fbpx Vant med historien om mors dødsleie Hopp til hovedinnhold

Vant med historien om mors dødsleie

FINT PÅ DØDSLEIET: – Mange synes det er skremmende å sitte på dødsleiet. Men det kan være fint, intimt og nært, sier Cathrine Gjeitsund. Hun vet også at det kan være vanskelig for helsepersonell å være pårørende. Foto: Eirik Brekke, Bergens Tidende

Sykepleier Cathrine Gjeitsund skrev om dødsleiet til sin mor. Historien Nattvakt vant i juni skrivekonkurransen i Bergens Tidende (BT) for pasienter, pårørende og ansatte på Haukeland sykehus.

«Jeg er sykepleieren, du er pasienten. Men ikke i natt. Du er Mamma. Jeg er datteren din», skriver Gjeitsund (48) i fortellingen Nattvakt.

Hun satt hos sin mor den siste natten hun levde høsten 2014. Mor ble 85 år. En enstemmig jury mener at historienberører sterkt og sier noe utover den enkelte opplevelsen. «Et tungt tema, men ikke uten et lys», skriver juryen.

Når sykepleier er pårørende

–  Hva ville du med teksten?

– Lage et bilde av hvordan det er å sitte på dødsleiet. Mange synes det er skremmende. Men det kan være fint, intimt og nært. Jeg vet også at det kan være vanskelig for helsepersonell å være pårørende, sier Cathrine Gjeitsund til Sykepleien.

–  Hvordan vanskelig?

– Selv om det er privat, så føler du som sykepleier at du er litt på jobb. På vaktrommet pleier vi å spøke om at leger og sykepleiere er de verste pasientene og pårørende.

Røper seg med fagord

–  Klarte du å legge sykepleieren i deg vekk?

– Nei. Profesjonen er jo en del av deg. Og fordi vi bruker spesielle ord, er det umulig ikke å røpe seg.

–  Hvordan var det å vinne?

– Uventet og overveldende. Responsen ble mer omfattende enn jeg hadde tenkt. En venninne ringte om kvelden da det ble lagt ut på nett. Hun sa det var den mest delte saken i Norge den dagen. 

–  Oj, hva syns du?

– Jeg hadde jo en agenda med saken, men det var også min private historie om min mor. Det var så mange som kjente seg igjen, og de delte historien på Facebook. Jeg fikk høre at «det var sånn det var».

Har utdanning i palliasjon

–  Du er palliasjonsutdannet. Hjalp det da du ble pårørende?

– Det var fint å ha mer kunnskap om de siste dagene; hva skjer, hva kan jeg gjøre, hvordan håndtere det praktiske. Men kunnskap kan også være en belastning, det er ikke alt du vil vite.

–  Ble avskjeden med mor annerledes enn du hadde tenkt?

– Den ble mindre dyster, tragisk og sørgelig. Man vet jo aldri hvordan døden blir. Men dette var en gammel dame, ferdig med livet. Jeg var overrasket over at det ble så fint. Hun visste jeg var der, og roet seg. Mange synes det er kjempeskummelt å sitte der siste timen, de vil ikke være alene.

Blir så fremmed på sykehuset

–  Hvorfor er de redde?

– Døden er så fjern for oss. Selv om det er et menneske de har kjent hele livet, blir situasjonen så fremmed der på sykehuset.

– Syns du flere burde dø hjemme?

– Egentlig burde man ha et reelt valg.

– Ærlig kommunikasjon

–  Hva lærte du som pårørende?

– Jeg fikk bekreftet at helsepersonell har godt av å se ting fra en ny vinkel. God og ærlig kommunikasjon med pårørende kan ikke undervurderes. 

–  Hvor jobber du nå

– På hjerteavdelingen. Har jobbet der i 20 år. Jeg er på den største medisinske hjerteposten på Haukeland. Fag og forskning er godt forankret. Det liker jeg.

Vil skrive mer

– Pleier du å skrive?

– Har blogget en del. Det blir nok mer skriving, i en eller annen form.

Reddest for kreft

–  Ellers noe?

– Jeg jobber mye med palliasjon til hjertesviktpasienter. Det er en stor pasientgruppe. Vi er reddest for å dø av kreft, men de fleste dør av hjerte-kar-sykdommer. Hjertesviktpasienter har lavere overlevelse, plagsomme symptomer og uforutsigbar framtid. Det var drivkraften da jeg tok videreutdanningen i palliasjon ved siden av jobben. Da spurte alle om jeg skulle slutte.

–  Fordi de assosierer palliasjon med kreft?

– Ja, men det som drev meg var at jeg ville ha kompetanseheving på hjerteposten. Nå har vi hatt palliasjon som tema og e-læring.

– Så du blir hos hjertepasientene dine?

– Det er planen.

Forskjellen på lege og sykepleier

– Historien din i BT er ikke lang?

– Jeg ville bruke færrest mulig ord, skape stemning. Selv om dette er min historie, så skjer jo det samme over alt på Haukeland og på alle sykehus. Jeg fikk høre at «dette er så gjenkjennelig, det var sånn det var». Jeg har også gjort meg noen tanker om forskjellen på profesjonene.

– Hva da?

– En lege mistet sin far omtrent da mor døde. Han lå på en strand på Rodos da han leste historien min. Han fortalte meg om da han satt på dødsleiet hos faren. Han hadde kjent på pulsen, at den ble svakere og svakere, jeg kjente på beina til mor som ble kaldere og kaldere. Det er forskjellen på en lege og en sykepleier: Jeg kunne aldri drømt om å ta pulsen. Sykepleiere er jo vant til å forholde oss til hele kroppen. Vi har en annen tilnærming. 

Naturens gang

– Døde mor den natten?

– Dagen etter. Da var hele familien til stede. Det var tilfeldig at det var jeg som var der den natten, vi satt på skift. Jeg er sikker på at hun merket at jeg var der. Hun ble kaldere og kaldere oppover kroppen. Det ble veldig naturlig. Trist og alt det der, hun var min mor, men det var ikke fælt. Hun hadde fått god palliativ behandling.

– Det er både likheter og forskjeller på døden?

– Det er trist, og man kan aldri forberede seg. Noen dør fort og brutalt. Det er endelig nok av det på hjerteavdelingen. Men med mor var det naturens gang.

Du finner historien Nattvakt her.

Jeg fikk bekreftet at helsepersonell har godt av å se ting fra en ny vinkel.

Cathrine Gjeitsund, sykepleier
Les også: