– Jeg er ikke den samme etter denne turen

Sykepleier Max-Hendrik Wathne Gelink i snøkledd Oslo
UPARTISK? Max-Hendrik Wathne Gelink er tilbake i Norge. I Mosul har han samarbeidet med militæret, men oppfatter arbeidet som upartisk: – Vi behandler alle som er skadde eller syke; sivile, barn, soldater, spesialstyrker og IS-krigere, begrunner han. 

Skal man kunne yte best mulig akuttmedisin, må man være der de skadde er, mener sykepleier Max-Hendrik Wathne Gelink. Han har vært i Mosul i en måned.

Sykepleieren fra Bergen dro i desember som frivillig helsepersonell til krigssonen Mosul i Nord-Irak.

Når Sykepleien treffer Max-Hendrik Wathne Gelink i Oslo, er det under et døgn siden han landet på Gardermoen. En grå dag med lett snødryss.

Det var i Academy of Emergency Medicine, en slovakisk ikke-statlig organisasjon, han jobbet for å hjelpe skadde sivile og soldater i den krigsherjete byen.

Mentalt sliten

Han er kledd i militærgrønt med sekk på ryggen og har nytt å fortelle. På kafeen tar han capsen av hodet, kler av seg jakken som har påsydd norsk flagg og logo med «Emergency medicine, slovac republic» på ermet.

Sykepleier Max-Hendrik Wathne Gelink
PREGET: Denne mannen er ikke den samme som før han dro: – Det er utenkelig at du ikke blir preget etter å ha vært i en krigssone, sier Max-Hendrik Wathne Gelink, som feiret 27-årsdagen sin i Mosul.

– Hvordan føler du deg?

– På en måte sliten og tappet for krefter. Jeg har vært så lenge i en krigssone. Jeg er mer mentalt sliten enn fysisk. Men jeg er ikke traumatisert, sier han og hoster litt.

Ikke så rart, kanskje, kaldt og fuktig som det var i området han oppholdt seg i, og med arbeidsdager på ti timer, ofte lengre. Han har levd i skitne lokaler og gått på do med hodelykt.

Om natten sov han på en madrass på golvet, kledd i ull i en sovepose med frostrøyken ut av munnen. Madrassen og hodeputen brukte IS før irakerne overtok huset.

– Det siste jeg hørte før jeg sovnet, var lyden av bomber og skudd.

Det samme hørte han da han våknet. Til tross for det har han sovet godt.

Soveplasser
SOV GODT: På madrassen innerst i kroken er soveplassen til Max-Hendrik. Han sov og spiste i samme hus og rom som andre helsearbeidere og soldater.

40–50 skadde kunne komme til dem på en dag. Halvparten av pasientene var soldater, halvparten sivile.

Gelink har filmet flere av pasientene for å huske dem. Han har sett menn med avrevne bein, barn med splinter i hodet. Pansrete kjøretøy har kommet brasende til klinikken med mennesker på panseret. Mange kommer for sent. På bildene er det mange likposer.

Max-Hendrik Wathne Gelink i Mosul
HJELPERE: Max-Hendrik Wathne Gelink og kolleger tar seg av en kvinne som har flere splintskader på beina.

Samarbeidet med militæret

Gelink mener at skal man jobbe effektivt med akuttmedisin, må man være nær der skaden oppstår. Avstand til den skadde og transporttid er sentralt.

– Derfor har vi samarbeidet med det irakiske militæret. De bidrar til vår sikkerhet som helsepersonell. Det er det som gjør at vi har kunnet være i Mosul.

– Tradisjonelt har de større hjelpeorganisasjonene vært strengt upartiske. Men vi behandler flere sivile enn noen andre organisasjoner i hele Mosul.

Gelink påpeker at det er vanskelig å være upartisk i denne konflikten fordi det er umulig å samarbeide med IS, selv for en hjelpeorganisasjon:

– Vi oppfatter oss selv og arbeidet vårt som upartisk i den forstand at vi behandler alle som er skadde eller syke; sivile, barn, soldater, spesialstyrker og IS-krigere.

Forberedte seg på sterke inntrykk

Tidligere i høst var han også i Nord-Irak, da for å lære kurdiske soldater førstehjelp ved frontlinjen. Også da var han frivillig.

Oppdraget rundt jul og nyttår var noe helt annet. Han visste han skulle til krigen.

– Jeg forberedte meg på at det ville bli mange døde og mange sterke inntrykk, for jeg ville ikke gå på en smell. Jeg visste at det ville bli veldig ille. Det hjalp.

Det var ingen leger blant helsepersonellet i Mosul. Ofte var det Gelink som hadde mest medisinsk kunnskap.

– Vi behandlet alle, også IS-krigere, på lik linje med en irakisk soldat eller en sivil. Ofte er det vanskelig å skille mellom partene, flere IS-krigere og sympatisører kom til oss som «sivile». Enten for å spionere på oss, eller for å flykte fra den synkende skuten Mosul og IS, sier han.

Gelink forteller om flere episoder der han så irakiske soldater true skadde IS-krigere med våpen.

– Men de ble behandlet av oss. Kom de seg videre til sykehus, var de reddet.

Mange av de skadde var barn. En kveld kom en tobarnsfamilie som hadde tråkket på en veibombe da de flyktet ut av byen. Verst gikk det ut over fireåringen. Hun måtte amputere det ene beinet.

I Mosul
BEHANDLER OGSÅ BARN: Det var mange skadde barn. Denne jenten var ikke så hardt skadet. Max-Hendrik tar bildet mens han klargjør antibiotika.

Ikke et arbeid for noviser

Han jobbet sammen med amerikanere og slovaker.

– Men jeg har vært mye alene med de irakiske soldatene om å ta imot de skadde. Da sto og falt det på meg. En del døde, det er for så vidt greit, da er det ikke mer å gjøre. Men jeg behandlet en del kritisk skadde, stabiliserte, smertelindret dem og klargjorde dem for transport til sykehuset. Underveis fikk de ingen behandling, sjåføren var bare sjåfør. Jeg visste at flere ikke ville overleve den transporten.

– Det er ikke mange ferske sykepleiere som kan gjøre en sånn jobb?

– Nei, men jeg er ikke fersk innen akuttmedisin. Jeg har flere års erfaring fra ambulansetjenesten, akuttmottak og militær sanitet. Man kan ikke komme til en krigssone som Mosul bare som sykepleier. Jeg har med meg mye forskjellige kunnskaper som jeg er avhengig av. Blant annet vet jeg hvordan jeg skal kle meg for å overleve i kulde og gjørme, man må kunne ta vare på seg selv for å være i stand til å ta vare på andre.

Gelink har vært flere år i Heimevernet.

– Med den militære erfaringen visste jeg hvordan jeg skulle oppføre meg i en krigssone, bedømme situasjoner og hvordan jeg skulle kjøre. Det gjaldt å komme seg fortest mulig fra a til b. Og kjøre midt i veien for å unngå veibomber, som ofte er lagt i veikanten.

Har fått kritikk for å være partisk

– Hvorfor har du valgt å samarbeide så tett med militæret?

– Jeg har fått kritikk for ikke å være upartisk nok. Mange mener dette ikke er ordentlig nødhjelpsarbeid. Men ingen hjelpeorganisasjoner vil etablere klinikk i IS-området, for der vil man bli drept. Vi behandler alle pasienter likt. Det er det som er grunnlinjen i det å være upartisk, mener han.

Sykepleier ble han like før jul, og i høst begynte han å gå i lære som ambulansearbeider i Helse Bergen.

– Det ser ut som du dras mot krig. Kan du bli avhengig av å jobbe under spente forhold?

– Jeg skal nå tilbake til jobben på Haukeland og lurer litt på hvordan jeg vil takle det. Jeg tror ikke at jeg er spenningssøker, men jeg har alltid likt å jobbe under press.

Han tror det vil bli en overgang fra å jobbe med virkelig trengende pasienter.

– Her hjemme må jeg forholde meg til pasienter som delvis har påført seg selv skader, eller som kunne tatt taxi til sykehuset, men i stedet ringer etter en ambulanse. Vil jeg tenke «du kunne tatt deg sammen»? Det er en kjent utfordring i jobben, men jeg er vant til det.

Likposer
LIKPOSER: Han forberedte seg på sterke inntrykk før han dro. Visste han ville se mange døde. Han fikk rett. Her er det to døde soldater i likposene.

Har bearbeidet på sosiale medier

Han har vært flittig med å formidle seg på Facebook under oppholdet.

– Du har fått råd fra dine Facebook-venner om å debrife hver dag?

– Ja, flere er opptatt av at jeg skal ta vare på meg selv. Det er kjekt. Det er litt derfor jeg har skrevet også, jeg har brukt det som terapi og luftet ut. Jeg har prøvd å skrive i nuet, slik det føles der og da.

– Hvilke hensyn har du tatt når du har skrevet om arbeidet?

– Jeg har unngått å avsløre militær informasjon, og jeg har tenkt at det jeg skriver kan tåle å bli en overskrift i VG. Dessuten er jeg klar over at alt jeg skriver leses også av IS.

– Og hva med pasientene?

– De er anonymisert ved at ingen har navn eller alder. På bilder har jeg sladdet ansikter.

Har fått avsmak på forbrukersamfunnet

Her i Oslo ble han møtt av plakater med nyttårssalg. Bare for få dager siden så han flyktninger dra fra Mosul med uviss framtid og fare for å miste livet av veibomber og skyting.

– Alt de hadde av eiendeler fraktet de på en kjerre – hvis de var heldig. Ellers hadde de bare en plastpose i hånden.  Her er det siste skrik i klær, vesker og sko som gjelder. Forbrukersamfunnet slår deg i ansiktet, sier han og ser trist ut.

– Den kontrasten har jeg mer avsmak fra.

– Du kan ikke bli den samme?

– Jeg var forberedt på at jeg ville bli en annen person.

– Er du det?

– Mmmm, samtykker han.

– Hvordan da?

– Det er vanskelig å sette fingeren på. Men alle erfaringer preger deg. Det er utenkelig at du ikke blir preget etter å ha vært i en krigssone.

Sykepleier Max-Hendrik Wathne Gelink på hjelpestasjon i Mosul
KLINIKKEN: Slik så hjelpestasjonen ut. Den ble flyttet til nye steder flere ganger for å være tettest på der folk ble skadet, forteller Max-Hendrik Wathne Gelink.

Ble beskutt

Sikkerheten var et kapittel for seg. De ble skutt på flere ganger. Ambulansene fikk knust lykter og punkterte dekk. Kuler traff pansrete kjøretøy.

– Da tok vi på oss skuddsikre vester.

– Var du redd for å dø?

– Jeg har akseptert døden som en del av risikoen med arbeidet. Jeg har jo ikke lyst til å dø, men det er en potensiell mulighet.

– Og hva sier mamma?

– Hun vil helst at jeg skal være hjemme. Men hun vil ikke legge bånd på meg heller, og hun er stolt over det jeg gjør. Hun er sikkert mer bekymret enn hun gir inntrykk av. Mine to søstre også. Men alle tre støtter meg.

Ble reddet

Før jul merket han at stemningen var spent i huset der de bodde. De bodde 200 meter fra der de hadde klinikken. Han sov alltid sammen med soldatene, spiste med dem og knyttet tette bånd.

– De gikk rundt og holdt våpen inne, det var uvanlig.

Han fikk etter hvert vite at det var mistanke om angrep, og at det var utlendingene som var i fare. Det ville si ham, en amerikansk sykepleier og en tolk. Om kvelden forflyttet de seg med væpnet eskorte til et sted utenfor Mosul for å sove.

– Dagen etter fikk vi vite at sju selvmordsbombere fra IS var skutt og drept samme natten da de var på vei til der vi pleide å sove. Hadde alle de kommet frem til oss, hadde vi uten tvil blitt drept.

Skjønte ikke hvorfor mannen gråt

Han har behandlet mange barn som var sterkt skadet, for eksempel skutt i hodet.

– Jeg har jo sett det de fleste aldri vil få se. Jeg reagerte ikke voldsomt, men noen ganger røsket det i hjerteroten.

En travel dag behandlet han en skadd mann som hikstet av gråt. Gelink skjønte ikke hvorfor, for skaden var liten og han hadde neppe særlig med smerter.

Utenfor lå en likpose. Han spurte tolken: «Hvem er det?» Han fikk vite at det var mannens kone. Som var gravid.

– Da skjønte jeg jo hvorfor han hulket. Og jeg fikk en klump i halsen.

Gelink var alene som helsearbeider og hadde mye å gjøre. En som kom hadde indre blødning og var tydelig i sjokk: Blek, klam og kald med svak puls. En annen mann var skutt i hodet.

– Etterpå gikk jeg på taket for meg selv. Sto der og gråt, egentlig. Det er alltid godt å få det ut når man kan, sier han enkelt.

– Jeg hadde ingen kolleger å snakke med da, og jeg ville opprettholde profesjonalitet overfor de militære som var avhengige av min hjelp og ledelse.

Som for øvrig var sympatisk og støttende, syns han. Stadig vekk fikk han klapp på skulderen av dem for innsatsen.

– Selv var de ikke redde for å vise følelser. Jeg har sett utallige irakiske topptrente spesialsoldater hulke og hyle når de kommer med sine døde og skadde medsoldater.

I Mosul
KRITISK: Det er fortsatt tusener av internt fordrevne i Mosul.

Betaler alt selv

– Blir du debrifet når du nå er hjemme?

– Jeg er frivillig i en liten hjelpeorganisasjon og må nok hjelpe meg selv.

Arbeidet var ubetalt og jeg har hatt permisjon uten lønn. Jeg har betalt reisen og forsikringene selv.

– Du er ihuga?

– Det skal ikke være lett å hjelpe her i verden, men viljen er heldigvis stor. .

Han syns det er skuffende at FN ennå ikke har etablert feltsykehus i Mosul. Slaget der har vært spådd lenge.

– Kunne du reist hvis du var kvinne?

– Det hadde gått fint. Jeg har jobbet med en amerikansk kvinnelig sykepleier. Hun ble godt behandlet.

Like ved markedet de daglig passerte, gikk det nylig av tre selvsmordsbombekjøretøy. 50 ble drept.

– Det var de kraftigste eksplosjonene jeg har opplevd. Bygningen vi var i ristet og vindusrutene skranglet.

Feiret bursdagen sin i en moske

Han feiret både jul, nyttår og bursdag i Mosul. 4. januar ble han 27 år.

– Bursdagen ble en fin feiring, for det var en rolig dag.

De hadde flyttet hjelpeplassen til klinikken kvinnerommet i en stor moske. Hovedrommet var bombet i stykker.

– Vi satt i den grønne hagen, det var sol, vi spiste lunsj og drakk te. Det var som en oase i kaoset, som å være i Babylons hage.

Etterpå fant han 12 udetonerte bomber og granater i nabolaget, flere av dem på en lekeplass.

– Jeg brukte resten av bursdagen til å markere dem, så ingen skulle røre dem før de ble fjernet av profesjonelle mineryddere.

Skulle han hvile seg fra arbeidet ellers, tok han en tur til Erbil, en fredelig storby en og en halv time unna. Der kunne han få seg et godt måltid mat og ta inn andre inntrykk fra folkelivet.

– Men jeg var 90 prosent av tiden i Mosul. Det var jo derfor jeg dro dit, sier Max-Hendrink Wathne Gelink, som har planer om å dra ned igjen om ikke så lenge.

8. desember var det reportasje om Max-Hendrik Wathne Gelink i Søndagsrevyen på NRK.

Pasient i Mosul
VIL TILBAKE: Max-Hendrik vil redde flere liv og har planer om en ny tur til Mosul.

Les også:

Om Max-Hendrik som lærer bort førstehjelp til soldater

Tilbake til krigen – og folket hun elsker