Hopp til hovedinnhold

Min jobb som ruskonsulent Ut på tur!

(Ann Kristin Oland)
– Jeg tar ofte med meg hunden min på tur med brukerne.

Som ruskonsulentjobber jeg i tre samarbeidskommuner. Jeg trår til der det trengs. Jeg er en potet; som kan brukes til det meste.

Jeg er opptattav å tenke grønt og aktivt i forhold til pasientene. Vi er mye ute på tur. Jeg har tatt i videreutdanning i dyreassistert terapi så det hender jeg har med hunden min når jeg går tur med brukerne. Jeg går ofte tur med pasientene mens jeg prater med dem. Det største problemet er ikke å slutte med stoff, men å fortsette med livet. Jeg fokuserer mye på fysisk aktivitet; går turer eller bruker frisklivssentralen eller treningsrommet.

Brukergruppenbestår av ungdom, unge voksne og voksne. Stort sett menn. Arbeidsoppgavene mine består blant annet av fagutvikling og undervisning av andre kolleger, lærere, elever og foresatte. Jeg har også selv gått på kurs for å lære mer om forebygging og behandling av cannabis. Det er cannabisavhengighet som er det største problemet blant mine pasienter. Andre stoffer som amfetamin og ecstasy klarer de å slutte med selv, mens de trenger hjelp til å slutte med cannabis. Svært få bruker heroin, og de følges opp av andre i tillegg.

Fagutviklingsarbeidethandler blant annet om å utvikle internkontrollprosedyrer, for eksempel for hvordan man henviser til tverrfaglig spesialistbehandling, håndtering av suicidalitet og behandling av søknader om privat rusomsorg. Hensikten med dette arbeidet er at pasientene skal bli møtt likt over alt.
Hovedkontoret mitt er i Åmli kommune, her har jeg oppmøte tre ganger i uka. I tillegg er jeg en dag i Gjerstad og en i Vegårshei hver uke, her låner jeg kontorer. Men jeg må være fleksibel, det hender jeg er innom alle kommunene i løpet av en dag. Jeg er helt avhengig av bil i jobben min, fra kontoret mitt i Åmli til Gjerstad bruker jeg cirka en time.

Dagene mineer veldig forskjellige, men jeg pleier å være på jobb litt før åtte. Da leser jeg gjennom e-poster, ser hvilke avtaler jeg har den dagen og lager nye avtaler. Vi pleier å ha morgenmøte mellom åtte og ni, hvor vi diskuterer faglige problemstillinger. Samarbeidet er tverrfaglig. Jeg synes det er spennende å jobbe med mange forskjellige faggrupper som politi, barnevern og vernepleiere, slik at jeg får innsikt i hvordan de tenker.

Det fineste med jobbener å være sammen med pasientene. Det er veldig gøy å se at de kognitive evnene bedrer seg, for eksempel hos unge mennesker som slutter å røyke hasj. En kjedelig ting ved jobben er at jeg noen ganger må skuffe pasientene mine. Det er ikke alltid jeg kan hjelpe dem med alt.

Historien sto på trykk i Sykepleien nr. 4/2014.