Nullvisjonen

Hvert år dør rundt 260 personer av overdose i Norge – like mange mennesker som sitter på økonomiklassen i Norwegians nye Dreamliner. Om et slikt fly hadde styrtet hvert år, hadde myndighetene satt himmel og jord i bevegelse for å stanse de gjentakende katastrofene. Men å få overdoseutsatte ut i livreddende behandling ser ut til å være vanskeligere. I gjennomsnitt dør fem mennesker i uken. De fleste bor i Oslo eller Bergen, og bruker heroin med sprøyte.

Antallet overdosedødsfall har vært konstant, med en topp rundt 2000-tallet. Relativt flere dør i Norge enn i andre land, og det skyldes ikke at dopet er farligere her til lands. Stortinget sluttet seg i fjor til en målsetting om at «ingen i Norge skal dø av overdose». Denne visjonen blir gjentatt i regjeringens overdosestrategi for perioden 2014–17, som ble lansert ved påsketider. Her har man hentet inspirasjon fra arbeidet med trafikksikkerhet. I motsetning til forebygging av overdoser, har arbeidet med å redusere dødsulykkene på veiene resultert i mer enn en halvering av antallet døde. Helsedirektoratet vil nå lære av dette. Visjonen om null dødsulykker, formulert i Nasjonal transportplan i 2002, skal også inn i rusarbeidet. Eller som helsedirektoratet formulerer det: Visjonen klargjør at det er «moralsk og etisk uakseptabelt» at folk i Norge skal dø av overdose.

Helseminister Bent Høie ønsker nå å finne tiltak som hjelper. Han vil legge til rette for at heroinbrukere skal få inhalere stoffet i stedet for å bruke sprøyte. Naloxon nesespray, som kan redde liv i en akuttsituasjon, skal gjøres mer tilgengelig. Mer ustrakt behandling med substituttopiatene metadon og subutex skal gi brukerne en ny sjanse. Viktigst av alt er trolig at myndighetene vil ha en særlig satsning i de ni hardest rammede kommunene, med en bedre og mer helhetlig oppfølging av rusmiddelavhengige som mål.

Utfordringen med alle disse tiltakene er at det er vanskelig å se et markert linjeskifte i myndighetenes ruspolitikk, selv om de gamle tiltakene åpenbart ikke har hjulpet. Økt fokus, og ikke minst mer penger til lavterskeltilbud, vil selvfølgelig kunne gi positive bidrag, særlig hvis man lykkes med bedre oppfølging av personer som allerede har en overdose bak seg. De utgjør en høyrisikogruppe for å havne i dødsstatistikkene.

Overdosestrategien har gode hensikter, men jeg har vanskelig for å se at de skisserte tiltakene har muskler nok til å bringe oss særlig nærmere idealet om at ingen skal dø på grunn av rus i Norge. En slik visjon – hvor flott og riktig det enn høres ut – kan i verste fall være med på å fjerne oss fra selve målet nettopp på grunn av dens moralske dimensjon. Her må vi ikke glemme at Norge opprinnelig havnet på Europas versting-liste på grunn av en annen moralsk nullvisjon: Den om at Norge skulle være et «narkotikafritt samfunn». Strenge straffer for narkotikabesittelse og avrusing på institusjoner var oppskriften, formulert for bare 30 år siden og vedtatt av Stortinget. Men den førte bare til at de tyngste misbrukere, som aldri lyktes i behandling, havnet helt utenfor hjelpeapparatet. Stigmatiseringen førte til flere dødsfall, ikke færre.

Mens andre land forlot ideen om at de kunne utrydde narkotikamisbruk helt, og heller satset på å redusere skadene, var Norges nullvisjon med på å isolere taperne i rusmarkedet. Morgenbladet siterte nylig en avdelingsdirektør i Sosialdepartementet som tidlig på nittitallet uttalte seg kritisk om å behandle rusmisbrukere med opiater:

«Metadon i Norge? Over mitt lik».

(Illustrasjon: Marie Rundereim)

Svært sent (1998) innså også Norge at visjonen om null narkotika bare gjorde vondt verre for de i samfunnet som ikke klarte å leve opp til dette idealet. Vi snudde, og innførte først metadonbehandling, med strenge inntakskriterier, og senere subutex-behandling og sprøyterom i de største byene. Men det var heller ikke nok. Folk fortsetter å dø, til politikernes fortvilelse. Et flylass hvert år.

Nå skal den nye visjonen – ingen skal dø – hjelpe oss, men den gir meg igjen en vond bismak. Vi vil nå, som andre land, utvikle en ruspolitikk som ikke bygger på at vi skal utrydde «ondet», men heller redusere skadene hos dem som likevel bruker tunge stoffer. Men vi nøler med å rulle ut det virkelige tunge «materiellet» fordi det støter mot eller flytter på samfunnets normer.

Ett av disse er heroinassistert behandling, som ble innført i Sveits så tidlig som i 1992, og deretter både i Nederland, Tyskland, Storbritannia, Danmark, Spania og Canada. Stoltenbergutvalget (2010) anbefalte å gjøre det samme, men politikerne rygget. Forslaget er heller ikke tatt med i den nye overdosestrategien. Å hjelpe heroinavhengige med heroin er åpenbart å gå for langt her til lands, selv om det har vist seg som et effektivt tiltak i utlandet: Misbrukere kan leve et bedre liv når de ikke tvinges ut i kriminalitet. Hjelpeapparatet har mer kontroll på de tyngste brukerne. Færre dør.

Morgenbladet skriver at Arbeiderpartiet nå er på gli i denne saken, men helseminister Bent Høie holder igjen. Han mener at man gjør «et marginalt spørsmål» (heroinassistert behandling) til et stort. Han vil heller prioritere bedre behandlingstilbud og oppfølging, og «få ting til å henge bedre sammen».

La oss håpe at han lykkes. Lavterskeltilbud med høy faglig kompetanse og nok ressurser vil være et første steg. Men selv om hvert liv reddet er verdt alt strevet, frykter jeg at et nytt fly vil gå i bakken også neste år. Og året deretter.