Spiseforstyrrelser Helene var bare opptatt av trening og mat

Helene Utheim, sykepleierstudent
EGEN ERFARING: Helene Utheim trener før hun skal ha praksisvakt. Her på treningssenteret har hun selv overtrent. Og sett andre med symptomer på spiseforstyrrelser.

Da bulimien og overtreningen tok overhånd, levde Helene Utheim i en boble. Nå er sykepleierstudenten frisk. Hun ber treningssentrene ta ansvar.

Helene Utheim (23) er i praksis på medisinsk avdeling. Hun er tredjeårs sykepleierstudent. Vakten begynner ikke før klokken 15. Nå er det formiddag og Utheim løfter vekter på alle slags måter; over hodet, med ryggen, en i hver hånd.

Hun er på Domus Athletica, et treningssenteret for studenter i Oslo.

I det siste har hun ikke vært her så ofte. Sånn var det ikke for et års tid siden.

Frykter skade på organer

Før jul tok Utheim kontakt med Sykepleien. Hun fortalte om alvorlig syke mennesker – anorektikere – som trente på hennes treningssenter.

«Som sykepleierstudent og tidligere spiseforstyrret føler jeg at det er min plikt å si fra», skrev hun.

Hun frykter at sykdommen kan føre til skade på organer, forverret psykisk helse eller død, og hun har meldt fra til senteret.

Helene Utheim, sykepleierstudent
PRAKSIS: Helene Utheim er sisteårsstudent på Høgskolen i Oslo og Akershus. Her er hun i praksis på Ullevål sykehus. Til sommeren skal hun han sin første sykepleierjobb på rusakutten på Aker sykehus.

Hårvekst og ammoniakk-svette

Helene Utheim har sett symptomer på anoreksi på både jenter og gutter: Rask løping i en time, deretter styrketrening i opptil to timer. Noen har kuttmerker på armene. Sener og muskler synes, de spiser ikke i løpet av økten eller etterpå.

Jenter har fått hårvekst i ansiktet og på armene. Svetten lukter ammoniakk, et tegn på at proteiner og muskelfibre i kroppen brytes ned.

Én har hun sett gjøre øvelser på trikken. Hun frykter hjertestans.

Lettest å se de tynne

– Jeg synes vaktene på treningssentrene bør ha et øye med dem som trener. Særlig de som er veldig tynne, og som trener veldig mye, sier Helene Utheim på kafé.

– De kan for eksempel spørre: «Hvordan går det med deg? Vi er bekymret over det vi ser.» De kan eventuelt be om legeattest, mener hun.

LES HVA de sier på treningssenteret: Kontakter undervektige som trener veldig mye

De fleste med en spiseforstyrrelse er normal- eller overvektig.

– De er vanskelig å spore opp. Sykelig undervektige er lettere å fange opp. Terskelen bør bli lavere for å ta kontakt og tilby hjelp, sier hun.

Helene kjenner det stikke i henne når hun ser dem.

– Man ser det ikke selv

Selv har hun aldri vært undervektig.

– Men de med anoreksi er somatisk syk, i tillegg til det psykiske. Er man så syk, ser man det ikke selv. Når man er så nede, handler det om å bli sett. Å kjefte på noen med spiseforstyrrelse virker mot sin hensikt, det er bedre å realitetsorientere dem.

Utheim har sett andre himle med øynene: «Er hun ikke tynn nok, sånn som hun holder på?» kan de si. Eller: «Kan de ikke bare begynne å spise?»

– De mangler kunnskap. Om bulimikere kan de si: «Kan de ikke bare slutte å overspise og kaste opp?» Men det er ikke så enkelt, en spiseforstyrrelse handler om å kontrollere følelsene sine.

Helene Utheim, sykepleierstudent
VANSKELIG PÅ SKOLEN: “Liker de meg bedre hvis jeg er tynn?” lurte Helene da hun var ti år.

Løp for å bli slank

For Helene startet det med mobbing og utfrysing på barneskolen. Familien hadde flyttet, og det var en del fokus på kropp.

«Kanskje de liker meg bedre hvis jeg er tynn nok?», begynte hun å tenke.

Hun var bare ti år.

Da hun var tolv, målte helsesøster hennes kroppsmasseindeks – BMI. Den viste litt over normalvekt.

Hun tok sin første løpetur for å slanke seg. Etter å ha lest om slanking i et magasin, drakk hun eddik med eplebiter om morgenen.

– Jeg begynte litt med selvskading. Følte meg feit og var nedstemt. Så ble det bedre på ungdomsskolen, jeg hadde pause til jeg ble 19-20. Da begynte jeg å trene og gikk ned ti kilo. Det ble kommentert. Det var sånn: «Yes! Victory!»

Se fakta om ulike typer spiseforstyrrelser nederst i saken.

Fitness-forbilder inspirerte

For å få enda bedre resultater begynte hun å lage egne dietter, inspirert av fitness-forbilder. Hun leste mye på nettet, telte kalorier og makronæringsstoffer, spiste lite karbohydrater og mye protein..

– Da kom den store sulten: Jeg overspiste. Og kastet opp.

Hun brukte også avføringsmiddel.

– Det var til tarmtømming, sånn som du bruker når du skal ta koloskopi.

– Hvor fikk du tak i det?

– Det kan kjøpes reseptfritt på apotek. Jeg brukte det bare i perioder.

Planla bikini-konkurranse

– Jeg ble mye slankere og fikk definerte muskler. Men jeg var ensom, var i min egen treningsboble. Så trente jeg enda mer. Jeg bestemte meg for å stille i bikini-fitness-konkurranse, forteller hun.

Det var i 2015. Hun gikk på konkurransediett. Ble mindre interessert i skolearbeid. Det dreide seg om å trene, og å lage mat. – Jeg brydde meg stadig mindre om skolen, overså venner. De reagerte: «Du er jo ikke til stede.» På bursdagen min hadde jeg ikke tid til familien, jeg skulle jo trene.

Hun fikk syreskade i tennene på grunn av oppkastet.

Ville ikke innrømme det

Innerst inne skjønte Helene at hun hadde bulimi, siden hun fikk overspisingsanfall og kastet opp.

– Samtidig ville jeg ikke innrømme at jeg var spiseforstyrret. Jeg ville lenge bare bli kvitt overspisingen og oppkastingen, men beholde fitness-regimet. Jeg forsto ikke at det var en like stor del av spiseforstyrrelsen.

Hun var redd for å søke hjelp i frykt for at hun måtte gi opp fitness-prosjektet sitt.

– Jeg var også redd for å bli stemplet som psykisk syk.

Ukentlig samtaleterapi

Bikini-konkurransen ble det aldri noe av. Hun tok heller kontakt med fastlegen via studentsamskipnaden helse. Hun ble henvist til distriktspsykiatrisk senter og videre til samtale hos Rasp, regional avdeling for spiseforstyrrelser ved Oslo universitetssykehus.

– Jeg fylte kriteriene: Bulimi og depresjon.

Utheim har gått i samtaleterapi ukentlig siden sommeren. Hun har nettopp hatt sin siste time der.

– Det var kognitiv atferdsterapi. Jeg fikk hjemmelekse og ble veid hver gang. Jeg fikk god kjemi med min psykiater, noe som ikke er en selvfølge. Hun var tøff, streng og ærlig, men hun hadde troa på meg.

Er blitt mindre selvkritisk

Plutselig hadde Helene gått opp i vekt.

– Da knakk jeg sammen. Men beskjeden var klar: Jeg fikk ikke lov til å gå ned i vekt.

Det godtok hun.

– Man blir jo veldig egosentrisk når man er inni det. Men jeg er ikke så kritisk mot meg selv lenger. Nå er jeg er blitt mer kritisk utad.

– Hva var hjemmeleksen?

– Å skrive hva jeg spiser. Og hva jeg prioriterer. Hva ønsker jeg av livet mitt om fem år. Det er jo å være frisk, ha venner og familie. Trene og spise sunt.

– En balansegang?

– Ja. Typisk meg er alt eller ingenting.

Helene Utheim, sykepleierstudent
KOMMENDE HELSESØSTER? Helene Utheim vil bli helsesøster. Hun vil forebygge. Men først må hun blant annet bli ferdig med medisinsk praksis.

Kan være sult på kjærlighet

Hun har også måttet skrive ned hva hun føler.

– Hvis jeg føler meg feit, så er det kanskje uttrykk for at jeg er lei meg eller skuffa. Overspising skyldes ikke nødvendigvis sult på mat, men kan skyldes sult på kjærlighet, selvtillit og omsorg. Jeg har måttet lære meg å bli ekspert på egen spiseforstyrrelse, sier Helene Utheim.

Hun innrømmer at hun i det siste har surret litt med leksene. Er ikke veldig nøye.

– Det er kanskje litt bra?

– Ja, det syns jeg. Før var jeg besatt av å ha kontroll på alt. Nå er jeg mye mer avslappet. Prøver man for hardt å ta kontroll, skjer det motsatte. Overspising skjer hvis jeg hopper over måltid, eller har fått for lite kalorier.

Som en sjalu kjæreste

Hun har festet klistremerker på speilet så hun ikke ser magen sin. Badevekten har hun kastet.

Men bulimien ligger der et sted:

– Som en sjalu kjæreste som venter rundt hjørnet. Jeg har vunnet over indre demoner, både bulimi og depresjon. De henger sammen som to kompiser. Og det er alltid en risiko for tilbakefall.

Må endre fastlåst tankemønster

Siden hun har blitt så godt kjent med seg selv, vet hun hva hun må gjøre og hva hun må holde meg unna.

– Det handler om å endre et fastlåst tankemønster. Nå når jeg har hjulpet meg selv, kan jeg forhåpentligvis hjelpe andre. Jo fortere man får hjelp, jo lettere er det å bli frisk. Jeg vil jobbe forebyggende, bli helsesøster.

Hun bor sammen med kjæresten.

– Da blir det ikke rom for spiseforstyrret adferd. Å overspise og kaste opp er noe en bulimiker gjør i skjul. Vi lager middager og spiser sammen. Jeg kan spise hva som helst nå, uten å få dårlig samvittighet. Det føles fantastisk.

– Hvor mye betyr kjæresten?

– Veldig mye, han er veldig støttende. Han har blitt med to ganger på terapitime. Det er absolutt viktig. Det kan være like vanskelig å være pårørende som å ha det selv. Dessverre er det mange pårørende som ikke vet at sin kjære eller sitt barn har en spiseforstyrrelse, sier Helene.

Flytter inn i treningssenteret

Hun påpeker igjen hvor viktig det er at treningssentre tar tak i dette:

– De som er syk, er jo ikke med familien, de har ofte nærmest flyttet inn i treningssenteret. Det samme med gutter og anabole steroider.

– Og ortoreksi?

– De spiser i hvert fall. Men veien er ikke lang fra ortoreksi til anoreksi, mener hun.

– Hvis man har spiseforstyrrelser, bare fortsetter det hvis ingen stopper det. I hvert fall med anoreksi. Selvinnsikt er vanskelig.

– Hvem kan si fra?

– Det er et felles ansvar. Nordmenn går forbi dem som ligger på gaten. Men hvis de faller, da hjelper de. Hjelp før de faller.

– De som sliter med anoreksi kan fort bli skremt vekk fra treningssenteret. Det kan være et dilemma å si fra?

– Det kan være ubehagelig, men det er utrolig viktig å ta kontakt. Man kan jo gjøre en forskjell for noen som lider.

Helene Utheim, sykepleierstudent
MELLOMTING: Ikke for mye, ikke for lite: Helene trener nå styrke fire ganger i uken. Hun vil ha en sunn kropp.

Trener fortsatt, men mindre enn før

Helene Utheim trente bare en gang i julen, og bare et par ganger i januar. Det tar hun som et godt tegn.

– Det er ikke så viktig for meg lenger. Det er viktigere å gjøre det bra i praksis.

Nå har hun begynt å trene styrke fire ganger i uken.

– Altså en mellomting. Før sto jeg jo opp klokken halv seks for å løpe og trente styrke senere på dagen.

Hun vil gjerne være sunn og ha en sterk kropp.

– Jeg er glad for erfaringen. Den gjør det lettere å forstå andre.

Helene Utheim understreker:

– Det er fullt mulig å bli frisk.

Helene Utheim, sykepleierstudent
FRISK: Helene Utheim er ferdig med ukentlig samtaletarapi. - Det er fullt mulig å bli frisk, sier hun.

LES OGSÅ: Treningssenteret kontakter undervektige som trener veldig mye