Studenter øver på å jobbe i team

Nyheter
Sykepleier- og legestudenter øver på en akuttsituasjon med en dukke i sykesengen.
SAMHANDLERr: Caroline Helmér (t.v.) simulerer undersøkende lege og klarer å snakke rolig med den utagerende pasienten. Sykepleierne (her Amna Zahid og Diana Ochoa Vargas) har spesifikke oppgaver å utføre, noe som ikke er bare bare når det haster. 

Nå er det obligatorisk for lege- og sykepleierstudenter i Oslo å simulere teamarbeid sammen.

 

Kvinnen i sengen ynker seg:

– Åååh, jeg har så vondt.

Hun har grunn til å klage, for hun er knivstukket i magen.

– Ikke gjør det!

Hun liker ikke at sykepleieren prøver å sette en maske over munnen hennes. Personalet gjør så godt de kan for å hjelpe pasienten. De ser ikke at hun har gjemt noe i den ene hånden sin.

Men pasienten er en dukke, stemmen til­hører en sykepleielærer i rommet ved siden av og helsepersonalet er studenter. De simulerer­ teamarbeid når det haster. Stedet er Høg­skolen i Oslo og Akershus (HiOA) i mai. Det er nå et obligatorisk dagskurs for både syke­pleier- og legestudentene å øve seg på å kommunisere­ i akutte situasjoner. 

Ramlet fra stigen

I et annet rom er et ­annet team i aksjon.

– I need some painkillers!

En utenlandsk mann ligger på bakken og roper­ på smertestillende. Han er håndverker og har ramlet ned fra en stige. Mannen har allerede fått på seg nakkekrage, og et blødende sår på låret blir komprimert.

Akutteamet gir jernet for å redde ham, selv om mannen er av plast og ytringene hans kommer fra lærerens munn.

Sykepleier- og legestudenter øver på en akutt situasjon med en dukke som pasient.
PÅ GATEN: Sykepleierstudent Ajeitha Ulagananthan (t.v.) og medstudenten gjør alt for å redde den stakkars utenlandske pasienten som vil ha «painkillers».

Det simuleres på løpende bånd her i sykepleier­utdanningens nye og velutstyrte lokaler: Åtte grupper er i sving i dag, og de har fire øvelser hver. Hver dag hele uken er det nye grupper.

Når lege- og sykepleierstudentene snart blir profesjonelle, kommer de til å samarbeide tett. Men i utdanningen har de bare denne ene dagen til å øve sammen.

Dyrt, men nyttig

– De lærer først og fremst å samhandle. De får en forståelse av hvordan de skal ta imot pasienten­ sammen og for egen yrkesrolle, sier Kari Arntzen, som er høyskolelektor og har ansvar for sykepleiestudentene på simuleringskursene på HiOA. 

Hun har stor tro på nytteverdien av felles trening.

– Ellers hadde vi ikke gjort det. Kurset er dyrt og avansert. Det har høy prioritet, forteller Arntzen. 

Hun understreker at kurset dreier seg om ikke-tekniske ferdigheter. Før hver simulering får studentene teoriundervisning om ulike ­typer kommunikasjonsverktøy.

Pasientens stemme

Kvinnedukken maser. Legen kjenner på buken. Må hun opereres straks? En sykepleier fikler med masken, en annen somler med å stikke veneflonen hun har fått beskjed om å sette. En tredje måler blodtrykket. Teamleder sier ikke så mye, men har et våkent blikk på de andre. Kurvefører noterer, også hun er stille.

Lege- og sykepleierstudent simulerer akutteam.
MÅ FØLGE MED: Stine E. Fiksdal er en observerende teamleder og Ida Berisha er kurvefører. Det gjelder å ha overblikket. Jo Inge Myhre er veileder.
 – Jeg vil ikke ha den! roper pasienten.

Fortsatt er det masken hun misliker.

– Du må ha den på, vi undersøker deg, sier ­legen rolig til den utagerende damen. 

Mens øvelsen pågår, går kamera. Bak et vindu sitter høyskolelektor Carmen Louwerens og følger nøye med. Hun ynker seg, klager, svarer på spørsmål fra legen. Hun er pasientens stemme.

– Forhold dere alltid til pasienten

Så er teamet ferdig, og gjennomføringen skal evalueres. Filmopptaket av dem selv blir vist på en skjerm i samme rom. Dukkepasienten ligger fortsatt i sengen, nå helt taus.
Den undersøkende legen får ros for å ha snakket­ så rolig med pasienten.

– Vi må alltid forholde oss til pasienten, selv om man kan bli frustrert over stadige avbrytelser,­ sier Louwerens, som er tilbake i veilederrollen og snakker med sin vanlige stemme.

Blodig alvor

Sykepleieren som skulle sette veneflonen, innrømmer at hun ikke gjorde det på ­ordentlig, for det var jo bare simulering.

Lærerne mener hun burde gjort det. Poenget er å gjøre hele prosedyren for å få et reelt bilde av tidsbruken. 

– Det jeg er ute etter, er at det haster litt, for­klarer legelærer Jo Inge Myhre.

Lærerne vil at studentene skal handle som om det var blodig alvor.

– Var det nødvendig med maske når pasienten­ puster selv? spør legelæreren, og studentene skjønner at svaret er nei.

Diktet opp fødselsdatoen

Sykepleielæreren spør: – Hvem er pasienten? En typisk lege- eller sykepleierstudent?

Studenten som var kurvefører tar hintet:

– Du tenker på det med narkotika?

– Ja, og hvis dere hadde lest journalen, ville dere funnet ut at pasienten er blandingsmisbruker­ med hepatitt C. Sjekk alltid id-en, altså! Det høres banalt ut, men man må bare gjøre det. Så fort man hører «traume», går hanskene på, sier sykepleielæreren. 

Hun spør videre:

– Hva heter pasienten? Når er hun født?

– Jeg kom ikke så langt. Jeg vet ikke om hun heter­ Karoline eller Pauline. Og jeg fant på en fødsels­dato, medgir kurvefører.

Closed loop

Studentene får et godt råd:

– Lytt til pasienten. Om knivstikkeren løp mot pasienten eller ikke, har betydning for skaden.

Legelæreren er opptatt av «closed loop», en metode som hindrer feil: Sier sykepleieren ved sengen «frie luftveier», skal den kurveførende­ ­sykepleieren bekrefte og si: «Frie luftveier notert!»­ Sier sykepleieren «pulsen er 129», skal kurve­fører gjenta: «129 notert!». Moralen er: En beskjed er ikke gitt før den er bekreftet.

Mer eller mindre “hands on”?

En legestudent hadde rollen som teamleder.

– Kanskje kunne du vært mer «hands on», men da ville du fått mindre oversikt. Ved å være­ mindre­ aktiv, som du var, fikk du mer oversikt. Det var lurt, sier han til legestudenten.

Han går bort til den knivstukne damen, løfter den høyre hånden hennes og viser det ingen av studentene oppdaget: En liten plastpose med piller. En slik observasjon rundt pasienten ­kunne gitt akutteamet relevant informasjon.  

Studentene er overrasket over hvor mye de ikke fikk med seg. Men nå må de simulere ­samme scene en gang til, for Sykepleien trenger å filme dem. De er slitne og sultne, men etterpå er de ­glade: Det gikk mye bedre andre gangen!

Se studentene simulere her:

 

Verre i virkeligheten

– Tunnelsynet de opplever på kurset, er enda verre i virkeligheten. Så det nytter å simulere, opplyser høyskole­lektor Kari Arntzen.

Hun liker godt at studentene veiledes av lærere­ fra begge utdanningene.

– Sykepleielæreren fungerer som rollemodell, studentene ser at det går an å samarbeide på ­like nivå på lærersiden

For det er en kjensgjerning at studentene ofte går inn i de tradisjonelle rollene og tilpasser­ seg hierarkiet: Legestudentene er mest aktive, sykepleierstudentene har lett for å være mer forsiktige.  

– På simuleringen får alle prøvd seg. Det er ikke farlig å gjøre feil. Farlig for stoltheten, kanskje, men ikke for pasienten.

Sykepleiere sier ikke fra om egne observasjoner

Øvelsene skal være realistiske: Her må de håndtere alt fra buk- og hodeskade, til brudd og toraksskade. De jobber prehospitalt og på mottak. Ulykker kan skje på arbeid og i trafikken.

Kommunikasjonen innad i gruppene varierer: 

– Mønsteret er at de blir mer aktive i løpet av dagen. Hovedpoenget er å gjøre hverandre gode. 

Arntzen har hørt fra sine studenter at de liker å lære hvordan legene tenker.

De synes det er mye bedre å simulere sammen med legestudentene enn bare med hverandre.

– Vi kan merke at sykepleiere i teamet ikke tør å si fra om egne observasjoner. I simuleringen­ oppdager de at deres vurderinger må fram for å få et helhetlig bilde av pasienten, sier Kari ­Arntzen.

Les også: