fbpx Holder ut for å samle pensjonspoeng Hopp til hovedinnhold

Holder ut for å samle pensjonspoeng

Brigitte Schmidt
ETTERTRAKTET: Brigitte Schmidt (65) er både anestesi- og operasjonssykepleier. Hun gleder seg til å bli pensjonist, men det blir ikke ennå. Foto: Marit Fonn

– Dum som jeg var, jobbet jeg privat en stund, sier anestesisykepleier Brigitte Schmidt.

– Da er det yyyyeeah! Fritid!

Brigitte Schmidt gliser. Slik føles det å være ferdig med nattevakten.

– Fritiden er jo verdifull, sier hun mens hun fortsatt er kledd i grønt fra topp til tå.

Schmidt er 65 år og har full turnus på Haraldsplass diakonale sykehus i Bergen. Hun vil jobbe til hun blir 67, og hun vil ikke redusere stillingen. For å få best mulig pensjon.

Vakten på operasjonsavdelingen startet klokken ti i går kveld og var ferdig halv åtte i morges. Schmidt er ansatt som anestesisykepleier. En sjelden gang, når det er krise, blir hun bedt om å ta en vakt som operasjonssykepleier, som hun også er.

– Særlig blant operasjonssykepleierne er det mye sykmeldinger. De er overbelastet, konstaterer hun.

Brigitte Schmidt, anestesisykepleier, drikker kaffe
Foto: Marit Fonn

Sovner lett på jobb

Hun henter seg kaffe på kjøkkenet og tar koppen med inn på et stille kontor.

– Hvordan føler du deg etter en nattevakt?

– Det fine er at siden vi er i beredskap, kan vi legge oss ned og slappe av når det er rolig.

Skulle det bli hjertestans på sykehuset, er det bare å hoppe i skoene og løpe. Blir pasienter dårlige på intensiven, blir hun tilkalt. Det samme hvis det trengs perifere venekanyler.

– Jeg var heldig i natt. Var ferdig ved ettiden med å rydde etter gårsdagens operasjoner.

Jeg flyter på erfaringen, er en gammel ringrev.

Brigitte Schmidt, anestesisykepleier

Schmidt har ingen problemer med å sovne på jobb.

– Jeg flyter på erfaringen, er en gammel ringrev. Jeg kan jo ikke ligge og være våken og vente på det som kan skje, ler hun.

– Men jeg våkner når alarmen går, altså.

Hun sov til klokken seks.

– På noen nattevakter koker det bare. Men stort sett er vaktene fredelige. Ellers kunne jeg ikke hatt nattevakter. Det er en ensom jobb, med bare én anestesisykepleier på vakt. Det kan være anstrengende.

Anestesisykepleier Brigitte Schmidt
Foto: Marit Fonn

Har plikt til å fratre

At turnusarbeid er krevende, er godt dokumentert. Mange mener det er nok når de passerer 60. De blir slitne av stadig å skifte syklus.

Sykepleiere som går av med alderspensjon, er gjennomsnittlig 64 år. Men gjennomsnittlig pensjonsalder er bare 57 år når man inkluderer uførepensjonistene. De som blir uføre, er i snitt 49 år når de går av på trygd.

Schmidt ble 65 år i mai i fjor og har dermed passert særaldersgrensen for sykepleiere. Hun har fått brev fra arbeidsgiver om at i «alminnelighet har man ved oppnådd særaldersgrense både rett og plikt til å fratre.» Men fordi hun ikke har full pensjonsopptjening, det vil si 30 år, i Kommunal Landspensjonskasse (KLP), kan hun likevel søke om å jobbe lenger. Men bare til hun er maks 67 år, og bare ett år om gangen.

Schmidt nærmer seg mål, hun har nå over 28 opptjente år i KLP.

Særaldersgrensen
  • Aldersgrensen er 65 år for underordnede sykepleiere. Dette er hjemlet i lov om pensjonsordning for sykepleiere.
  • For sykepleiere som er ledere, eller har administrative stillinger eller underviser, er aldersgrensen 70 år.
  • Sykepleierpensjonsloven omfatter sykepleiere i kommuner, sykehus og store deler av privat sektor.
  • Sykepleiere som er 65 år, har plikt til å fratre / ikke rett til å fortsette i jobb. Men de som ikke har full opptjening, kan søke om å jobbe til de er 67 år.

Dagvaktene kan være hektiske, da er det mye som skjer. Avdelingen kan ha opp mot 20 operasjoner daglig.

– Å måtte jobbe dagvakt hver dag hadde ødelagt helsen min. Jeg elsker turnus.

Seinvakter er fint, da kan hun styre seg selv sammen med operasjonsteamet.

– Og jeg elsker nattevakter om sommeren, for da kan jeg bruke dagen til å gå på fjellet eller annen trening. Det er fint å variere.

Etter en natt på jobb, svømmer hun gjerne i byens nye svømmehall.

ERFAREN: Brigitte Schmidt oppdager legestudentene som

Har mer motstand mot teknikk

Som sykepleier har Schmidt skiftet jobb ofte, særlig da hun var yngre.

– Det stimulerer hjernen, mener hun.

– Jeg må jo holde meg oppegående.

– Det hjelper å ha et godt sovehjerte?

– Jeg er vant til kort, avbrutt søvn. Trenger ikke mye søvn heller.

– En form for yrkesskade?

– Ja, når det gjelder søvnrytmen og det å være rasjonell som akuttsykepleier. Har man det turbulent privat, er man nødt til å kutte ut følelsene på jobben. Der må man være til stede, også mentalt. Man må være våken, ha blikket med seg og kunne skifte fokus kjapt. Kan hende det går treigere enn før, samtidig tror jeg at jeg flyter på erfaringen. Men det kan jo være en overvurdering, ler hun.

Anestesisykepleier Brigitte Schmidt på operasjonsstuen
Foto: Marit Fonn

Å lære å betjene nye tekniske apparater går bra.

– Vi får god opplæring fra vår fagsykepleier. Men jeg kjenner litt motstand mot altfor mye teknikk. Anestesi er jo veldig teknisk, men for meg er møtet med pasienten like viktig. «Jeg ser deg, hører deg, støtter deg», heter det jo. Vi har den lille stunden sammen.

Pasienten er ofte anspent og redd, men Schmidt prøver å være litt humoristisk når de ser nervøse ut.

– Vi tilbyr musikk og prater litt. De fleste vil slappe av. De som skal ha hofteproteser, vil som regel sove. De vil ikke høre lyden av boring og saging. Jeg syns det er rart, jeg ville ikke vært borte når noen lusker i min kropp, sier anestesisykepleieren.

Ble sykepleier i Tyskland

Brigitte Schmidt er vokst opp i Tyskland. Hun ville egentlig bli frisør eller kunstner, men mor geleidet henne inn i de sosiale yrkene da hun meldte henne på en pleierforskole. Da var Brigitte 14 år. Etter forskolen valgte hun selv linjen for sykepleie. Da var hun 17.

– Det var gøy og spennende. En praktisk utdanning, ikke akademisk.

Fra dag én ble hun lært opp av strenge, erfarne sykepleiere. Det var bare å kaste seg ut i alt; sette sprøyter, sette kateter, lage mat, vaske hår. Sykepleierne den gangen kunne brukes til alt.

20 år gammel, i 1971, var hun ferdig utdannet Røde Kors-sykepleier i Tyskland.

Jeg hadde en streng oppvekst. Kvinnerollen var preget av mottoet ‘Kinder, Küche, Kirche’.

Brigitte Schmidt, anestesisykepleier

Var hjemme med barna

Året etter flyttet hun til Norge. Jada, hun hadde møtt en norsk mann. Drømmen var å reise ut i verden som sykepleier. Slik gikk det altså ikke.

Operasjonssykepleier ble hun i 1981, anestesisykepleier i 1988. Tre sønner har hun fått, i to kull, og to barnebarn.

– Jeg hadde en streng oppvekst, oppdratt i en tid da kvinnerollen var preget av mottoet «Kinder, Küche, Kirche» – barn, kjøkken, kirke.

– Protesterte du mot kvinnesynet?

– Lite. Jeg våknet ikke før jeg var over 30, ler hun.

Da barna var små, var hun hjemmeværende og jobbet sporadisk i flere år. Den norske autorisasjonen fikk hun i 1976.

Pensjon tenkte hun ikke på.

– Ingen snakket til meg om det. Og dum som jeg var, jobbet jeg privat en stund også.

I 12 år var hun operasjonssykepleier på Volvat, først deltid, etter hvert som leder. Derfor ble det flere år uten pensjonsopptjening. Først fra 2002 ble Volvat-sykepleiere innmeldt i KLP.

Hun er også utdannet soneterapeut. Det har hun kombinert med å være operasjonssykepleier.

– Fordi jeg var hjemme med barna i flere år, velger jeg nå å holde ut for å få mine pensjonspoeng.

Brigitte Schmidt
KREVENDE: – Litt av et monster, denne roboten. Man kan jo bli skremt av mindre, ler Brigitte Schmidt, som har lært seg å håndtere den. Foto: Marit Fonn

Liker best samtalene

I flere år jobbet hun på Haukeland sykehus. Her på Haraldsplass er det litt roligere.

– Men det er en stressende jobb som krever mye. Jeg mediterer og går turer, ellers ville jeg vært utslitt for lenge siden. Egeninnsats må til.

– Tyskere er kjent for å jobbe mye?

– Ja, vi er pliktoppfyllende, og jeg har en egen form for effektivitet som har skremt mine norske kolleger, ha-ha.

Hun syns at de unge blir fort slitne.

– De blir fortere sykmeldt. Tempoet er voldsomt skrudd opp i helsevesenet.

Da hun var elev, var brokk- eller fimoseopererte innlagt i en uke. Nå blir de utskrevet etter tre-fire timer.

– Å tenke økonomi er blitt positivt. Jeg ser det ikke slik. Pengene råder, men vi lærte jo om sykepleierånden; at vi skulle se pasientene og motivere ham eller henne. I dag er det mye som mangler: dårlig tannstell og kroppslig hygiene, jeg ser det på operasjonspasientene.

Les om lederen som heier på eldre sykepleiere

– Er du glad i jobben din?

– Både og. Før var jeg glad i «action» og det tekniske, nå med alderen liker jeg best samtalene. Jeg har innimellom vakter på oppvåkningen, det er veldig givende. Jeg jobber gjerne tre-fire ekstravakter i måneden.

– Jeg gleder meg voldsomt til å bli pensjonist. Mitt liv skjer i fritiden.

Hun ramser opp sine interesser: Korsang, maling, matlaging, yoga, friluftsliv. Ulriken er nærmeste fjellnabo. I fjor gikk hun Stolzen (en kjent, bratt sti med 900 trappetrinn) 100 ganger.

– Som pensjonist kan jeg tenke meg å gjøre noe samfunnsnyttig. Kanskje noe i Human-Etisk Forbund?

Brigitte Schmidt og kolleger
OVER SNITT: Brigitte Schmidt (t.v.) overlater operasjonsstuen til yngre kolleger. Marthe Spørstøl (nr.2 fra v.) er en av dem. Foto: Marit Fonn

Hendene ble stive

Schmidt har søkt om å få jobbe lenger. En kollega i samme situasjon fikk ikke fortsette, hun hadde vært for mye syk. Selv har hun fått ja til å jobbe til april 2017, og hun har søkt om ett år til.

– Men jeg har ikke fått svar ennå.

– De fleste har noen vondter med årene?

– Man må ta vare på seg selv. Smøre leddene og smøre hjernen. Den innsatsen gir noe tilbake.

Å putte i seg cola, mel og sukker og sette seg i sofaen er ikke smart, syns hun:

– Vi vet at diabetes kureres av diett og bevegelse. Vi har ansvar for egen helse. Ofte må det en krise til før folk våkner.

Schmidt er kjent for å ha sterke meninger.

– Jeg har nok skremt folk. Jeg er veldig direkte, og så har jeg mørk stemme.

Til tross for mange gode tiltak for helsen, begynte hendene plutselig å protestere i fjor. De ble stive og kraftløse, og håndleddene hovnet opp. Hun ble sykmeldt i tre måneder.

– Jeg ble nødt til å roe ned. Men det var deilig å bruke tid i naturen, spise mer grønt og reflektere over livet.

Hendene fungerer nå nesten optimalt.

Brigitte Schmidt.
PÅ KAFE: Ingen fjelltur i dag, men venninnelunsj på kafe for Brigitte Schmidt. Foto: Marit Fonn

Har 19,9 prosent stilling

Denne regnværsformiddagen passer bedre til en venninnelunsj på kafé enn fjelltur. Kanskje blir det et foredrag på øret.

Ute på avdelingen er en gjeng unge sykepleiere på plass. Nei, de tenker ikke mye på pensjon, bekrefter de.

– Vi får vel ikke pensjon, vi. Må sikkert jobbe til vi blir 70. Det blir nok bare dårligere og dårligere. Akkurat det tenker vi litt på, sier anestesisykepleier Marthe Spørstøl, som er 38 år.

Der sneier Vigdis Irene Lind et hjørne. Hun er 66 år og har vært pensjonist et par år. Hun jobber likevel. Men ikke mer enn 19,9 prosent stilling her på sykehuset. Ved siden av jobber hun litt i et privat vikarbyrå, uten at det reduserer pensjonen.

– Jeg jobber så lenge jeg føler glede ved det. Jeg synger i kor og går i fjellet, men det er godt å jobbe og. Jeg kommer til å fortsette, sier Lind, som er anestesisykepleier og jordmor.

Brigitte Schmidt er kjapp i garderoben. Skifter fra grønt til oransje, slipper krøllene fram og frisker opp det røde på leppene.

Brigitte Schmidt
DAGSLYS: Ny dag, nye muligheter. Brigitte Schmidt forlater Haraldsplass, men kommer snart tilbake. Foto: Marit Fonn

Brigittes pensjonstips:

Det er vanskelig å spå om framtiden. Men jobb med glede – og husk å bruke livet til morsomme ting.

LES OGSÅ: Heier på de eldre sykepleierne

Les også: