fbpx Samhandlingsreformen - flere oppgaver og for lite fagkompetanse Hopp til hovedinnhold

Valg 2015: Samhandlings­reformen - flere oppgaver og for lite fagkompetanse

SAMHANDLINGSREFORMEN: Daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen under presentasjonen av NOU "Samhandlingsreformen. Rett behandling - på rett sted - til rett tid" 19. juni 2009. Foto: Morten Holm/Scanpix

Ni av ti sykepleiere har fått økt arbeidsbelastning. Nesten like mange opplever større kompleksitet i de sykepleiefaglige oppgavene som følge av Samhandlingsreformen. Sykepleiere har for lite tid til hver enkelt pasient.

Det er sykepleiernes hverdag i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene tre år etter startskuddet gikk for Samhandlingsreformen ifølge en ny undersøkelse Telemarksforskning har laget på oppdrag fra Norsk Sykepleierforbund (NSF).

Da Samhandlingsreformen ble innført i 2012, mente mange at den ville løse det meste av helsevesenets utfordringer. Seinere har den samme reformen fått skylda for mye av det som i dag er galt i helsevesenet. Men hvordan har det egentlig gått? Det ønsket NSF svar på.

Svarene ble presentert under Arendals-uken i dag. Fasiten heter «Samhandlingsreformens konsekvenser i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Sykepleieres erfaringer».

Positiv til reformen ­­­

- NSF er positiv til Samhandlingsreformen. Intensjonene med reformen er gode. Men samtidig har vi hele tiden vært klare på at en så omfattende omstilling ikke kommer av seg selv. Denne rapporten bekrefter at vi hadde rett i vår bekymring, sier NSFs forbundsleder Eli Gunhild By.

- Til politikere som etterlyser mer fakta rundt konsekvensene av reformen. Her finner dere dem, sier By.

- Det store flertall av sykepleierne i den kommunale pleie- og omsorgstjenesten rapporterer om økt arbeidspress, flere sterkt pleie- og behandlingstrengende pasienter, og et stort behov for økt fagkompetanse. Dette må kommunepolitikere regjering og storting ta på alvor.

Bemanningen henger etter

Av undersøkelsen går det fram at sykepleierne opplever at de kommunale pleie- og omsorgstjenestene etter innføringen av Samhandlingsreformen har fått ansvar for flere pasienter (71 prosent), og at økt pleiebehov blant pasientene krever tettere oppfølging (85 prosent).

Med flere oppgaver blir det forventet at bemanningen i tjenestene som skal ivareta disse oppgavene øker. Det er langt fra tilfellet når det gjelder Samhandlingsreformen.

Da sykepleierne ble spurt om bemanningen i deres tjeneste har økt for å ta imot det voksende antall pasienter, svarer kun en av tre at den samlede helsefaglige bemanningen er styrket.

Et mål med reformen er at kommunene skal ta imot pasienter fra sykehusene raskere. Det gjør de. Men har tjenesten rett bemanning til dette? Halvparten mener det ikke er nok sykepleiere. Samtidig svarer sju av ti sykepleiere at det i deres tjeneste er stort behov for flere sykepleiere med videreutdanning eller master.

Lite tid til den enkelte pasient

Når bemanningen ikke oppleves å holde tritt med oppgavene, hva da med kvaliteten på tjenesten? Sykepleierne ble bedt om å vurdere en rekke påstander om kvaliteten på tjenestene de tilbyr sine brukere og pasienter.

Selv om sykepleierne mener den sykepleiefaglige kvaliteten ivaretas på en god måte, svikter tilbudet på en rekke områder.

Sykepleierne klarer å ivareta pasientenes primærbehov, som for eksempel hygiene. Men under 40 prosent opplever at de har tid til å ivareta pasientenes behov for omsorg, sosial kontakt og fellesskap.

Undersøkelsen viser videre at sykepleierne opplever at de bruker for lite tid på den enkelte pasient (72 prosent), og at avviksmeldinger ikke tas på alvor og følges opp i tilstrekkelig grad (53 prosent).

Kompleksiteten i arbeidsoppgavene har økt de siste tre årene, men det har også bruk av tid på administrasjon og koordinering mener seks av ti sykepleiere. De er også tydelige på at de har for liten tid til å dokumentere arbeidet de gjør (71 prosent).

Tilbyr mindre kurs

Har tjenestene i dag nødvendig kompetanse til å gi brukerne den behandling og oppfølging som trengs? Så godt som samtlige sykepleiere svarer at det i deres tjeneste er områder med behov for økt kompetanse. Og hele tre av fire sykepleiere uten videreutdanning eller master gir uttrykk for at de selv har behov for denne kompetansen i deres nåværende jobb.

Hva gjør arbeidsgiver i en slik situasjon? Kun hver tredje arbeidsgiver oppmuntrer eller stimulerer sine ansatte til å ta formell videreutdanning eller master ifølge sykepleierne. En av tre svarer at dette ikke skjer i «det hele tatt».

Kommunenes måte å løse kompetansebehovet skjer gjennom mindre kurs og opplæring som gir økt realkompetanse, men ikke formalkompetanse.

Dette holder ikke mener Eli Gunhild By.

- At kun hver tredje sykepleier svarer at det foreligger en kompetanseplan for deres arbeidsplass kan ikke politikerne lukke øyne og øre for. Det finnes ingen unnskyldning for ikke å gripe tak i dette.

Hun oppfordrer alle kommuner til umiddelbart å kartlegge hvilke fagkompetanse som finnes i deres kommunale pleie- og omsorgstjeneste. 

- Deretter må de skaffe seg oversikt over hvilke fagkompetanse kommunen vil ha behov for i framtida. Kompetanse som trengs for å kunne gi et stadig økende antall pasienter, med stadig større pleie- og behandlingsbehov, den tjenestekvaliteten de trenger og fortjener.

Først når behovet for kompetanse foreligger vil velgerne få svar på om de nyvalgte kommunepolitikerne er modige nok til å bevilge nødvendige ressurser til kommunens pleie- og omsorgstjeneste mener NSFs forbundsleder.

Følg debatten fra Arendalsuka her.

Til politikere som etterlyser mer fakta rundt konsekvensene av Samhandlingsreformen. Her finner dere dem.

Eli Gunhild By