Ville Florence fått NSF-stipend?

Flere og flere sykepleiere i klinikken tilegner seg forskningskompetanse. Kan vi derfor vente oss en strøm av publikasjoner om kliniske problemstillinger? Tvilsomt, og slettes ikke med støtte fra NSF.

Virkeligheten for mange sykepleiere med vitenskapelig mastergrad eller PhD er at klinikkene langt ifra tilbyr stillingshjemler med krav og tid til forskning. Selv å bli del av eksisterende forskningsmiljø ved universitetssykehusene kan være vanskelig. For manges del forvitrer forskningskompetanse og -initiativ, og en del av dem som lykkes med å forske gjør det trolig mer på tross av enn på grunn av systemet.

Ønsker debatt

Nå skal vi heller ikke forvente å bli tatt imot med åpne armer. Mange har utvilsomt urealistiske forventninger, noe som gir næring til arbeidsgivers lett nedlatende diagnostikk av oss som mastersyke. Det skal jeg la ligge, men ønsker her å reise en debatt knyttet til andre begrensende faktorer for våre vilkår for klinisk forskning, faktorer vi selv rår over.

Som profesjon har vi ingen forskningstradisjon å vise til, selv om vi paradoksalt nok gjerne holder forskeren Florence Nightingale frem som et forbilde. Ironisk nok har hun kanskje størst stjerne hos epidemiologene, som i stor grad er leger. I en kultur hvor taus kunnskap og erfaringskunnskap er honnørord, stiller forskning og evidensbasert kunnskap derfor i utgangspunktet med handikap.

Universitetssykehusene rår over store forskningsmidler, men velger å styre kronene i retning sine sterkeste forskningsmiljø. Ressursforvaltning etter Matteusprinsippet gjør at de som har, får mer. Fruktene er eliteforskning, noe som i seg selv selvsagt er bra, men her når sykepleiere sjelden opp. Vi treffer ikke tematisk, vi skårer lavt på kvalitet, vi mangler meritterende publikasjoner, og står uten de tunge nettverk.

Samtidig vet enhver sykepleier at den kliniske hverdagen ikke utelukkende dreier seg om medisinsk og teknologisk spisskompetanse. Helsepersonell utøver prosedyrer og intervensjoner på mange nivåer og i alle ledd av helsetjenesten. Dette er tiltak vi forventer har en positiv effekt – kanskje basert på vår erfaringskunnskap – men som ofte mangler evidens. Slik står sykepleiere i klinisk praksis daglig oppe i situasjoner hvor systematisk kunnskap burde etterspørres. Nærheten til pasienten gjør i neste omgang implementering av ny kunnskap sikrere, hvilket understreker berettigelsen av forskningskompetanse bedside.

Hvis vi er enige om dette perspektivet, er det tre forhold vi må gjøre noe med.

Sykepleieforskning

Begrepet sykepleieforskning brukes ukritisk, og ingen nevner bivirkningene. Å snakke om sykepleieforskning er uproblematisk i høyskolens skjermete sfære. Men i sykehusverden er maktforholdene annerledes, og vi tirrer på oss motstand ved å signalisere at vår forskning er noe eget. For hva mener vi egentlig? At vi forsker på oss selv? For oss selv?

Skal en forskningskompetent sykepleier i klinikken lykkes, må han bevise fra første mulighet at han kan håndverket å forske. Da blir det dumt om lite gjennomtenkt begrepsbruk nedarvet fra høyskolen signaliserer at vi gjør ting annerledes enn de andre. Sykepleieforskning hører hjemme ved lærestedene, ikke i klinikken.

En annen negativ side ved begrepet er dets implisitte disiplinering av hva det er legitimt for sykepleiere å beskjeftige seg med. Dette kommer noen ganger direkte til uttrykk når sykepleieakademikerne kritisk spør en forskende sykepleier om relevansen for sykepleie. I beste fall er dette tegn på stor avstand mellom lærested og klinikk – i verste fall en hersketeknikk. Motiverende er det iallfall ikke.

Samtidig må sykepleiere som forsker på kliniske problemstillinger vende blikket opp fra sykepleietidsskriftene og bort fra egen menighet. Klinisk kunnskap hører hjemme i diagnosespesifikke journaler med et bredere publikum.

Klinisk forskning

Jeg betviler ikke at det er noe som med rette kan kalles sykepleieforskning, eksempelvis fagdidaktikk og profesjonsforhold, ei heller at dette er berettiget i noen grad. Det er imidlertid synd at NSFs forskningsmidler spesielt favoriserer et slikt introvert fokus. Overdreven interesse for oss selv signaliserer grunnleggende usikkerhet på egen funksjon og legitimitet.

Det er rimelig at lærestedene ivaretar noe av dette fokuset, men vårt hovedansvar som forsknings- og klinikkompetente sykepleiere må være nettopp klinisk forskning. Hvem som gjør intervensjonen bør være likegyldig – oftest er dette et tverrfaglig produkt: Pasientene møter en helsetjeneste mer enn de møter en isolert sykepleietjeneste. Og hvorfor skal ikke en sykepleier for eksempel forske på en intervensjon gjort av andre?

«Postmastermidler»

NSF har valgt å legge seg på samme linje som de store pengesekkene ved å prioritere PhD-løp og post-dok. Dette harmonerer dårlig med sykehusverden hvor få får anledning til å doktorere, og de som gjør det forsvinner.

Derimot er det en økende andel dyktige klinikere med MSc som vasser i forskbare problemstillinger. Mange av disse vil i motsetning til et PhD-løp greie seg med relativt begrensete forskningsmidler. Paradoksalt nok er det knapt noe sted å søke penger for rimelige, mindre studier til tross for at de tilfredsstiller krav til originalitet og kvalitet.

Et eksempel

Ved kontroll av en tidligere fedmeoperert forteller hun meg hvordan alkohol har blitt et problem. Kvinnen er normalvektig, men helsen er på mange måter mer truet nå enn da hun var fet. Litteraturen sier ganske lite om hvordan alkoholisme kan være en komplikasjon til gastric bypass. Mellom andre plikter får jeg omsider beskrevet en studie for å se på ulike fedmekirurgiske prosedyrers konsekvenser for førstepassasjemetabolisme av etanol.

Sykepleieforskning, spør noen? Nei, klinisk forskning basert på farmakokinetiske prinsipper, men høyrelevant for kirurg så vel som sykepleier i utredningen og valg av pasientforløp for disse pasientene. Og nettopp fordi problemstillingen hentes fra praksis, står klinikkens tverrfaglige team klar til å implementere resultatene når de foreligger.

Driftsmidler var og er fortsatt en utfordring. Studien er ikke del av et PhD-løp, det tematiske fokuset treffer ikke, min CV er tynn og jeg mangler internasjonale samarbeidspartnere i teamet jeg etablerte. Studien ble imidlertid mulig fordi det finnes noen få finansieringskilder med såkalt frie forskningsmidler. Dette er sårt tiltrengte ventiler som muliggjør studier utenfor de store satsingsområdene.

Det er nettopp slik jeg mener NSFs forskningsmidler bør anvendes. Vi må bidra til gjennomføring av gode, avgrensede kliniske studier som i dag har få muligheter til finansiering. Effekten av en tildeling kan dreie seg om et være eller ikke-være for den det gjelder i klinikken. Det kan bli den første studien etter fullført MSc (eller PhD), og kan for den det gjelder bidra til å synliggjøre en sykepleier med et godt metodisk og klinisk øye. I et større perspektiv vil sykepleiere som leverer kliniske studier som endrer praksis være av strategisk verdi for hele profesjonen vår.

Nettopp derfor må NSF nå omdisponere forskningsmidlene. Slik det er i dag ville ikke engang Florence fått penger.