fbpx Strid om robotselen Hopp til hovedinnhold

Strid om robotselen

Uetisk eller mangel på kunnskap? Robotselen Paro er blitt stridstema.

Stipendiat Nina Jøranson og miljøterapeut Lynn Sevik er uenig med Rådet for sykepleieetikk som mener bruk av robotseler for å hjelpe demente er uetisk.

– Bruk av robotseler på sykehjem for å hjelpe demente, er uetisk og bør avsluttes, mener leder av Rådet for sykepleieetikk, Berit Daae Hustad.

– Dette er en bastant holdning, som mest sannsynlig er basert på egne holdninger, og ikke på kunnskap, mener stipendiat Nina Jøranson og miljøterapeut Lynn Sevik.

Her er deres svar på innlegget Selma er en lure-sel fra Rådet for sykepleieetikk som ble publisert på sykepleien.no 16. september 2014:

«Er Selma en lure-sel?»

I Sykepleien nr. 10/2014 og sykepleien.no 16. september 2014 går lederen av Rådet for sykepleieetikk ut med følgende overskrift: «Selma er en lure-sel». Som miljøterapeut og stipendiat (innen robotassisterte intervensjon) reagerer vi på slike forutbestemte utsagn fra etikkrådet. Innlegget mangler innsikt i faglige hensikter ved bruk av robotsel, noe vi må svare på. Men aller først: «Selma» er navnet på NMBUs egen robotsel, som er en Paro, en sosial robot.

Rådet mener at bruk av robotsel i demensomsorgen er etisk uakseptabelt fordi den bare lurer folk og dermed krenker menneskeverdet. Dette er en bastant holdning, som mest sannsynlig er basert på egne holdninger, og ikke på kunnskap. Robotselen er ett av mange mulige miljøterapeutiske tiltak, og den kan skape trygghet gjennom å klappes, kose med pelsen, men også å kunne småprates med. Paro spør ikke tilbake om hva pasienten prøver å si når ordene må letes frem. Det handler ikke minst om å kunne engasjere seg i noe meningsfullt når ikke så mange aktiviteter engasjerer lenger.

Innlegget trekker frem bruk av levende dyr som det eneste riktige. Men bruk av sosial robot mot mennesker i interaksjoner er basert på forskning rundt dyr-menneske-interaksjoner, og forskningen dokumenterer felles effekter, som økt sosial kontakt, bedre kommunikasjon, redusert angst og ensomhet og bedre livskvalitet.

Hvorfor selroboten er utformet naturtro og kunstig og er for pasienter med demens? Jo, utforming av Paro som en selunge handler om våre forventninger til dyr: En robotkatt/robothund har vi forventninger til om kjent adferd. Men slike robotdyr klarer ikke å tilfredsstille forventning om at robotkatten skal hoppe opp på fanget eller robothunden skal komme når vi kaller. En selrobot kjenner vi ikke og har heller ingen forventning om adferd. Paro er utviklet for å skape interaksjon med brukeren gjennom sine lyder og selungebevegelser.

På Gipø bo- og behandlingssenter har man valgt å kjøpe en slik teknologisk nyvinning. Det har selvsagt utløst diskusjoner og etiske dilemmaer, som krever åpne debatter i personalgruppa og med pårørende. Erfaringen er at både pleiere og pårørende stiller spørsmål, og noen er skeptiske. På Gipø kan pårørende selv få observere hvordan Paro benyttes i avdelingen. Når de ser de glade ansiktene, den spontane latteren, samtalen og de gode øyeblikkene som skapes, er alle skjønt enige om at dersom mor eller far har glede av dette, så hvorfor ikke? Vi har flere ganger erfart at svært urolige og agiterte beboere har roet seg med Paro i fanget.

Vi er helt enige i at tillit og trygghet er avgjørende i alle situasjoner. Pleier er derfor alltid til stede for å veilede når Paro brukes, og den presenteres som en dukke. Dilemmaet for personer med demens er at de går inn og ut av virkelighetsforståelsen og trenger tett oppfølging. Hvis en beboer lar seg engasjere og glede av interaksjon med Paro sammen med en ivaretagende sykepleier, som kjenner beboerens behov – utfører da sykepleieren umoralsk praksis? Handlingen er faglig forsvarlig og juridisk godkjent, men er den etisk uakseptabel, slik etikkrådet hevder?

Vi forundres over så sikre utsagn. Er vår «friske» oppfatning av tilværelsen den eneste riktige? Hvem eier sannheten? Hvor autonome er personer med demens i valg av miljøaktiviteter? Blir det like problematisk med dukker eller kosedyr?

Vi må ikke glemme at omsorgsteknologi fortsatt er ukjent for mange med påfølgende usikkerhet, uenighet og utfordrende situasjoner. Etiske dilemmaer har ingen fasit, ei heller angående robotseler eller annen omsorgsteknologi. Det finnes allerede en del litteratur om etikk og omsorgsteknologi, blant annet fra professor Bjørn Hofmann, HiG/UiO. Litteraturen må brukes aktivt av fagfolk, og velferdsteknologi må diskuteres aktivt i utdanning og i skolering av helsepersonell. Omsorgsteknologien er kommet for å bli, og det trengs mer forskning om filosofiske og etiske problemstillinger.

Vi hilser debatten velkommen!

Lynn Sevik, miljøterapeut, Gipø bo- og behandlingssenter, Nøtterøy kommune

Nina Jøranson, stipendiat i Folkehelsevitenskap, Norges Miljø- og Biovitenskapelig Universitet (NMBU), Ås

 

Østlandssendingen 18. september: Mener demente lures av søt robot

0 Kommentarer

Annonse
Annonse