Frykten for å gjøre feil

I alt helsearbeid og sosialt arbeid – og i forskning – er det viktig å reflektere over en uuttalt forestilling som synes å være til stede i mange faglige sammenhenger, nemlig at ansatte forventes å være ufeilbarlige. I en fokusgruppeundersøkelse av verdigrunnlaget for psykisk helsetjeneste i to kommuner (Hummelvoll 2006) med ansatte og brukere, kom imidlertid den motsatte forventning frem. Særlig brukerrepresentantene ga uttrykk for at ansatte må tørre å handle med en kalkulert risiko for å gjøre feil. En forventning om ufeilbarlige ansatte er verken realistisk eller heldig, og kan fremme en form for ukultur som hemmer muligheten til å kunne stå frem med sin feilbarlighet. Dette kan stjele energi hos de ansatte, og motvirke vilje og evne til å granske egen og andres praksis åpent. Å ha mot til å erkjenne feil er en forutsetning for en moralsk ansvarlig praksis som skaper mulighet for endring. Av den grunn er ydmykhet en verdi som bør framholdes tydelig i alt hjelpearbeid.

Men ydmykhet er også en forskningsetisk holdning; forståelsen er nemlig stykkevis og delt. Og hva som oppfattes som gyldig kunnskap på et felt har, når det kommer til stykke, begrenset holdbarhetsdato. Ydmykheten kan også begrunnes ut fra den menneskelige faktor som selvsagt også er til stede i forskning; derfor må feil og feiltrinn medregnes. Det viktigste er å unngå feil som har skadelige konsekvenser for andre. Følgelig er det nødvendig å tenke nøye igjennom hvilke problemer og etiske spørsmål som kan melde seg i forskningens ulike faser. Nettopp frykten for å trå feil – metodisk, relasjonelt og etisk – bør tematiseres i forskningsmiljøene for at transparens i forskningen skal stimuleres og ansvar konkretiseres. Derfor trengs et godartet forskningsmiljø. Et godartet, og dermed fruktbart forskningsmiljø, er preget av at man ikke ser hverandre som konkurrenter, men som samarbeidspartnere. Det skapes gjennom kulturbygging hvor man arbeider med å artikulere hvilket kulturgods som er verdt å dyrke og videreutvikle. Det kan være respekt for forskjellighet, åpenhet for andres ideer, interesse for hva kollegaer holder på med, å skille mellom sak og person, markere andres framgang og sørge for arenaer for faglig granskning. Samtidig vil det være et miljø som realistisk regner med feilbarlighet, og hvor kollegaer er villige til å undersøke hvordan uheldige hendelser kan bøtes på for å rette opp konsekvensene av feiltrinn. En slik realisme og åpenhet kan motvirke vår nærliggende tendens til å holde skjult og håpe på det beste.