Skoleflink minister

Det er førjulsstemning i Oslo. Kunnskapsdepartementet, Norges eldste departement, feirer 200 år. 

Sjefen sjøl, kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, er Solberg-regjeringens yngste statsråd. Han haster gjennom departementets ærverdige ventehall, for tiden under oppussing, med rådgiver Magnus Thue hakk i hæl.

Isaksen er 36 år, men ser yngre ut med gutteaktig sveis over fregnene. Korrekt antrukket: Hvit skjorte, brunt slips, mørk dress, men likevel uformell. 
Sosial, nysgjerrig og kunnskapsrik, sier de som kjenner ham. Og morsom. Senest i talen til sine medarbeidere under jubileumsmarkeringen, fikk han salen til å brøle av latter med kommentaren: «Det er ikke departementsråd Trond Fevolden som er departementets eldste, men ‘Office-pakka vår’».

Lærersønn

På kontoret ser Isaksen ut som han har et hav av tid, der han nærmest ligger bakover i de moderne blå lenestolene i hjørnet av rommet. Selv om han satte seg ned for ett minutt siden og skal haste videre til neste post på sitt tette program om en snau halvtime. Et supporter-skjerf for fotballklubben Odd minner om hans tilknytning til Grenland.

– Jeg har en teori om at det finnes tre slags oppvekster i Norge: Enten kommer du fra en storby, eller du vokser opp på landet – som min kone som har vokst opp på gård – eller i en mellomstor by, som for eksempel Porsgrunn. De som vokser opp i en mellomstor by har en oppvekst med mange fellestrekk, på samme måte som de som vokser opp på landet eller i en storby.

Selv har han foreldre som begge er lærere, og han er storebror til en fire år yngre søster. Etter å ha tilbrakt de to første årene av sitt liv i Harstad der foreldrene møttes, flyttet familien inn i et rekkehus utenfor Porsgrunn, farens fødeby. Isaksen beskriver oppveksten sin som høyst vanlig.

– Jeg gikk i speideren, spilte litt ball. En periode var turn populært blant gutta. 

– Har det å gå i speideren preget deg som person?

– Det gjorde at jeg lenge hadde en feilaktig oppfatning av meg selv som praktisk fordi jeg kunne bygge en gapahuk og spjelke et bein, sier han og ler.

– Hvordan var det å vokse opp med to foreldre som var lærere?

– Foreldrene mine jobbet i grunnskolen, så de hadde ikke spesielt høy inntekt. I sommerferien dro vi gjerne på biltur, for eksempel til Tyskland og så på gamle slott.

– Var du skoleflink?

– Jaa.

Isaksen vrir seg i stolen. 

– Jeg var ikke noe vidunderbarn, men jeg var vel blant de flinke i klassen. Foreldrene mine var nok typiske lærere. De var opptatt av at vi skulle lese bøker, men de hjalp ikke til med leksene hvis vi ikke spurte. Da jeg vokste opp var det ikke like vanlig at foreldrene hjalp barna sine med lekser som det er i dag.

Journalistdrøm

Isaksen holder en blå penn i den ene hånden. Med den andre gestikulerer han ivrig.

– Som liten ville jeg bli barnelege eller prest. Men da jeg begynte å studere ved Universitetet i Oslo var planen å bli journalist. I så fall hadde jeg vel jobbet her i informasjonsavdelingen for en eller annen tulling av en statsråd, spøker han.

Isaksen jobbet som frilansjournalist i Varden og Porsgrunns Dagblad på slutten av 1990-tallet. Han hadde stor glede av å skrive og likte godt å jobbe i lokalavisa.

– Jeg fikk to råd: Enten bare fortsette å jobbe som journalist eller å ta et fag på universitetet og skrive mens jeg studerte.

Valget falt på det siste. Isaksen flyttet til Oslo og tilbrakte ni år som student ved universitetet, hvor han tok mellomfag i idéhistorie og medievitenskap, og master i statsvitenskap. Masteroppgaven «Endring og tradisjon hos F.A. Hayek» skrev han på 20 dager. 

Han takker studietiden for at han ble en god debattant:

– Jeg ble tvunget til å resonnere på en helt annen måte. Når du er ung og opptatt av samfunnet rundt deg, blir ting veldig ofte svart-hvitt. Som student må du lære deg å nyansere, sier han.

Ingen kan beskylde Isaksen for å være unyansert. Det er ikke mange av statsrådene som topper ham på utdanning. Kanskje det er derfor han ikke er redd for å bevege seg utenfor parti-boksen både når det gjelder musikksmak; sint gangster-rap fra 90-tallet, og feminisme.

– I Morgenbladet har du omtalt deg selv som feminist, hva legger du i det?

– Selv om jeg ikke deler alle feministenes synspunkter, for eksempel kjønnskvotering som jeg er skikkelig imot, er jeg naturligvis for likestilling mellom menn og kvinner og mot strukturell forskjellsbehandling av kvinner, sier han.

– Jeg mener et problematisk aspekt ved kvinnesak er at det tradisjonelle mannsidealet har blitt et samfunnsideal. Kvinners kamp for å komme ut i jobb på de samme premisser som menn, har gått på bekostning av det å få menn til å ta mer ansvar hjemme.

Politikk

– NSF jobber for at flere menn skal bli sykepleiere, og for studentrepresentantene er moderat kvotering et viktig virkemiddel. Hva er ditt forslag?

– Jeg mener moderat kvotering er vanskelig å praktisere, hvordan skulle det foregå? Et alternativ er å senke poengsummen for å komme inn på studiet, men det er vel ingen tjent med, svarer han retorisk. 

– Når det er sagt er jeg opptatt av lagtenkning, både når det gjelder sammensetning av styrer og på arbeidsplassen. I min stab ønsker jeg en representativ sammensetning av mennesker med forskjellig typer erfaringer som man ikke kan lese seg til, for eksempel den typen erfaringer det gir å være mann og kvinne.
Isaksen tror problemet med å rekruttere menn til omsorgsyrker handler mye om fordommer.

– Jeg tror samfunnet oppfatter disse jobbene som viktige, men ikke faglig utfordrende, sier han. 

Men tilføyer raskt:

– Jeg sier absolutt ikke at det er slik.

– Derfor er det viktig å fremme høye faglige standarder, kompetanse og de spennende utfordringene disse yrkene innebærer.

Han mener også den fleksibiliteten disse yrkene har og muligheten de gir for å jobbe i deltid særlig appellerer til kvinner med barn.

Mens Isaksen drømte om å bli journalist tok politikken opp stadig mer av hans tid. Han ble aktiv i Telemark Unge Høyre på 1990-tallet, satt i Porsgrunn bystyre i to perioder og som leder i Unge Høyre fra 2004 til 2008. Han satt på Stortinget som representant for Telemark fra 2005 til 2009 og har vært med i Høyres sentralstyre siden 2007. I 2007 ble han kåret til Norges største politiske talent av VG.

Litteratur

Skrivegleden har han fått bruk for som forfatter og redaktør for politiske bøker, skrifter og essay og som debattant, blant annet i Morgenbladet, Klassekampen og Dagbladet. Blant annet har han vært redaktør for tidsskriftet Minerva. Han er også glad i å lese skjønnlitteratur. Høyt på listen over yndlingsforfattere har han Mario Vargas Llosa, Gabriel García Márquez og Jorge Luis Borges. Som et ledd i et dannelsesprosjekt leser han dessuten et dikt hver dag.

– Det er jo fantastisk med nettet, at man har umiddelbar tilgang på så mange flotte dikt.

Isaksen tar frem mobilen.

– For eksempel Olav H. Hauge-senterets sider, her ligger det flere fine dikt. Og dikt.no.

– Har du et yndlingsdikt?

– Det må bli ett av Stien Mehren: Og nettene har ikke navn.

– Har du noen personlige erfaring med sykepleiere? 

Isaksen tenker seg om et kort sekund før han svarer lattermildt.

– Vi hadde en nabo som var sykepleier. Datteren hennes var en god venninne av meg. For å være ærlig, det jeg assosierer med henne er at hun av og til jobbet på julaften. Mine foreldre var jo lærere, så før jeg forsto hva fellesferie var trodde jeg alle hadde fri åtte uker hver sommer.

Men det var den gang. I dag vet Isaksen bedre. Hans politiske engasjement for profesjonsfagene har vært tydelig fra første dag på ministerpost. Særlig lærerne er prioritert i statsbudsjettet.

Med Lærerløftet skal alle lærere etterutdannes i matematikk, engelsk og norsk, lærerutdanningen skal utvides til femårig master og opptakskravet for utdanningen skal heves fra 3 til 4 i matte.

– NSF student ønsker at det også for sykepleierutdanningen skal være et karakterkrav på 3 i matte, engelsk og norsk. Hva tenker du om det? 

– Vi har lansert en pilot der vi prøver ut nasjonale deleksamener i matte, dette gjelder også sykepleierutdanningen. Et forsøk på å ta et klarere nasjonalt grep om kvaliteten på utdanningen. Men jeg er absolutt åpen for å ta en debatt om øke opptakskravet for sykepleie.

Profesjonsfag 

Isaksen mener det er viktig at alle landsdeler har en sykepleierutdanning slik at behovet for sykepleie dekkes over hele landet. Så har han også gjort tydelige grep med utredningen om sammenslåinger i universitets- og høyskolesektoren. 

– Men mange og små fagmiljøer blir fort sårbare og bidrar til at kvaliteten varierer fra studiested til studiested. Jeg mener det er klokt av Norsk Sykepleierforbund å være opptatt av kvaliteten på utdanningen og profesjonsstatus.

Ministeren er opptatt av et balansert forhold mellom teori og praksis i profesjonsfagene, noe han ga klart uttrykk for da han deltok på lanseringen av boka Profesjonshistorier på HiOA:

– For å bli en god sykepleier, må du drive med nettopp sykepleie i praksis. Flere av de klassiske universitetene burde se til dette. Det er mulig å kombinere forskning og nærhet til praksis, det gjøres for eksempel i stor grad ved HiOA, sa han, og mente at det også er en fare for at det teoretiske kan bli livsfjernt og fjernt fra praksisfeltet hvis man «putter flere ned i en teorigryte». 

Det er snart tid for å haste videre til neste møte. Informasjonsrådgiver Dino Prohic har allerede sett flere ganger på klokken. Diskret hinting er byttet ut med klar beskjed: «Nå MÅ vi gå».

En vanlig dag for den nybakte pappaen begynner klokka åtte og kan vare til ni om kvelden: Møte med skolebyråden i Bergen. Finansdebatt i Stortinget. Møte med lederne i LO og NHO på IKEA Furuset for å snakke om voksenopplæring i arbeidslivet.

Slike dager drar han ofte hjem et par timer på ettermiddagen for å være sammen med sin fire måneder gamle datter og kona Henriette Ringnes. Livet handler om mer enn politikk, og Isaksen er kjent for å sette venner og familie høyt. Og det blir pappaperm. Søknaden er levert. Selv om han mener det er en privatsak og at det bør være valgfritt.