Den varme dråpen i Middelhavet

Det er fralandsvind og ikke en bølge å se denne solfylte februardagen på Hamar. Hvis det ikke var for isen som dekker Norges største innsjø, hadde det vært skikkelig «migrantvær», som Adelheid Skredlund kaller det.

Menneskene som legger ut på den farefulle ferden i gummi- eller trebåt fra Libya i Afrika til Italia i Europa har størst sjanse til å lykkes ved fralandsvind og minst mulig bølger.

– Ganske desperat

– Ikke alle er på flukt fra vold og krig. Noen tror bare at Europa er så mye bedre. Men du skal være ganske desperat når du pakker alt du eier og begir deg ut på en så livsfarlig reise, sier Skredlund.

Kapteinen og intensivsykepleieren i Forsvarets sanitet har akkurat kommet hjem fra fire og en halv uke i Middelhavet; det første av tre oppdrag hun skal utføre dette halvåret. Oppdragene er todelt: Patruljere langs grensen mellom Italia og Libya, og hjelpe migranter i havsnød. Det hele er et samarbeid mellom Forsvaret og politiet, og ledes av Kripos.

Landkrabbe

Skvulpende saltvann ligger egentlig utenfor Skredlunds komfortsone.

­– Jeg er en landkrabbe, født og oppvokst på Hamar, innrømmer hun der hun sitter med en dobbel cappuccino på kafé med sjøgløtt over Mjøsa.

Likevel sa tobarnsmoren ja da arbeidsgiveren hennes ba henne reise ut med Siem Pilot, den knall oransje supplybåten som er Norges bidrag i Frontex sin «Operasjon Triton» i Middelhavet. Frontex er EUs organ for å samordne grensekontrollen langs EUs yttergrenser.

– Jeg ante uråd da jeg ble sjøsyk bare etter ti minutter under opptreningen vi hadde på Haakonsvern før vi dro nedover. Jeg ble rett og slett ikke stridsdyktig. Alt ble vondt. Etter en dag i Middelhavet, måtte jeg krype til korset og be om reisesykeplaster som jeg satt bak øret. Det hjalp.

Operasjon Triton

Operasjon Triton er basert på frivillige bidrag fra i alt 26 Schengen-land. I 2017 disponerer Triton to fly, to offshore patruljeringsskip, to patruljeringsbåter og to helikoptre. Operasjonen styres av myndighetene i Roma. Det er de som bestemmer om det norske skipet skal prioritere å jakte på kriminelle eller plukke opp migranter.

– I utgangspunktet skal vi prioritere grensekontroll. Men melder Roma om migranter i havsnød, blir hovedoppdraget å redde dem. Det kunne godt vært flere skip der. Det er ikke uten grunn at noen kaller det vi gjør en dråpe i havet, men vi får jo gjort litt. Dessuten avslører vi både narkotikahandel og menneskesmugling.

Dråpen er egentlig ganske stor: I 2016 reddet Operasjon Triton 48 833 mennesker. Det er nesten ti ganger så mange som omkom under overfarten i Middelhavet i fjor. Det ble også beslaglagt 20,7 tonn narkotika og 150 000 smuglersigaretter. 588 menneskesmuglere ble arrestert, ni tilfeller av forurensing og fire tilfeller av ulovlig fiske ble oppdaget.

– De vi redder er stort sett veldig takknemlige, så jeg føler jobben min er et givende bidrag.

Fra militærpoliti til sykepleier

Adelheid Skredlund har jobbet utenlands flere ganger tidligere.

– Litt eventyrlyst har hele tiden vært i meg.

Hun har vært militærpoliti i Bosnia og Libanon og har hatt oppdrag i Tsjad i Afrika. Det var etter massakren i Srebrenica hun skjønte at hun heller ville hjelpe folk enn å dirigere trafikk. Etter å ha jobbet som sykepleier blant annet på Ski sykehus og for svenske Räddningsverket i Angola, ble det Forsvarets sanitet, hvor hun også har tatt videreutdanning i intensivsykepleie.

Når hun ikke er ute på oppdrag, jobber hun halvt på Sessvollmoen og halvt på akutten og intensivavdelingen på Sykehuset Innlandet på Hamar. Den stillingen betaler Forsvaret for at hun skal holde kunnskapene sine ved like. Hun slipper turnus.

Love hearts til døtrene

Men dette er første gangen Skredlund har vært så lenge borte etter at hun fikk barn.

Mannen jobber også i Forsvaret. Døtrene er tre og fem år. Før hun dro ble de grundig brifet med filmer og fortellinger om at mamma skulle hjelpe barn som ikke har det så bra. Men det var vanskelig å få dem til å skjønne hvor lenge fire og en halv uke er.

– De fikk en krukke med love hearts-sukkertøy før jeg dro. De skulle ta et for hver dag jeg var borte, og når krukka var tom, var jeg hjemme igjen. Tror det funket. Neste gang blir det klistremerker.

Hun snakket med dem innimellom mens hun var ute.

– Nettet var veldig ustabilt, så vi droppet facetime etter noen hakkete forsøk og brukte messenger i stedet.

30 ansatte og 1 200 migranter

Skipet Siem Pilot har et sanitetsteam fra Forsvaret med to sykepleiere, en lege og en medic (soldat med tilleggsutdanning i videregående førstehjelp), i tillegg til politifolk og besetning, totalt 30 stykker. De bor på lugarer og spiser i messa foran i skipet hvor det er ni dekk.

Skipet kan ta opptil 1 200 migranter på én gang.

– Da må de sitte tett, med neste migrant mellom beina sine. Det åpne dekket er omtrent like stort som en fotballbane. Når det ikke blåser for mye, har vi en presenning over, sier Skredlund.

– Det høres kaldt ut?

– I vannet var det iskaldt. I lufta kunne det være 20 grader på dagen og 10 på kvelden. De som trenger, får tørre klær, balaklavaluer, varme sokker og tepper.

Fra juni 2015 til 15. februar 2017 har det norske skipet reddet 29 884 migranter fra Middelhavet. De aller fleste var menn. 4 020 var kvinner og 3 211 var barn under 16 år.

Reddes med kjeks og vann

Adelheid Skredlunds team hjalp til sammen 1 067 mennesker på det toktet de var på i januar og februar. Hun anslår at 70 prosent var menn og resten kvinner og barn.

– Vi hadde 674 personer på det meste, så de hadde ganske god plass.

Migrantene er på skipet i opptil to dager før de blir ført i land i havnebyene Trapani, Catania eller Palermo på Sicilia. De får vann å drikke og en pakke med en spesielt energirik kjeks å spise: BP5.

– Den kan bløtes opp med vann og spises som grøt. Jeg så flere som gjorde dette uten at de ble vist det, så det virket som de hadde vært borti liknende mat før.

Strengt smittevern

Skipet deles inn i en rein (gul) og en skitten (rød) sone, av smittehensyn. Migrantene er på den røde. Når Skredlund og kollegene er der, må de ha på seg beige støvdrakter med gaffa-tape nederst på buksebeina, plasthansker, briller og munnbind for å beskytte seg mot smitte. De er i tillegg vaksinert mot hepatitt, gulfeber, kolera, stivkrampe, difteri og influensa, og må sjekke at de er immune mot tuberkulose.

– Hva slags helsesjekk får migrantene?

– Vi sjekker dem for skabb, for av en eller annen grunn er italienske myndigheter veldig opptatt av det. Vi kartlegger og dokumenterer, men behandler ikke. I tillegg prøver vi å avdekke skader, sår og sykdom som trenger akutt behandling. Hvis de hoster veldig, får de munnbind.

Legen lager også en medisinsk rapport som migrantene får med når de går i land. Der har de fått et nummer, og alt av skader/sykdommer som er avdekket, samt eventuelt behandling, er dokumentert. Dersom det er en kvinne, står det om hun er gravid.

Sårstell, dehydrering og utmattelse

– Hvilken helsehjelp har du gitt mest av?

– Det har gått mest i sårstell og behandling av dehydrering og utmattelse. Mange har vondt i beina etter å ha sittet på avklemte nerver. Noen har brannsår fordi de har sittet nær den varme motoren i båten. Flere kommer også med skader fra gammelt av, fem år gamle arr, et brokk eller liknende. Og mange har dårlig tannhelse. Vi noterer alt i håp om at italienske myndigheter kan ta tak i det.

­ – Hvordan er den psykiske helsen?

– De fleste er utmatta og slitne. Noen litt apatiske, redde og engstelige. En del gråter. De takker og bukker når de drar: «Thank you, mam». Det er en takknemlig jobb. Jeg prøver å ikke tenke for mye på hva som skjer med dem videre. Italia har utleveringsavtale med Marokko. De som kommer derfra, blir bare sendt rett tilbake.

Renser tankene på tredemølla

– Hvordan er det å ha både jobben og hjemmet sitt på en båt?

­­– Jeg var litt spent på det, for jo eldre man blir, jo større blir behovet for å trekke seg tilbake. Men jeg er tilpasningsdyktig og vant til et sånt liv. Jeg renser tankene hver morgen med å løpe en mil på tredemølle.

Skredlund er den eneste kvinnen i sanitetsteamet, og hun og legen er de eldste. De andre to er tidlig i 20-årene.

– Gruppedynamikken og kjemien mellom oss i sanitetsteamet er veldig god. Vi utfyller hverandre bra og er trygge på hverandres roller. Det gjør oss bedre rustet til å takle utfordringer.

Lange arbeidsdager

– Hvordan er en typisk arbeidsdag?

– Jeg løper en time til halv åtte. Så er det havregrøt og deretter morgenbrif av styrkesjefen fra Kripos. Han går gjennom værmeldingen og planene for dagen. Vi har migranter om bord i gjennomsnitt et par dager i uka. De andre dagene bruker vi til ulike typer erfaringsoverføring, interntrening og undervisning. Vi får skytetrening fra politiet og de får førstehjelpstrening fra oss. Vi lærer å anholde hvis det skulle bli en inntrengning om bord. Det er også en del vedlikehold om bord som alle må bidra til.

Når de tar migranter om bord, må det triageres. De prøver å ta kvinner og barn først.

– Det hjelper å ha lang arbeidserfaring når du skal plukke ut de kritisk sjuke. Noen spiller litt og faller bare om når de kommer om bord for de tror de kommer først i køen. Da bruker jeg å klype dem litt for å se om de reagerer.

Arbeidsdagen er vanligvis over i sjutida.

Todelt matservering

I løpet av dagen har de ansatte tre til fire varme måltider.

­– Vi får veldig god mat der. Det er mye velferd i det!

­ – Kan migrantene se eller lukte maten deres?

– Nei. Vi har en krevende fysisk og psykisk jobb med å redde migranter fra å drukne og få dem trygt i land. For å kunne yte maks er det viktig at vi kan kople av innimellom med å spise og hvile.

I tillegg til kjeksen som alle migrantene får, får de minste morsmelkerstatning. Barn, syke og gravide får energibarer.

– Da må vi ta dem med så de sitter et sted i skjul hvor de får spise den. Så må de kaste papiret før de går tilbake.

Det kan nemlig bli bråk hvis de lar dem få energibar i andres påsyn, eller hvis en har fått medisiner og behandling og ikke en annen.

– Det kan ofte bli krangling blant migrantene, forskjellige grupperinger og interne strider. Ikke alle er like takknemlige heller. Noen vil ha mer enn andre og blir aldri fornøyde. Jeg opplevde blant annet en som forlangte en espresso og ikke kunne skjønne hvorfor han ikke kunne få det.

For å minske risikoen for bråk, må migrantene levere fra seg mobiltelefon, penger og andre eiendeler mens de er om bord.

Håndterte fire døde

Siden Siem Pilot startet i 2015 har skipet også håndtert 96 døde. Politiet om bord har overlevert info om 180 personer som er mistenkt for å være involvert i menneskesmuglingen. I tillegg er det levert informasjon om over 200 mulige vitner som italienske myndigheter følger opp.

Da Skredlund var ute sist, fikk de overlevert fire døde og fire overlevende fra en annen båt som hadde plukket dem opp fra bølgene. Alle hadde redningsvest.

– De overlevende fortalte at de hadde vært 170 personer i gummibåten. Kvinnene og barna hadde sittet i midten, og så knakk båten i to. Det var bare tre menn og en kvinne som overlevde de 16 timene på havet.

Slår på jobb-bryteren

Etter et redningsoppdrag har mannskapet alltid en gjennomgang etterpå hvor følelser kan luftes. I tillegg får alle snakket både i gruppe og alene med psykolog før og etter fire og en halv ukes-oppdragene.

– Jeg har sovet godt og synes det har gått greit. Migrantene er ikke så alvorlig sjuke, og det er ikke så mange barn. Jeg er emosjonell og kan fort ta ting innover meg, men jeg har lært meg å slå på jobb-bryteren.

– Hva gjør du da?

– Jeg prøver å ikke kjenne på følelsene. Jeg legger dem bort eller lar dem passere. Hvis det blir vanskelig, går jeg og gjør noe annet. Av og til er det veldig greit med munnbind og briller.

Føler mer som mor

De neste oppdragene er i mars/april, så i mai/juni.

– Jeg er redd for at det skal bli mange sjuke barn. Etter at jeg ble mor, er det vanskeligere å slå på jobb-bryteren. Jeg føler litt mer. På flyet hjemover var jeg den eneste som gråt da jeg så en romantisk sippefilm. Gutta satt og sov.

Men det har sine fordeler å ha egne unger også.

– Da kan jeg tenke hva mine barn ville like. For eksempel var det ei lita jente i fem-seksårsalderen som var skjelvende og redd og ikke ville slippe taket i moren. Hun hadde tisset seg ut og fikk tørre klær. Jeg fant fram tegnesaker til henne, og det brukte hun mye.

Strømpebuksekrise

Dessuten har barn en egen evne til å holde foreldrene sine godt jorda, selv om de er aldri så langt til havs: Da Skredlund ringte hjem en kveld etter å ha reddet 400 migranter fra drukningsdøden i et vinterkaldt Middelhav, kom hun brått tilbake til hverdagen der hjemme: Datteren var kjempesint fordi pappa hadde sendt med feil strømpebukse på gymleken.

– Jeg prøvde å si at hun var heldig som i hvert fall hadde strømpebukse, men det hjalp ikke for henne å høre om sultne barn i Afrika som ikke har mat og klær. For henne var det krise. Samtalen fikk meg til å tenke over hvor heldige mine jenter er som er født i Norge og har det så trygt og godt.