Melding med hjem

Store reformer går sjelden helt etter planen. Noen ganger går det faktisk bedre.

– Det er selvsagt fortsatt mange utfordringer knyttet til samhandling mellom sykehus og kommune, men ser vi isolert på dette med innføringen av PLO-meldinger, er det – med visse forbehold – en suksesshistorie.

Det sier Ragnhild Hellesø, professor i sykepleievitenskap ved Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo. I en årrekke har hun forsket på samhandling mellom ulike deler av helsetjenesten og spesielt innføringen av elektroniske informasjonssystemer, så som pleie- og omsorgsmeldinger (PLO-meldinger).

Som en del av det såkalte meldingsløftet i kommunene ble denne formen for elektronisk kommunikasjon mellom kommune, fastlege og sykehus lansert i 2011. Fire år senere hadde samtlige kommuner tatt systemet i bruk.

– PLO-meldingene har først og fremst gjort det enklere å avklare ulike situasjoner gjennom at helsepersonell lettere får kontakt med hverandre. Det har blitt enklere for dem å ta initiativ til å sende hverandre informasjon om pasienter. Dermed har det selvsagt også hatt en positiv betydning for pasientene, sier Hellesø.

Utilsiktete gevinster

I april i år mottok Hellesø, sammen med Line Melby, SINTEFs pris for fremragende forskning for artikkelen «Introducing electronic messaging in Norwegian healthcare: Unintended consequences for interprofessional collaboration».

Ordet «unintended» viser her til hvordan innføringen av PLO-meldinger bød på flere utilsiktete ringvirkninger, både positive og negative, som påvirket samarbeidet mellom ulike faggrupper og medførte en viss forskyvning av ansvar og oppgaver.

Sykepleiere i hjemmetjenesten opplevde at maktforholdet mellom dem selv og fastlegene ble noe utjevnet, siden sykepleiernes forslag og forespørsler om pasienter ikke kunne ignoreres like lett som ved bruk av telefon.

– Det skriftlige ved elektroniske meldinger gjør at man unngår mange unødige diskusjoner, forklarer Hellesø.

– Det at det er etablert rutiner for hvordan meldinger skal håndteres, gjør at mottakeren ikke kan overse dem eller hevde at de ikke har fått beskjed.

Hellesø har dessuten observert at enkelte kommuner bruker PLO-meldinger aktivt og systematisk for å holde oversikt over pasientstrømmen – nok en utilsiktet konsekvens.

Kritisert for dårlig planlegging

At det skulle gå slik, var ikke nødvendigvis noen selvfølge. I en evalueringsrapport av meldingsløftet fra 2014 kom for eksempel Riksrevisjonen med til dels kraftig kritikk av de ansvarlige myndigheter:

«Det er klare svakheter ved Helse- og omsorgsdepartementets planlegging, styring og oppfølging av arbeidet med elektronisk meldingsutveksling» lød det i kapittelet som oppsummerte rapportens hovedfunn.

Helsetilsynet identifiserte også noen utfordringer i et landsomfattende tilsyn i 2015, men tross ulike problemer har mye, ifølge Hellesø, gått seg til.

– Mange av dem vi spurte, var tydelige på at bruk av PLO har underlettet samarbeidet mellom ulike helsepersonellgrupper, sier hun.

– Vi så at i de kommunene vi gjorde forsk-ningen vår, benyttet de i starten ulike måter for å implementere PLO, og noen lyktes bedre enn andre. Etter hvert som man så hva som fungerte og lærte av hverandres erfaringer, har ulikhetene jevnet seg ut.

Kalt gammeldags

Det var stemmer som hevdet at samhandling ved bruk av meldinger utgjorde en gammeldags måte å tenke på. Hellesø påpeker derimot at det å sende meldinger frem og tilbake, har vist seg å ha funksjoner utover det å dele pasientinformasjon.

– Det vi ser, er at de ulike meldingene ivaretar ulike deler av samhandlingen. Noen avklarer arbeids- og ansvarsforhold i et pasientforløp. Noen gir oppdateringer om utskrivingstidspunkt.

Meldingene gjør det også mulig for ansatte i ulike deler av helsevesenet å kommunisere ved behov for å sikre at pasienter får best mulig behandling og oppfølging. Meldingene har andre funksjoner enn hva en kumulert samling informasjon kan ha.

– En lærdom verdt å ta med seg, kan derfor være at tilgang til informasjon ikke er nok. Helsepersonell som arbeider på tvers av helsetjenesten, trenger også gode kommunikasjonsredskaper.

Kulturforskjeller

Selv om helhetsbildet er positivt, legger ikke Hellesø skjul på at det fremdeles er en del skjær i sjøen. Blant annet har innføringen av PLO-meldinger tydeliggjort kulturforskjeller mellom sykepleiere i spesialist- og primærhelsetjenesten.

– Vi ser at de kan ha ulik vurdering av hvilken informasjon som er viktig og vesentlig å få med.

Hellesø forteller at mens sykepleiere i spesialisthelsetjenesten vektlegger mer behandling og diagnoser, er det i kommunene pasientenes funksjonsnivå og mestring som er viktigst.

– Dette innvirker på hvilke typer informasjon som prioriteres, og det er for svake føringer i systemet på hva som skal med. Dette er noe som det nå jobbes med å forbedre.

Av andre utfordringer i kjølvannet av meldingsløftet nevner hun koordinering av legemiddellister samt mer sømløs utveksling av informasjon mellom ulike profesjonsgrupper og instanser ute i kommunen, som rusomsorg, fysioterapi, sosialomsorg og så videre.

– Her handler det om at man kommuniserer gjennom ulike systemer, men også om kulturforskjeller og hva man mener er vesentlig informasjon, påpeker Hellesø.

Innarbeidet rutine

Da Hellesø i 2011 og 2012 intervjuet sykepleiere om innføringen av PLO-meldinger, var mange opptatt av hvorvidt de ville huske å skrive, sende og lese meldingene. I en nyere undersøkelse oppgir flertallet at dette nå er innarbeidete rutiner.

Ved oppstarten var det dessuten en del fastleger som uttrykte bekymring for at de kom til å bli overdynget av unødige meldinger fra sykepleiere. Frykten viste seg i stor grad å være ubegrunnet. Hellesø forteller at legene, ifølge dem selv, var den yrkesgruppen som sendte flest meldinger i oppstarten.

– De fleste vi har intervjuet, ser at fordelene har veid opp for ulempene, sier Hellesø.

– Når man i praksis erfarer at en endring faktisk hjelper, blir innstillingen gjerne mer positiv.

Tilbake til temaoversikten