fbpx – Alle har bagasje Hopp til hovedinnhold

– Alle har bagasje

Faye Pamela Peters

– Kom deg videre, selv om du har en tung fortid. Lær norsk! Det er rådet fra hjemmesykepleier Faye Pamela Peters til utenlandske sykepleiere med liten tro på seg selv.

På bensinstasjonen står en snerten sportsbil med motoren i gang. Ved rattet sitter Faye Pamela Peters, hjemmesykepleier i Ullern bydel, Oslo vest.
Hun plukker opp Sykepleiens utsendte, rekker å fortelle om bilkjøpet – hun hadde råd fordi hun jobbet ved siden av sykepleierstudiene i stedet for å ta opp lån – før hun smetter kabrioleten inn i garasjen til hjemmetjenesten. Hun parkerer elegant ved siden av el-bilene som tilhører jobben. De mangler ofte strøm, så hun foretrekker å kjøre til og fra pasientene i sin egen Mazda MX5, som dessuten har piggdekk.

– Mange tror de ikke klarer noe

En trapp opp i bydelshuset, og der er hjemmetjenesten. Peters har fri i dag. Nå finner hun et ledig rom, går på toalettet og henter kaffe. 
Hun har selv henvendt seg til Sykepleien og foreslått en reportasje. Ikke for å vise seg fram, understreker hun i en e-post, men for å dele sin erfaring med «mange som kommer til Norge og ikke har tro på at de klarer noen ting fordi språket er en utfordring».

Fra Karibia

Peters ble født i 1971 i Guyana, en liten karibisk stat på fastlandet mellom Brasil og Venezuela, året etter at republikken hadde frigjort seg fra koloniherren Storbritannia. I tantens hus vokste hun opp sammen med mor, en yngre halvbror, tanter, onkler og søskenbarn.
– På barnerommet var vi seks. Tre per seng, minnes hun.

Faye Pamela Peters, et og et halvt år

HJEMME: Faye er halvannet år, utenfor huset hun bodde i. Dette er det eneste bildet hun har av seg selv som liten. (Foto: Privat)


Far, som var fra det enda mindre landet Santa Lucia, var kokk på en norsk båt og levde ikke sammen med dem. Etter hvert flyttet han til Norge. Mor hadde avtalt at når datteren ble 16, skulle faren ta over ansvaret. 
Da hun var ni, ble Faye syk.
– Magen var full av orm, sier hun over kaffekoppen.

Magen min var full av orm.


Spolormene overlevde alle kurer. Hun var tynn med stor ­mage, og ormene kom ut flere ganger i døgnet i tre åpninger: Rumpen, munnen og nesen.
Ormene på 10 til 30 centimeter lever bare noen sekunder i luft. Hun måtte dra dem ut.
– Jeg var veldig redd. Det var masse blod i avføringen. 
Flere døde av å ha så mange innvollsormer i kroppen. Hun husker en baby på et halvt år som hadde 200 ormer i bleien. ­Ingen andre i familien hennes hadde denne plagen.
Eggene kom fra maten og utviklet seg i varmen. Hun ble besatt av å spise sand, visste ikke at også der var det ormeegg.
– Dette tok over livet mitt, forklarer hun. 
Det ble mange sykehusbesøk. Allerede da spiret ideen: Jeg vil jobbe med syke folk.
Hun jaktet alltid på mat. Lunsjen kunne bestå av vannet som ble silt av etter å ha kokt ris, iblandet sukker.
– Jeg var underernært. Huden sprakk her.
Hun peker på munnvikene.
– Det var flaut. Jeg brukte kull for å dekke over de lyse flekkene.
Til tross for lav energi klarte hun seg godt på skolen og fikk pris som beste elev.
Slag var en del av oppdragelsen.
– Ofte ba jeg: Kjære Gud, la meg slippe juling i dag!
Men det var stadig en anledning både for læreren og tanten å ta fram beltet. Altfor mange slag ved nyrene gjør at hun ­sliter med blæren i dag.
Fem år gikk, og ormene var der stadig. Så fant familien ut: Du må til Norge for å bli frisk.

VAR SYK I FEM ÅR:– Ormene tok over livet mitt. 

Ble fri for orm

Hun kom hit 12. mai 1985. Hun var 14 og ante ingenting om sykepleiernes dag eller sitt framtidige yrke.
– Hadde du lyst til å dra hjemmefra?
– Ja, for å kunne skape en framtid. I Guyana tok skolegangen­ slutt etter ungdomsskolen. Både mor og lærerne oppfordret meg til å reise for å få et bedre liv.
Far måtte ta over ansvaret to år tidligere enn planlagt. Nå skulle hun bo hos ham, som hun kun hadde sett et par ganger, hans nye kone og tre halvsøstre. 
Det bar rett på Askim sykehus. Etter en uke var spolormene vekk. 
– Det var uvant. Men det var en befrielse.

Lyse folk hadde jeg sett én gang. 


Lyse folk hadde hun sett én gang. 
– Jeg kom ut av flyet: Oj! Men jeg ble ikke skremt Jeg tenker at det er som masala (krydderblanding), jeg liker at mennesker­ er blandet. 
Hun var vant til å stå tidlig opp, hente vann og vaske klær. Skoleuniformen var alltid nystrøket. Derfor ble hun forundret da hun møtte elevene på ungdomsskolen i Norge. 
– Det var bra at jeg var vant til å ta ansvar. Men jeg var ­misunnelig, alle snakket jo norsk. 
Siden hun var under 18 år, fikk hun seks timers norskundervisning hver dag. 
– Jeg ble godt tatt vare på i klassen. Jeg bestemte meg for å lære fort. Etter tre måneder snakket jeg norsk. Heldigvis ble jeg rettet på underveis.

Flyttet

Etter to år flyttet hun fra faren, det ble for komplisert i den nye familien. Hun forelsket seg og flyttet til Hadeland. 18 år gammel fikk hun og kjæresten en sønn. Samme år begynte­ hun på helse- og sosiallinjen. Etterpå fikk hun jobb som hjemmehjelp her på Ullern.
– Jeg pendlet mellom Oslo og Hadeland i fem år.
Så ble det trøblete hjemme. Hun dro til Kabelvåg og ble der i tre år. Tilbake i Oslo tok hun fagbrevet i omsorgsarbeid. Deretter­ utdannet hun seg til medisinsk sekretær.
– Jeg jobbet på et legesenter, men der var det bare rutiner. Så jeg kom tilbake hit til Ullern. Jeg har 19 års ansiennitet, sier hun fornøyd, mens kollegene passerer i korridoren.
Det gikk noen år. Så begynte hun på sykepleien på Høg­skolen i Oslo. Etter erfaringer med gjeld, bestemte hun seg: Aldri mer studielån.
– Jeg jobbet 70 prosent og studerte full tid. Det ble litt tøft så jeg tok et års pause.
Hun reduserte jobbingen til 50 prosent og studerte videre på full tid. I 2010 var hun ferdig.

Ble styrket av sønnen

– Alle har bagasje, sier hun mens hun hviler haken i hånden.
– Har du ikke bagasje, har du ikke levd. Uten hadde jeg ikke blitt den jeg er. Det er ikke greit å bli mishandlet, men reiser du deg, kan du komme deg videre.
Andre har det verre, kan hun tenke. 
– Jeg lar meg ikke knekke. Men innimellom husker jeg ting. Hvis jeg ser en film med vold, kan jeg få flashback og bli lei meg.
Det er sønnen som har gjort henne sterk:
– Jeg ville være et forbilde for ham. Han er nå 26, driver med musikk og har samboer.
Selv har hun fått psykologhjelp og gruppeterapi på Dixi ­ressurssenter for voldtatte. Hun har fått voldsoffererstatning for varige men.
– Den gjelder vold i et forhold i Norge. Men jeg vokste opp med slag hver dag. Det begynte som baby. De mente streng disiplin er til barnas beste. Slik er det fortsatt.

Sportsbilen er blitt et symbol, en påminnelse om mor som døde så brått.


Mor døde i 2010, da Peters holdt på med bacheloroppgaven sin.  
– Jeg hadde skrevet 2 000 ord. Det skulle være 9 000. Hvis jeg ikke leverte i tide, måtte jeg vente ett år.
Hun dro, gravla mor og leverte to dager før fristen. Hun hadde­ ikke sett moren på ti år. Planen hadde vært å besøke henne da hun ble ferdig sykepleier og sende henne penger hver måned. I stedet kjøpte hun sportsbilen. 
– Den er blitt et symbol, en påminnelse om mor som døde så brått.

EGEN BIL: Peters kjører gjerne egen bil på jobben som hjemmesykepleier.

Allerede to uker før hun var ferdig sykepleier, spurte kollegene om hun ville være tillitsvalgt. «Hvis du består», sa de. «Ok», sa hun. 
Nå er hun både plasstillitsvalgt og hovedtillitsvalgt og har hatt sine første lokale lønnsforhandlinger.

38 nasjonaliteter

Her i hjemmetjenesten er det drøyt 100 ansatte med 38 ulike nasjonaliteter.
– Vi er fra fire verdensdeler. Kun Australia mangler. Spesielt i hjemmesykepleien er det mange utlendinger, flest fra Filippinene. Og mange fra Serbia. Og svensker.
For ikke å glemme Polen.
– Mange sliter med språket. De fleste synes det er lettere å spørre en annen utlending enn en nordmann.
– Hvorfor?
– Det er tryggere å henvende seg til en annen fremmedspråklig som er i samme situasjon. Det kan være om noe på arbeids­listen som de ikke skjønner.

VIDEO: Hør hva Faye Pamela Peters sier til andre utenlandske sykepleiere om språket. 


Selv oppfordrer hun dem til å spørre enhetslederen:
– Han er fra Nord-Norge, og kan høres streng ut, ler hun, – men han er verdens snilleste, det er bare dialekten. «Han vil støtte og veilede deg», sier jeg til de andre. Ingen er perfekt i denne jobben her.
Er ikke jobben kjedelig, blir hun ofte spurt.
– Men vet du hva, ingen dager er like. På sykehus er det mindre rom for å tenke selv, man spør gjerne legen. Når du kommer hjem til pasientene, må du ta bestemmelsen selv. Det gjør at jeg vokser og lærer.
– Har pasientene mange nasjonaliteter?
– Om 15 år vil de ha det. Men nå er det noen få.
Hun var 19 da hun begynte som hjemmehjelp.
– Da jeg kom hjem til en dame, sa hun: «Dere må ansette noen andre enn disse utlendingene.» Men etter et par uker, ville hun bare ha meg. Jeg visste jo ikke hva en langkost var, så jeg skrubbet golvet på knærne. Hun likte at jeg vasket grundig.
Men språket er avgjørende:
– Vil du jobbe med gamle og syke, må du kunne bli forstått. Ellers risikerer du feilmedisinering.
– Er du bekymret?
– På sykepleiermøter spør vi: «Er det noe du trenger hjelp til?» Vi spør og spør, det er vi flinke til. Heller en gang for mye enn en for lite, for vi må unngå feil. Vi har et godt miljø, mange har vært her i mange år. Hvis man ikke trives, jobber man ikke bra. 

Mange snakker norsk bare på jobben.


Hun liker de gamle:
– Når de forteller, kjenner jeg meg igjen. Vi brukte også vaskebrett. 
– Er pasientene interessert i deg?
– Ja, særlig i språket. En gang hadde jeg snakket med en dame på telefon før jeg dro til henne. Da hun åpnet døren, var hun overrasket «Det var en norsk dame som ringte meg», påsto hun. 
Hun ler. Og fastslår at norsk er vanskelig.
– Mange snakker norsk bare på jobben. Da stopper utviklingen opp. Men man kan ikke tvinge dem.
Selv har hun engelsk som morsmål.
– Når jeg treffer mørkhudete, for eksempel fra Kenya, går det på engelsk.
Så kan vi stå fast: «Hm, trygdebolig? Har vi det ordet på engelsk?» Men det er egentlig litt ufint å slå over på engelsk når andre er til stede, erkjenner hun.
Arbeidet er mangfoldig: 
– Vi må kunne om kreft, ernæring, demens. Sårstell, vi har mye kurs. Mange dør hjemme med kreft. Vi må kunne bruke vap-pumpe.

FRA 38 LAND: Drøyt 100 ansatte, 38 nasjonaliteter i Ullern hjemmetjeneste.


Hun bor i Bærum, ikke langt unna. Der har hun kjøpt seg leilighet.
– Der er det godt å slappe av etter arbeid. Jeg trives i eget selskap.

Besøker tante

Om en uke reiser hun til Santa Lucia. Hun skal besøke fars familie. Tanten har brystkreft, onkelen har magekreft. Hun vil støtte dem og følge med når onkel får cellegift.
– Jeg vil sammenlikne behandlingen der med den norske. I Karibia er det slik: Har du penger, får du bra behandling: Har du ikke penger, får du ikke så bra behandling. Jeg er stadig bekymra for dem hjemme, de er så nære. Kusinene mine er som søstre. Det syns nordmenn er rart. 
Hun har klart seg selv siden hun var 16 år. Nå er hun 44.
– Det er håp for alle. Mange har lett for å gi opp. Det gjelder å ha de rette folkene rundt seg. Komme seg videre, selv om fortiden ikke er glemt.
– Hva har vært avgjørende i livet ditt?
– Først og fremst sønnen min. Men også min sønns farmor.
Da sønnen var nyfødt, fikk svigermor kreft med spredning. 
– Det var mitt første møte med døden. Jeg var bare 18 år, men jeg stelte henne fra april til august. Da skjønte jeg at jeg skal jobbe med syke mennesker. Jeg var ikke redd for det. Jeg så det som en lærdom å ta med senere i livet.

 Jeg er opptatt av stomi, det er litt sært. 


– Hva skal du gjøre framover?
– Jobbe i hjemmesykepleien. Jeg har utdannet meg nok for en stund, men jeg tar gjerne noen kurs. Jeg er opptatt av stomi, det er litt sært. Ernæring fenger meg veldig. Men psykiatri er ikke min sterke side, der må jeg si jeg er feig. Sikkert fordi jeg kjenner meg igjen. Jeg er redd for å møte altfor syke personer, kanskje de klikker. Demens takler jeg.
– Blir du boende i Norge?
– Yes! Men når jeg blir 60, kan jeg kanskje jobbe ni måneder i Norge og så jobbe frivillig i Karibia i tre. Da kan jeg ta med meg det jeg har lært. Jeg tror ikke det er noe som heter hjemmesykepleie der. Vi er ganske bortskjemt.
Hun tar seg en tur på do igjen. Det er den blæren. 
Det er ikke lett å glemme spolormene. Jeg ringer henne ­dagen etter.
– Har du mareritt om ormene? 
– Det har faktisk skjedd de siste årene. Et par ganger i måneden drømmer jeg at de kommer ut av munnen, ti stykker, i en bunt. Jeg prøver å dra dem ut. De er uendelig lange. Til slutt må jeg bite eller klippe dem av. Da bråvåkner jeg.

 STÅ PÅ: – Ikke gi opp. Du klarer det, sier Faye Pamela Peters til andre utlendinger. Hun synes mange gir opp for lett. 

Jeg ville være et forbilde for sønnen min.
Det er tryggere å henvende seg til en annen fremmedspråklig.

1 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Yngvil Sand

Pensjonist
9 months 3 weeks siden

For et fantastisk forbilde du er for oss alle! Tusen takk for at du har delt din historie!
Du har virkelig knekket koden fir å leve et liv med mening! Jeg heier på deg👏

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse