fbpx For åpen mikrofon Hopp til hovedinnhold

For åpen mikrofon

Det finnes mange gode argumenter for å behandle AMKs lydlogger med stor forsiktighet – men også noen dårlige.

12. januar 2010 la TV2 ut en dramatisk nyhet på sine nettsider: «Hør lydloggene: Moren døde mens AMK og familien kranglet.». I artikkelen dokumenterer TV2 at familien ringte AMK hele ni ganger med bønn om å sende ambulanse «mens en 63 år gamme tyrkisk kvinne lå døende i leiligheten på Tøyen». Med imponerende presisjon forteller TVs journalister at den første samtalen fant sted kl 11.31.57 mens ambulansen kom frem til adressen kl 11.56.48 – to minutter etter at kvinnen døde.

TV2 hadde tilgang til «de hemmelige lydloggene fra ambulansesentralen» som dokumenterte i detalj hva som hadde skjedd. Hele Norge kunne således lytte til opptakene fra samtalene mellom nødetaten og de pårørende, fra minutt til minutt. Et drama uten like.

Familien til den tyrkiske kvinnen var naturlig nok opprørt og for de ansatte på AMK-sentralen var offentliggjøringen av lydloggene en voldsom påkjenning. De mente at mediene klippet og limet vilt i opptakene og at ansatte regelrett ble hengt ut.

Denne og lignende episoder hvor pressen har fått utlevert lydopptak og offentligjort disse med henvisning til sin uavhengige samfunnsrolle, har gjort at mange av de ansatte på AMK-sentraler er skeptiske. De hadde helst sett at lydloggene blir klassifisert som taushetsbelagt pasientinformasjon som ikke skal komme på avveier, og slett ikke som underholdning for Gud og hvermansen. I en reportasje om AMK-sentralene i denne utgaven kommer det fram at også Nasjonalt kompetansesenter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap (KoKom) fraråder at lydlogger skal kunne utleveres fordi «det er den eneste måten man kan unngå feilaktig lekkasje av pasient/operatør-data til det offentlige rom».

Det er ikke vanskelig å forstå de ansattes redsel for å bli gjenstand for offentlig uthenging.

Årlig gjennomfører de tusenvis av samtaler med folk i mer eller mindre krisepregede situasjoner. Personalet på sentralene har profesjonell trening i raskt å kunne avdekke behov og sette i gang adekvate tiltak. Men å oppnå god kommunikasjon med innringere er og forblir en vanskelig øvelse. Folk som ringer 113 makter ikke alltid å holde hodet kaldt. De kan være stresset og forvirret, de kan ha panikk eller mangle språkferdigheter og/eller ha et forvrengt syn på hva AMK egentlig kan hjelpe til med. I dette myldret skal de ansatte ta avgjørelser som kan utgjøre forskjell mellom liv og død.

(Illustrasjon: Marie Rundereim)

Vegringen mot å frigi lydlogger som i detalj gjengir samtalene mellom sentralen og innringere, bunner også i hensynet til innringerne. Norge er et lite land, ofte er det ikke vanskelig å skjønne hvem som snakker på opptakene. Ved å legge sammen to og to sammen kan følsom pasientinformasjon raskt havne på kjøkkenbordet i mange lokalsamfunn. Noen mener derfor at lydlogger i det minste bør gjøres om til mer nøytrale utskrift før de kan utleveres.

I klagesaker kan pasienter og pårørende få tilgang til lydlogger fra AMK. Annerledes er det med pressens innsynsrett. Her vurderes hvert forespørsel individuelt, og reglene for innsyn er noe uklare. Pressens oppgave er blant annet å se til at offentlige instanser gjør sin jobb og/eller ikke bryter reglene. I prinsipielt viktige saker får pressen derfor som regel medhold når de ønsker innsyn.

Flere av de ansatte som Sykepleien snakket med, mener likevel at pressen har litt for litt for lett for å skyve sin samfunnsrolle foran seg når de ber om å få utlevert lydlogger. Mediene vet selvfølgelig at slike logger er som en magnet på nettrafikken, og da særlig når vi som nettbrukere kan følge med på dramatikken fra sekund til sekund. Da kan det være fristende å hevde at man offentliggjør loggene i samfunnets interesse, mens det egentlig er seertall og klikkratene man forsøker å stimulere.

Det er derfor lett å forstå at AMK-ansatte kan bli frustrert over dette. Når du jobber seriøst med å gi folk i krisesituasjoner best mulig hjelp, er det ikke gøy å ende opp i gapestokken i beste sendetid.

Problemet med å motsette seg at lydlogger skal frigis, ligger likevel i at lukkethet ikke er noe godt svar på mulige etiske overtramp hos mediene. Enhver informasjon kan misbrukes, men det er i seg selv ikke noe avgjørende argument for å stenge allmenheten ute. AMK-ansatte må erkjenne at journalister bør ha tilgang til førstehåndskilder hvis de skal kunne være i stand til å vurdere om nødetatene faktisk fungerer som de skal. Som oftest vil pressens folk oppdage at de ansatte opptrer eksemplarisk. Men om lydloggene viser noe annet, er det verdt å bli avslørt.

I stedet for å ty til taushet, er det nok en mer farbar vei å gå i dialog med pressen, som et forebyggende tiltak. Helsepersonell og journalister har tross alt også mye til felles. I de sykepleierdrevne AMKene gjelder yrkesgruppens etiske retningslinje nr 1: «Grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet».

Derfra er det faktisk ikke så langt til journalistikkens etiske grunnlag, formulert i Vær varsom-plakaten: «Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.» ||||

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse