Barn og unge som forstyrrer

Historien om Christoffer, den lille lysluggede gutten med de triste blå øynene, er blitt en av de mest omtalte barnemishandlingssakene i Norge. Christoffer Gjerstad Kihle ble bare åtte år. Han døde 2. februar 2005 i sitt hjem i Kodal i Vestfold, med store hodeskader samt andre skader på den lille kroppen. Rettsmedisinere konkluderte med at dødsårsaken var et 17 cm langt brudd i hjerneskallen. I ettertid har alle offentlige etater som var involvert i saken fått kritikk, og saken har blitt et symbol på systemsvikt og vold mot barn.

Voldsutsatte barn opplever ikke alltid at skolen er et trygt og godt sted å være. De er alltid på vakt, kritiske, skeptiske, fraværende eller viser andre tegn på at noe er galt. De er vant med å måtte scanne omgivelsene og situasjonene for farer. Kanskje er mor og far stadig beruset, kanskje er det våpen hjemme? Kanskje sitter de på skolen og er redde for at far dreper mor, mens de er borte? Kanskje er de redde for at en av mennene som kjøper sex av mor, skal skade henne? Far er hyggelig og grei en dag, neste dag kan han eksplodere for den minste ting. Barna vet ikke når neste eksplosjon kommer. Små kropper blir syke av slikt.

Hjernens stressreaksjonssystem er på hele tiden hos disse barna. Det gjør at de får permanente endringer i hjernen. Disse barna må bruke all energien sin på å skape mest mulig trygghet, istedenfor å holde på med aktiviteter som trygge barn opplever som gøy og utviklende. Barn som lever med vold, overgrep og omsorgssvikt, får ofte det som kalles for utviklingstraumer. Det betyr at disse barna kan ha vansker med å oppleve at verden er et trygt sted å være. Derfor kan de trekke seg unna, og de kan ha vansker med og «lese» andre mennesker. De kan få smerter i kroppen. De kan være mye syke og få vansker med å bevege kroppen sin fritt. Følelser er vanskelig, fordi de aldri har lært å regulere følelsene sine og de mangler også det emosjonelle språket.

Når det gjelder atferd kan de ha vansker med å styre seg. De kan være aggressive mot andre, slite med søvnvansker, misbruke rusmidler, ha en utagerende seksualitet, et unormalt forhold til mat, skade seg selv eller de kan være smiskete, opptatt av å bli likt og vise stor vilje i forhold til samarbeid. Andre er i opposisjon og har vansker med å godta og forstå regler. Konsekvensene av å vokse opp under slike forhold kan være mange og omfattende.

I forhold til overgrepsproblematikk, viser undersøkelser at i overkant av nitti prosent av inneliggende pasienter i rusmiddelomsorgen, har vært utsatt for seksuelt grenseoverskridende hendelser. Når det gjelder langtidspasienter innenfor psykisk helsevern, er det også høy forekomst av grenseoverskridelser.

I samhandling med andre kan disse barna ha vansker med å følge med. De sliter med planlegging og organisering. De strever med å få med seg hva som blir sagt. De blir «aldri» ferdige med ting. De har ofte lærevansker, sliter med å se seg selv og hva de gjør med sine omgivelser. Dårlig selvbilde og skam hører også med til konsekvensene av vold, overgrep og omsorgssvikt. Det er vondt for barn å oppleve at de ikke er elsket og verdsatt.

Mange av disse barna blir feiltolket, særlig de barna som utagerer og bruker vold. Vi blir veldig forstyrret av unge som utagerer og bruker vold for å kommunisere med omverden. En del voksne blir så forstyrret at de ikke evner å se annet enn den uønska atferden. Disse barna forstyrrer, de forstyrrer voksne, de forstyrrer sine medelever og de forstyrrer sine omgivelser. De av oss som blir mest forstyrret, roper på høyere straffer, mer disiplin i skolen, større muligheter for å utøve tvang i barneverninstitusjoner, flere ungdomsfengsler og mer politi i gatene. Når mennesker som har klart seg godt på tross av vold og overgrep i barndommen, forteller sine historier, så var det ikke straffen som gjorde at de klarte seg, men at noen brydde seg. Som fagfolk må vi evne og se på oss selv og hvordan vi møter disse barna, særlig de som forstyrrer oss. Vi må se på egne holdninger, verdier og vår egen faglige plattform. Vi må våge å møte den bakenforliggende årsaken, for vi kan vel ikke ha på oss at vi som samfunn driver og straffer traumatiserte og voldsutsatte barn?