sovemedisinen trappes ned, øker blodtrykket. Først etter fem-seks dager kan han vekkes fra koma.

Lasse er forvirret:

– Jeg skjønte ingenting. Vi har jo ikke sånne lysstoffrør i taket på hytten, tenkte jeg, forteller han.

Personalet forstår ganske fort at hodet er i orden. Men han klarer ikke å snakke på grunn av trakeostomien. Høyrearmen er tjukk og øm. Å skrive kan han ikke.

I koma på respirator
Foto: Haukeland sykehus

Små folk løp under sengen

Så ble trakeostomien tatt ut:

– Det første jeg sier er: «Fy faen, det var godt.», forteller Lasse.

Det vet han fordi sykepleier Cecilie har skrevet det i dagboken hans.

Det sykepleierne ikke kunne vite, men som han fortsatt husker godt, er at under og rundt sengen hans løp det bitte små, hvitkledde mennesker med pc-er. De så ut som helsepersonell, men det ga ingen mening.

Kanskje morsomt i ettertid, men der og da var hallusinasjonene plagsomme:

– Jeg skjønte ikke bæret. Begrep ikke hva de små folkene drev med. Jeg var vel neddopet i en salig rus. Det var utrolig frustrerende. Det skapte frykt.

Dagbok
  • Siden 2003 har sykepleierne på medisinsk intensiv overvåking skrevet dagbok for respiratorpasienter.
  • De bruker fem til femten minutter på hvert notat.
  • Cirka 400 pasienter har fått dagbok.
  • Les fagartikkel i Sykepleien 03/2017.

Kilde: Haukeland universitetssykehus

LES MER OM DAGBOKEN:  Skriver dagbok til respirator­pasienter 

Tre døtre på besøk

At Bodhild og de tre døtrene hadde vært der, ante Lasse ingenting om.

– Den mellomste fikk sjokk. Hun trodde jeg var død.

Hun kom fra Fredrikstad. Da hun dro tilbake, var hun sikker på at det var siste gang hun så faren. Eldstedatter kom høygravid fra Narvik. Hun og Bodhild var rundt ham hele tiden.

Cecilie er sykepleieren som var der mest.

– Hennes fjes var det første jeg så da jeg var ute av koma. Jeg var den første livstruende syke pasienten hun hadde hatt. Hun var utrolig flink til å ringe min kone. Og Bodhild kunne ringe avdelingen til alle døgnets tider. Hun følte seg godt ivaretatt, sier Lasse.

Rømte fra sykehjemmet

Etter et par dager ute av koma ble Lasse flyttet til nevrologen. Det ble konstatert at han hadde førlighet, og at han kunne både se og høre. En drøy uke senere ble han flyttet til et sykehjem for rehabilitering.

– Jeg skulle være der i fire uker. Men jeg rømte. Det var så fælt. Jeg fikk ingen oppfølging, ingen tilbud om samtaler.

Rundt seg så han yngre folk sitte passivt.

– Jeg gikk inn i en dyp depresjon. «Jeg må komme meg vekk», tenkte jeg.

Han ble i knappe tre uker.

– Oppholdet var helt bortkastet. Jeg skulle egentlig trene armen, men det var jo nytteløst. Jeg var så øm at jeg ikke kunne vaskes med vaskeklut en gang. Men de kunne ha hjulpet på andre måter. Jeg hadde jo mange tanker i hodet. «Kan jeg få snakke med noen?» spurte jeg. Men de hadde ikke tid.

En sommervikar var hans eneste lyspunkt på sykehjemmet.

– Hun så at jeg hadde det vondt. Da gråt jeg som et barn. Hun var en god støtte.

Isolert i hjemmet

Hjemme ble det stusslig. Konen var på jobb. Sertifikatet hans var innlevert.

– Jeg var mer eller mindre innelåst i leiligheten. Men det var bedre enn å glo i en tom vegg på sykehjemmet. Hjemmesykepleien hjalp meg med daglig stell, det var veldig greit.

En dag ringte en ergoterapeut.

– Hun kom hjem til meg og vi fant en fantastisk god tone. Jeg fikk tilbud om å være med i et opptreningsopplegg. Jeg sa ja, jeg ville jo i gang med livet.

Siden oktober har han vært to ganger ukentlig på Lyngbøtunet.

– Armen var helt stiv av ødem, og alle leddene stivnet til. Jeg hadde artrose i fingrene. Men fysioterapeuten klarte å knekke dem opp. Det var like smertefullt som fire rotfyllinger på en gang, men etterpå kunne jeg begynne å trene igjen.

Søkte om å få lappen tilbake

Han hadde blitt forespeilet at høyrearmen skulle bli en svak støttearm.

– Pokker heller, tenkte jeg, den skal bli en bruksarm. Min ambisjon var også å få sertifikatet tilbake til påske.

Sju måneder etter slaget kontaktet Lasse fastlegen. Tre leger undersøkte ham uavhengig av hverandre. Alle sa han kvalifiserte til å kunne kjøre bil. Da måtte han grine en skvett.

– Så nå sitter jeg her med lappen, i god tid før påske.

I helgen var han første gang på hytten alene siden hjerneslaget.

– Bodhild var skeptisk, tror hun ringte 20 ganger.

– Angsten er verre enn det fysiske

– Er livet lettere?

– Det er lett å glemme den psykiske delen av et slag. Det fysiske er tøft det og, men redselen, angsten, depresjonen, både hos deg sjøl og pårørende, er det verste. Midt på natten kan min kone bøye seg over meg: «Er det liv i deg?»

– Hun og jeg er redd det skal skje igjen. Mye kverner i hodet. Jeg fikk ingen tilbud om samtaler, bortsett fra at jeg kunne gått til en privat psykolog. Ingen ga meg en pekepinn om livet framover. Det var et stort hull.

«Englene mine» kaller han sykepleierne på MIO:

– De reddet meg. Jeg hadde jo halvannen fot i kisten.

Nå er Lasse Heuthe Davidsen engasjert i Norsk forening for slagrammede i Bergen. Han ble uføretrygdet i 2014 etter tre prolapsoperasjoner. Før det var han advokat og drev med forretningsjus.

– Foreningen er også for pårørende. Der snakker vi om løst og fast, men ikke om sykdom.

Han ble valgt inn i styret i februar.

– De spør: Hvorfor tenke så destruktivt?

– Tenker du på at det kan skje igjen?

– Det ligger der og kverner. Jeg tok det opp med fastlegen. Jeg sa til meg selv: «Ikke glem følelsene dine.»

Fastlegen kontaktet universitetet. Siden januar har han gått til psykologistudenter, som skriver master om konsekvenser av hjerneslag.

– Det er utrolig. Jeg har fått lov til å snakke, og jeg har blitt utfordret.

– Hvilke utfordringer får du?

– Hvorfor tenker du så negativt? Skal ikke du være glad? Du er i live. Du er i funksjon. Hvorfor tenke så destruktivt?

Nå vil han bidra med kunnskap i foreningen.

– Kjeften er i hvert fall ikke brukket. Heller ikke hjernen. Det skal mer enn et slag til for å stoppe kjeften på en bergenser.

Som å fange ål med hendene

– Er det lett å tenke positivt?

– Nei, vanskelig. Omtrent som å fange en ål mellom hendene. Får du tak i en tanke, så mister du den, så må du få tak i en annen. Jeg trodde at jeg var sterk psykisk. Men jeg var livredd siden jeg åpnet øynene etter koma til over nyttår. Det vil si, det har fortsatt ikke sluppet taket. Vil det skje igjen? Hvordan blir livet?

Han syns det er vanskelig å snakke med venner.

– Det beste er å gå i fjellet, sier de til meg. Men hvem skal jeg snakke med der? En rev? Å snakke om psyken er like tabu som å snakke om seksualitet.

Barnedåp

Han mener at MIO kan bli bedre:

– Hvis jeg hadde hatt et nettbrett da jeg våknet fra koma, kunne jeg ha skrevet med venstrehånd: «Hvor er jeg? Hva har skjedd?»

– Hvem orienterte deg om hva som hadde skjedd?

– Min kone og sykepleier Cecilie. Hun tok seg tid utover sin egen vakttid. Det var gull verdt.

Et råd både til MIO og nevrologen er at noen må ha tid til å svare på spørsmål fra pasienten.

– Hva nå, lurer man. Skal jeg på rehabilitering? Hva er det? I min jusverden betyr rehabilitering å komme ut av fengsel.

I høst var det barnedåp i Narvik.

– Da var gleden stor.

Hele familien har lest dagboken flittig. 

Lasse Heuthe Davidsen

Fikk dagbok i posten

Følelsen i armen har begynt å komme igjen. Nervesmertene er vekke. Det åpner for lymfedrenasje. Han trener jevnlig.

– Det hadde ikke gått uten egen innsats. Den er det ikke spart på, sier han.

Dagboken kom i rekommandert sending i slutten av oktober. 

– Jeg ble så glad da jeg åpnet pakken. Hele familien har lest dagboken flittig. Jeg likte at det var så personlig og skrevet med pen håndskrift. Ikke bare skriblet ned.

Nå har personalet på Lyngbøtunet også lest den.

– Jeg er blitt en slags prøvekanin: Til sommeren skal fysioterapistudentene bruke meg for å bli testet i diagnostisering. De mener jeg har evne til å uttrykke meg.

Lasse H. Davidsen og Nina Fålun
TILBAKE: Vanligvis er her mye lyd fra alarmene, forklarer fag- og forskningssykepleier Nina Fålun. Lasse husker at det var plagsomt. Foto: Marit Fonn

For første gang etter slaget får han se rommet der han lå på respirator. Han spør etter Cecilie, men hun skal ha kveldsvakt.

Men der kommer en annen han kjenner igjen. Men bare på stemmen. Det gjør likevel godt.

– Men hils Cecilie, sier han.

Pekte på alfabetet

Cecilie Halrynjo Fyllingseid var nettopp blitt intensivsykepleier da Lasse Heuthe Davidsen kom til avdelingen i dårlig forfatning. Hun var der da han våknet fra koma.

– Vi var spent. Vi visste ikke om han hadde hjerneskade. Først var han sløv, men etter et par timer visste vi at han var klar, husker hun.

Hun setter pris på å høre at hun var en god støtte for ekteparet Davidsen.

Trakeostomien gjorde det vanskelig å kommunisere. Da måtte hun improvisere:

– Vi mimet og skrev lapper. Han svarte med å peke på et ark med alfabetet. 

– Har dere tid til å skrive dagbok?

– Det varierer veldig. Lasse var ganske stabil og da fikk jeg tid til å skrive, sier Fyllingseid.

Cecilie Halrynjo Fyllingseid
HUSKES: Cecilie H. Fyllingseid var en god støtte for både herr og fru Davidsen. Foto: Privat
Les også:
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.