Den grå massemorderen

PIRQUET-PRØVE: Skole­jente tar tuberkulinprøve 1942.

Rundt regnet døde en kvart million mennesker i Norge av tuberkulose i tidsrommet 1895-1955.

Tuberkulosen var den store folkesykdommen i Norge gjennom første halvdel av forrige århundre. Fryktet under navn som tæring, den hvite pest og svindsott. Årene rundt 1900 døde nærmere 7 000 hvert år, i en befolkning på drøye to millioner.

Sykdommen er kjent langt tilbake i historia. Hippokrates identifiserte allerede 460 f.Kr. phthisis som den mest utbredte sykdommen på den tida, nesten alltid dødelig. Forfatter Dag Skogheim, som selv hadde sykdommen i elleve år (1943-1954), skriver i en artikkel i Aftenposten (21. oktober 2011) at tuberkulose til forskjell fra andre farsotter som pest og kolera ikke forsvant etter en tid. Tuberkulosen forlot aldri menneskene. Den var en konstant trussel.

Så tidlig som 200 år e.Kr. beskrev legen Aretaios sykdomsbildet på følgende måte: «Kinnbenene er fremtredende med hektisk feberrøde kinn, glinsende blikk, blek eller blygrå hudfarge. Kinnene legger seg om tennene liksom en leende og gir ansiktet et utseende som et lik mens leddene trer tydelig frem både på knær, hofter og armer mens skulderbladene rager frem som fuglevinger.»

Institusjonsbygger

I Norge toppet tilfellene av tuberkulose seg rundt 1900. Det var bakgrunnen for «Lov angaaende særegne Foranstaltninger mot tuberkuløse Sygdomme» fra 1900 som påla leger plikt til å melde fra om alle tilfeller av smittefarlig tuberkulose, og til å føre tilsyn med hjemmet. Loven åpnet også for anbringelse på sykehus eller tuberkulosehjem.

Tvangstiltaka i loven skapte strid. Wollert Konow fra Høyre uttalte at loven ville innebære «et af de sterkeste indgrep i den personlige frihed, som vor slægt nogen sinde vil komme til at votere over». Loven ble likevel vedtatt fordi den var ment som en beskyttelse av de friske.

Loven av 1900 hadde også positive konsekvenser. Den la blant annet grunnlaget for en omfattende institusjonsutbygging i perioden 1900 til 1930. Særlig tre store frivillige helseorganisasjoner (Norske Kvinners Sanitetsforening, Nasjonalforeningen mot tuberkulose og Røde Kors) var aktive med å bygge og drive institusjoner. I 1940-åra var det etablert hele 5 500 sengeplasser for tuberkuløse landet rundt. I 1960 var antallet rundt 2 700, mens det sank til 700 sengeplasser for tuberkuløse mot slutten av tiåret.

Man kan dele institusjonene i to hovedgrupper: Sanatoria var store institusjoner med behandling som hovedmål. Tuberkulosehjemmene var oftest mindre og var i større grad pleiehjem for mer alvorlige tilfeller. De ble av mange oppfattet som oppbevaringssteder for døende pasienter. Det ble også etablert tre egne kysthospitaler for «skrofuløse barn» (barn med tuberkulose i kjertler).

På sanatoriene måtte pasientene forholde seg til svært strenge regimer. Hvis man ikke overholdt husorden- og kurreglene kunne man bortvises.

KYSTHOSPITAL: Hagevik sykehus for «skrofuløse barn» 1912.

Helseopplysning

Det offentlige stod ikke alene i kampen mot tuberkulosen. I tillegg til å drive institusjoner satte de store frivillige organisasjonene i gang omfattende informasjonsarbeid om hvordan unngå å bli smittet. Leger og sykepleiere holdt hundrevis av foredrag rundt om på bygdene. Oppsøkte familier som de mente hadde behov for opplysning om hygiene. Samtidig tok de seg av de syke som de tilfeldig kom i kontakt med. I tillegg ble det delt ut brosjyrer. Nasjonalforeningen alene delt i 1912 ut 174 000 informasjonsbrosjyrer.

Spytting var en utbredt uvane blant menn og representerte en stor smittefare. I mange miljøer ble spytting oppfattet som uttrykk for maskulinitet. Å spytte langt og rikelig ble sett på som en karslig egenskap. Det sterkeste virkemiddel synes å være å vekke avsky. Sognepresten i Sund skrev i Nasjonalforeningens Meddelelser i 1910: «En saa motbydelig og sundhetsfarlig uskikk som spytting skulde ikke finde tilhold indenfor kirkedøren.»

Vaksinering

Sykepleierne var en utsatt gruppe. Derfor innledet man i 1924 systematisk Pirquet-testing av elever ved Sykepleieskolen på Ullevål Sykehus. På denne tiden var omtrent en firedel av sengene ved Medisinsk avdeling på sykehuset belagt med pasienter med aktiv tuberkulose. Sykepleierne kunne dermed ikke unngå å bli eksponert for tuberkulosebakterier. Ved inntak til skolen var 208 av 397 elever Pirquet-negative (dvs. ikke smittet). Når de samme elever ble testet ved slutten av den 3-årige elevtiden var nesten alle blitt Pirquet-positive…Mens 40 av de disse elevene utviklet tuberkuløs sykdom, var det svært få av de opprinnelig positive elevene som gjorde det samme… På bakgrunn av disse svært foruroligende funnene begynte man et pionerprogram med systematisk tilbud om BCG-vaksinering av sykepleierelevene.( K. Bjartveit, Tidsskrift for den Norske Lægeforening, 2001).

SKJERMBILDE: Her gjør sykepleiere klar til fotografering 1949.

Stigmatisering

Det som kjennetegnet tuberkulose, eller tæring som det mer presist ble omtalt på folkemunne, var at sykdommen kunne utvikle seg over måneder og år.

Ifølge Dag Skogheim var sykdommen en tragedie i seg selv, men mer alvorlig var stigmatiseringen. Ofte ble de syke isolert, både i familie og nabolag. Barn mistet lekekamerater. Gårdbrukere mistet leveranser.

De merket også stigmatisering når de friskmeldt vendte tilbake til samfunnet for å arbeide igjen.  En nær venn av forfatteren arbeidet i posten. Kort tid etter at han var begynt igjen, måtte postmesteren snakke med han en dag. Det gjaldt folk som ringte og gjorde oppmerksom på at de ikke ville utsettes for smitte når de fikk å gjøre med den tidligere tuberkuløse som ekspederte ved en disk. Han sa opp på dagen, helt fortvilet.

–­ Vi var rettsløse i den forstand at en protest enda mer ville understreke vår situasjon som tidligere tuberkuløse og gjøre det dobbelt problematisk for oss, skriver Skogheim.

SANATORIUM: Vensmoen tuberkulosesanatorium 1963.

Framtida

FNs tusenårsmål er å snu spredningen av tuberkulose. I Norge bør det være et mål å utrydde sykdommen, ifølge Folkehelseinstituttets veileder for helsepersonell.

Det tror verken professor Gunnar Bjune ved Universitetet i Oslo eller overlege ved Folkehelseinstituttet Trude Arnesen er realistisk.

– Med bakterier som er utbredt over hele jorda, med globalisering og nordmenns økte reiseaktivitet, er det bare en drøm. Men vi har gode muligheter til å holde omfanget på et lavt nivå.

Hvert minutt tar tuberkulose livet av tre mennesker i verden, noe som utgjør 4 500 dødsfall hver dag.

Les også: