Veien til sykehuset er lang i Sør-Sudan

Åge Wiberg Bøyum har jobbet som delegat for Røde Kors i hovedstaden Juba i Sør-Sudan siden april i år. Han forsyner i hovedsak tre av Røde Kors sine sykehus i hovedstaden Juba med medisiner, og sørger for logistikk rundt frakt av pasienter og hjelpepersonell.

– Det er en veldig spent situasjon her. Det er et land i krise med stort militært nærvær og det arbeides hele tiden med sikkerheten. I Juba er det ganske rolig og trygt nå, men andre steder i landet er det veldig farlig, Fortller Bøyum til Sykepleien over telefon fra Juba.

– Hva er de store forskjellene, mellom Norge og Sør-Sudan, på skader som skal behandles?

– Her er det veldig mye skuddskader som må behandles, og disse er gjerne fem-seks dager gamle. I Europa og Norge er infrastrukturen god, og der kommer man til sykehuset med en gang. Sør-Sudan har ikke den infrastrukturen, og det er mange som ikke kommer seg til sykehus i det hele tatt, forteller Bøyum som er intensivsykepleier.

Lange dager

Han og de andre hjelpearbeiderne i Sør-Sudan har lange dager, som starter 07.15 og varer ofte til 18:30. De prøver å forholde seg til fem arbeidsdager i uken, men det blir ofte seks. Søndagene har de fri, og da kan de koble litt ut og få ekstra hvile.

– Vi har som regel en plan for hva som skal skje neste dag, og her i Juba bor vi godt og trygt så det er mulig å organisere arbeidet. 

Klarer det ikke alene

Morten Bøås er seniorforsker og jobber mye med fred og konflikt i Afrika. Han forteller at Sør-Sudan mangler alt av infrastruktur en stat trenger for å fungere.

– Da Sør-Sudan ble selvstendig manglet det mest av nødvendig infrastruktur. Forvandlingen fra krigere til politikere har ikke gått veldig bra, og bushmentaliteten hos ledelsen sitter igjen fra da de drev geriljakrig mot Sudan. Det funker bra i bushen, men i et politisk landskap der man må samarbeide og enes om hvem som skal lede landet hjelper ikke denne mentaliteten, mener Bøås

Han forteller videre at landet har et stort behov for humanitær hjelp.

– Hvis ikke blir man bare stående å se på at de dør, for det er det som skjer, sier Bøås

Skulle man klare å finne en bedre politisk løsning i landet, trengs det fortsatt massiv hjelp fra andre fordi landet ikke har de resursene som kreves for å bygge opp en god infrastruktur, mener han.

– Sør-Sudan er i dag en realitet. Vi må finne en løsning, vi kan ikke bare sitte og se på, mener Bøås

Mangler utsyr

Åge Wiberg Bøyum tror at de ekstra donasjonene som skal gis fra TV-aksjonene vil komme veldig godt til nytte.

– Infrastrukturen i landet er veldig dårlig, noe som gjør at det er utfordrende å frakte mat, pasienter, medisiner og andre forsyninger som skal nå frem i tide. Når det regner er det ofte ikke mulig å komme fram med bil mange steder fordi veiene ikke er gode nok, sier Bøyum

De lokale sykehusene mangler ofte en del medisinsk utstyr og det er ikke alltid Bøyum kan si ja til deres forespørsler om medisinsk utstyr fordi de ikke har nok tilgjengelig.

– I en periode måtte legene på et lokalt sykehus operere pasientene med barberblader fordi de ikke hadde operasjonskniver. Da fikk jeg ordnet nye operasjonskniver til sykehuset, men det er ikke hver gang vi har mulighet til det, sier Bøyum.

Når pasienten ankommer sykehuset

Bøyum forteller at når det kommer en person med en skuddskade, tar kirurgen en generell vurdering for å finne ut om skuddet også har ført til brudd i skjelettet.

– Brudd som følge av skudd er veldig vanlig og med det utstyret man har tilgang til her nede tar behandlingen av slike skader ofte lang tid.

Brudd behandles noen ganger med ekstern fiksasjon men som regel legger man både voksene og barn i strekk. Når man utfører strekkbehandling motvirker det at bruddet gror skjevt ved å holde det stabilt. I Norge blir dette nesten bare utført på barn. Behandlingen gir gode resultater, men tar veldig lang tid.

– Samtidig er det viktig at vi får pasienten ut i hverdagen igjen så fort som mulig slik at vi har mulighet til å ta i mot nye pasienter, sier intensivsykepleieren

Han forteller også at det er krevende å behandle gamle skuddskader, fordi det er stor infeksjonsfare. Man må ofte gjennomføre mange sårskift, men kommer de seg til sykehuset, er det store sjanser for at de blir helt friske.

– Når de reiser fra oss, kan de fleste komme seg tilbake til sitt vanlige liv og arbeid, men det er mange som ikke kommer seg til sykehus. Disse personene dør, sier Bøyum

Motivasjon

Bøyum forteller at ved frontlinjene i Sør-Sudan så hjelper militæret kun sine egne, mens de sivile må bli plukket opp av hjelpearbeider.

– Sivilbefolkningen er veldig avhengige av oss. Under et tidligere oppdrag, snakket jeg med en av mine internasjonale kollegaer. Han sa til meg «sometimes we do something good.» Det er de gangene jeg ser at vi hjelper mennesker som ellers ikke hadde fått hjelp, som motiver meg. Da er vi alt de har, sier Bøyum