– Sykepleiere må tenke selv

Forskriften om helsehjelp til personer uten lovlig opphold er helt klart i strid med de yrkesetiske prinsippene til leger og sykepleiere, sier Frode Eick, sykepleier og daglig leder ved Helsesenteret for papirløse migranter i Oslo.

I det ordinære helsevesenet blir spørsmålet om hvordan man kan gi pasienten best mulig hjelp overskygget av spørsmål om rettigheter og økonomi, med bakgrunn i innvandringspolitiske hensyn, opplever Eick. Han mener at en del som jobber i helsevesenet har lite kunnskap på området.

– Det er tross alt en liten pasientgruppe det dreier seg om. Men på alle ulike avdelinger vil det fra tid til annen komme en pasient uten lovlig opphold.

Tøyer grensene

Marry-Anne Karlsen er sosialantropolog og stipendiat ved Uni Research Rokkansenteret. I sin doktorgrad har hun tatt for seg på hvilken måte migrasjonskontrollen er blitt en del av helsepersonells hverdag.

Karlsen har undersøkt hvilke etiske utfordringer denne kontrollen fører med seg og i hvilken grad helsepersonell er villig til å ta del i kontrollen. Og i hvor stor grad de yrkesetiske prinsippene brukes til å tøye forskriften.

– Veldig mange fant det vanskelig å forholde seg til både regelverket og de yrkesetiske prinsippene. Enkelte tøyde grensene og ga helsehjelp i tvilstilfeller, sier Karlsen, som nå er i ferd med å avslutte doktorgraden.

Uklar forskrift

Personer uten lovlig opphold i Norge blir ofte omtalt som papirløse migranter. Deres rett til helsehjelp er i utgangspunktet begrenset til «helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente». Dette kommer fram i Forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket. 

Retningslinjene presiserer at helsepersonell ikke har plikt til å undersøke når utreise skal skje. Målet med forskriften er å sikre lik behandling for personer uten lovlig opphold og minske uklarheter for helsepersonell. 

Men i praksis viser forskningen til Karlsen at mange helsearbeidere opplever at forskriften er uklar og pålegger dem å ta innvandringsregulerende hensyn når de skal vurdere behandling.

Tenke selv

Karlsen sier at forskriften ikke gir noe forbud om å gi hjelp, men i stor grad overlater til helseforetakene å ta valget. De kan gi behandling, men vil ikke få økonomisk kompensasjon.

– Det er nok en tendens til å tolke regelverket strengt fordi mange er usikre på hvilken hjelp de kan gi og ikke gi. Dermed venter flere med å sette i gang behandling, sier stipendiaten.

Frode Eicks inntrykk er at behandlingen ofte blir vurdert på en mangelfull måte. Han sier at forskriften gjelder øyeblikkelig hjelp, men ikke all lidelsen som fører fram til punktet hvor øyeblikkelig hjelp blir nødvendig. 

– Vi kommer borti pasienter som har sterke smerter og ikke får operasjon, og pasienter med invalidiserende lidelser som ikke får den hjelpen de trenger, forteller sykepleieren.

Eick tror at prosedyrene og strukturene i helsevesenet fører til at mange leger og sykepleiere har liten trening i å tenke selv når de møter pasienter som ikke passer inn i systemet. Han tror en del kjenner seg tryggest ved å si at slik er systemet, selv om det fører til at pasienten ikke får hjelp.

– Det pasientene trenger er helsepersonell som tenker selvstendig og bruker tid på pasientene. Og som ser pasienter som pasienter og ikke som immigranter, fastslår Eick.

Forskjellsbehandling

I doktorgraden har Karlsen intervjuet omkring 50 helsearbeidere. Hun mener at forskningen viser at migrasjonskontrollen i praksis blir trukket inn i helsetjenestene. Mange av de intervjuete legene og sykepleierne opplever at innvandringspolitiske hensyn kommer i konflikt med de medisinsk faglige vurderingene.

– Klinikerne som er intervjuet sier selv at det er nesten umulig å avgrense hva som er nødvendig helsehjelp eller ikke, og hva som kan vente. Likedan er forskjellsbehandlingen og tilfeldighet i tilbudene betydelige, sier Per Nortvedt, professor ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo. 

Statssekretær Cecilie Brein-Karlsen (Frp) i Helse- og omsorgsdepartementet sier hun forstår at dette kan være vanskelige avveininger for helsearbeidere. Hun viser til forskriften, og at departementet utover det ikke har mer å tilføye. 

Professor Nortvedt sier at pliktetikk og nærhetsetikk, som ofte styrer helsepersonells prioriteringer, vil si at man skal gi omsorgsfull og forsvarlig helsehjelp til pasienter uavhengig av innvandringspolitiske hensyn. Han mener det vil være vanskelig ikke å starte en nødvendig behandling selv om vedkommende skal reise ut og ikke kan sluttføres i hjemlandet. 

– Det strider mot grunnleggende velgjørenhetsprinsipper i helsetjenesten og plikten til å yte helsehjelp ut fra individuelle behov. Innvandringspolitiske hensyn er ikke uttrykk for universelle, uforgjengelige rettigheter, men skapt av en bestående politisk orden, påpeker Nortvedt.

Sterkere på banen

Barn og gravide har noe utvidete rettigheter. Samtidig sier forskriften at det ikke skal settes i gang behandling dersom det foreligger sikker kunnskap om en snarlig utreisedato for barnet, og at det vil være uforsvarlig å starte en behandling som ikke kan sluttføres. 

Eick forteller at han gjennom Marry-Anne Karlsen fikk høre om et barn i Bergen som ikke fikk operasjon. Det var ingen sikker utreisedato, men legene måtte forsikre seg om forsvarlig oppfølging av operasjonen. Når det ikke lot seg gjøre, fikk ikke barnet den hjelpen det trengte før utreise og har så vidt Eick vet ikke fått muligheten til operasjon i landet de kom tilbake til. 

– Helsepersonell bør komme sterkere på banen, tenke selv og behandle pasienter som pasienter, gjentar han.

Tydeligere problemer

Da Karlsen intervjuet helsepersonell, spurte hun om hva formuleringen «helsehjelp (…) som ikke kan vente» betød for dem som fagpersoner. Formuleringen ble avvist som «et meningsløst begrep oppfunnet av byråkrater og jurister uten noen forankring i det medisinske».

Karlsen forteller at bakgrunnen for forskriften slik den er i dag, er at blant annet Legeforeningen og Røde Kors ønsket et tydeligere regelverk som gjorde det klarere hvilke rettigheter papirløse flyktninger har i forbindelse med helsehjelp.

– Men dagens forskrift gjorde det ikke enklere. Motsetningene mellom regelverket og de yrkesetiske prinsippene kom bare enda tydeligere fram, sier hun. 

Usannsynlig

Alle voksne asylsøkere med endelig avsalg på asylsøknaden skal kunne forlate landet i løpet av to til tre uker. All helsehjelp som ikke må gjøres innen den tid skal utsettes, og utføres i landet de tilbakeføres til. Karlsen påpeker at forskriften sier ingenting om utreise innen tre uker er realistisk.

I praksis blir mange asylsøkere uten lovlig opphold værende i landet mye lengre. 

– Av dem jeg har snakket med som jobber med asylsaker, så er treukersfristen helt usannsynlig. Jeg vet ikke grunnlaget for forskriften, men jeg treffer mennesker som har vært i landet uten opphold i opp til 15 år, forteller Eick.

Karlsen sier at noen ønsker seg tydeligere retningslinjer, men at det ikke har vært noe stort press for å endre regelverket.

– Det kan være fordi mange ikke møter på disse problemstillingene i arbeidet. Men det kan også skyldes mangel på kunnskap om regelverket og mangel på kunnskap om innvandringspolitikk generelt, tror hun.