fbpx Takker sykepleierne for at de sparka ham bak Hopp til hovedinnhold

Takker sykepleierne for at de sparka ham bak

bildet viser Kristian Haugnes

– Jeg har hatt en kjempestor fanklubb av sykepleiere som har fått meg videre uten å dulle for mye, sier tidligere tarmkreftpasient Kristian Haugnes.

Kristian Haugnes (49) er humanetiker og har ikke for vane å ty til himmelske metaforer når han skal uttrykke seg. Men når vi ber ham karakterisere sykepleierne han møtte under sin ni måneder lange behandlingstid som tarmkreftspasient, ligger faktisk «hvite engler» langt fram på tungespissen.

Subbet rundt i Torshovdalen

– Det er sykepleiernes fortjeneste at jeg kom meg videre fra å subbe rundt i Torshovdalen i Oslo til å sykle rundt i Danmark i sommer og gå på fjellet i Nord-Norge i høst, sier han.

Vi møter ham på kaféen ved Human-Etisk Forbunds lokaler i Oslo hvor han jobber som organisasjonsrådgiver.

Det er faktisk bare ni måneder siden han stoppet opp 20 meter fra sykehussenga, på sin første gåtur etter operasjonen, og lurte på hvordan på denne kloden han skulle klare å komme seg tilbake til senga.

Etter siste runde med kjemo-kombinasjonskuren FLOX i høst, kontaktet Haugnes derfor oss og spurte: «Hvordan kan jeg få takket denne fantastiske yrkesgruppen?»

Måtte stadig på do

Rundt juletider i fjor merket han at noe ikke var som det skulle i tarmsystemet.

– Det var mye uregelmessig med magen. Det kjentes som jeg måtte på do hele tiden.

I januar var han på jobbreise i Bodø og fikk så store smerter om natta at han ikke fikk sove.

– Jeg sendte sms til de jeg skulle treffe neste dag om at det ikke var sikkert jeg ville klare å møte opp.

Han fullførte møtet, men da han kom hjem til Oslo igjen, ga kona klar beskjed: «Du går til legen!»

Fastlegen fant blod i avføringen og Haugnes var ganske sikker på at det var tarmkreft. Han fikk mistanken bekreftet i februar.

Stomi

Etter åpen operasjon gikk rehabiliteringen bedre enn ventet. Men da han skulle skrives ut, gikk det skeis: E. coli-infeksjon. Smertehelvete og feber og ny kirurgi fulgte. Plutselig gikk det opp for Haugnes at han skulle få stomi.

– Følelsen var mer bunnløs skuffelse enn sjokk. Da jeg våknet opp etter stomioperasjonen og hadde fått denne fremmede skapningen på magen, klarte jeg ikke å akseptere den. Sykepleieren som skiftet den første gangen for meg, sa: «Du må før eller siden gjøre dette selv. Vil du gjøre det nå eller i morgen?» Det hjalp at hun var så tydelig. Det fikk meg i gang.

Sykepleierne dullet ikke

I oktober tok Haugnes farvel med «fanklubben» sin på Oslo universitetssykehus, Ullevål. På ni måneder hadde han da hatt kontakt med haugevis av helsearbeidere; leger, fysioterapeuter, hjelpepleiere og sykepleiere.

– Men det er sykepleierne jeg har hatt mest å gjøre med. De ga meg cellegift og smertestillende. De så meg som menneske samtidig som de lot være å dulle med meg. De ga meg gode råd og støtte, samtidig som de sparka meg i ræva så jeg ikke bare satt der og syntes synd på meg selv.

Etter at en sykepleier hadde stilt smertene hans på beste måte, tok en ny over og ga ham små mål: «Nå skal du gå fra post en til to». Neste dag var det enda lenger og så ble det trappene. Da han kom hjem og var sykmeldt, brukte han samme fremgangsmåte med å sette seg små, gjennomførbare mål. Det ble lengre og lengre daglige spaserturer som til slutt endte med en ukestur til Kroatia på slutten av sykmeldingsperioden.

Bildet viser Kristian Haugnes med sykepleier Stine Marie Kjæreng

Sykepleiernes balansegang

Haugnes ser kampen han har vært igjennom som todelt: Først å hente seg inn igjen fysisk, dernest den psykiske kampen for aksept av situasjonen og mot bitterhet.

– Sykepleierne dyttet på, samtidig som de tørket tårene mine og holdt meg i hånda. Å vite når man skal gjøre hva, er en balansegang. Sykepleierne må ha hatt en fantastisk utdanning siden de klarer det såpass bra.

I løpet av behandlingstiden antar Haugnes at det har vært rundt 80 personer som alle har håndhilst på ham og fortalt hva oppgaven deres er. Alle, så nær som en lege og en sykepleier, har vært forbilledlige i sitt møte med Haugnes som pasient.

– At det er to mennesker av 80 man ikke kommer overens med, er jo helt naturlig. Og jeg har befriende lite å klage på, forsikrer Haugnes.

«Ufølsom» lege

– Hva var det som ikke gikk så bra?

– Legen jeg hadde litt problemer med, var en som i april fortalte at jeg hadde fått spredning til de lymfeknutene som ble fjernet sammen med svulsten. Da jeg gråt, sa han: «Å, jeg trodde du skulle bli glad for at vi tok deg alvorlig.» Sykepleieren som var med, tok tak i meg da vi gikk ut derfra og sa: «Du skal huske to ting: Du er kreftfri nå. Og er det noe igjen, skal vi ta knekken på det!» Hun forstod at det var jo det jeg trengte å høre.

«Morsom» sykepleier

Sykepleieren han ikke kom så godt overens med, var ei som pusha litt for mye. Han skulle puste i en motvindmaskin for å få i gang lungene. Det gjorde vondt. Hun hadde satt maskinen på 2 i stedet for 1, og da han gjorde henne oppmerksom på det, svarte hun «Å, ja. Jeg trodde ikke du merka at den var på 2.»

– Selvfølgelig merka jeg det. Det var jo derfor det var vondt.

Han skulle puste med maskinen i ti minutter.

– Jeg har alltid hatt en god følelse av tid og lot det gå 11-12 minutter før jeg sa fra. Hun nektet for at det hadde gått ti minutter og ba meg puste litt til. «Nei, det har gått ti minutter nå,» sa jeg. «Å ja, så du kan klokka?» sa hun til meg, voksne mannen.

Den morsomheten var ikke så lett for Haugnes å ta når han var såpass nedkjørt.

Kjenner seg selv bedre

– Har du kommet styrket ut av sykdomshistorien din?

– Jeg kommer aldri til å si at jeg er glad for stomien. Men jeg har lært meg bedre å kjenne som person. Jeg har blitt tydeligere og synes det er enklere å snakke åpent om vanskelige ting. Og så har jeg blitt flinkere til å pushe meg selv til å trene.

I sommer tok Kristian Haugnes sitt første bad i full offentlighet med store arr og pose på magen.

– Det var faktisk ingen som brydde seg.

Hans neste mål var høstjakta. Hvert år jakter han harer på Arnøya i Nord-Troms hvor morsslekta kommer fra. Det fikk han gjort i år også.

– Det var helt magisk. Målet var to harer. Det fikk jeg. Og jeg var i mye bedre fysisk form enn jeg trodde. Jeg er nesten i bedre form nå enn på samme tid i fjor.

Han kom tilbake i jobb 2. mai og har ikke vært sykmeldt siden.

– Nå skal jeg snart teste ut skiformen, men er forberedt på at magen nok vil slite litt da.

Sykepleierne sparka meg i ræva så jeg ikke bare satt der og syntes synd på meg selv.
Kristian Haugnes

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse