fbpx Vital vitenskap Hopp til hovedinnhold

Vital vitenskap

Ved å gå til originalversjonen kan man få lukt bort senre tiders fortolkninger, feiltolkninger og misforståelser. Foto: Dan P. Neegaard

Aristoteles' bok om diktekunsten har fremdeles noe å fortelle oss.

Mange husker muligens vagt noe fra skoledagene om at en fortelling skal ha en begynnelse, en midt og en slutt. På nettet – og i skolebøker – kan man finne en rekke nokså meningsløse utdypninger av disse begrepene. Ryggmargsrefleksen hos en humanistisk forsker i slike tilfeller er å søke seg bakover i historien. Det latinske uttrykket «ad fontes» – til kildene – er en dekkende beskrivelse for denne metoden. Ved å gå til originalversjonen kan man få lukt bort senere tiders fortolkninger, feiltolkninger og misforståelser. Går man til kildene med spørsmålet om begynnelse, midt og slutt ender man opp med Aristoteles’ bok om dikterkunsten, Poetikken fra cirka 320 før Kristus. Der blir begrepene utfordret på en ganske annen måte.

 

Aristoteles

Først bare kort om dette verket: Aristoteles er opptatt av å beskrive hva en tragedie er. Han gjennomgår systematisk et stort materiale fra de store tragedieforfatterne fra århundret før ham, Aiskylos, Sofokles og Euripides. På bakgrunn av denne undersøkelsen kommer Aristoteles frem til en bestemt definisjon: Tragedien er etterlikning av en fullstendig handling, og tilføyer at fullstendig i denne sammenheng betyr det som har begynnelse, midte og slutt. Stadig kanskje like selvinnlysende og intetsigende, men pass på, for nå følger forklaringen på de tre begrepene: «Begynnelse» er det som selv nødvendigvis ikke kommer etter noe annet. Og tilsvarende: «slutt» er det som naturlig følger etter noe annet, men etter slutten følger intet. Smak litt på dette! Der fikk såpeoperaforfatterne en på trynet, kan man ta seg i å tenke. De lever jo nettopp av aldri å produsere en slutt, etter Aristoteles’ begrep.

 

Såpeopera

En episode i en TV-serie avsluttes gjerne nettopp med en usikkerhet om hva som videre skjer; kanskje døde ikke helten likevel, kanskje skal de elskende ikke gå fra hverandre dersom sånn og slik. Som kjent kan slike serier vare ved i årevis. Å skulle lage noe hvor intet etterfølgende er mulig, er forbeholdt de største dikterne. Men her blander jeg kortene. Som jeg straks skal komme tilbake til har nok langt de fleste såpeoperaforfattere godt kjennskap til sin Aristoteles. Begrepet såpeopera gjaldt opprinnelig amerikanske radioføljetonger i 1920-årene. Disse ble sendt på dagtid, og reklamen i programmet skulle friste hjemmeværende husmødre til å kjøpe såpe og det man i sin tid kalte «husmorprodukter». Forfatterne hadde ikke som oppgave å finne svar på hva menneskets lodd er, men sørge for at husmødrene skrudde på radioen til bestemte tider, slik at kanalen kunne få inn mest mulig reklamepenger. Sånn var det i 1920-årene og sånn arbeides det nok i de kommersielle mediehusene fremdeles.

 

Medlidenhet og frykt

Aristoteles sier videre at tragedien skal være bygget opp slik at den vekker medlidenhet og frykt – og samtidig befrir oss fra disse følelsene (katarsis er det berømte begrepet for denne befrielse eller renselse). Ikke småtterier, dette. Vi har medlidenhet for det som helten (gjerne uforskyldt) utsettes for – og helten er slik at vi kan frykte for at det samme kan skje oss. Men til slutt, etter at Hedda Gabler har skutt seg, eller Oidipus har stukket ut sine øyne, går vi – merkelig nok – løftet ut av teatersalongen (befridd for følelsene av medlidenhet og frykt). Alt dette skyldes intet annet enn at plottet er skrudd sammen på den riktige måten. Hvis man har studert Aristoteles’ lille bok om dikterkunsten, så ser man etter hvert for eksempel de store Hollywood-filmene og west-end-teatersuksessene med helt andre øyne. Dagens suksessforfattere kan nettopp bygge opp et plott slik at det gir den best mulige virkning på tilskuerne. Og slike plott-skrivere har nok på sine skrivekurs lært en del av de grepene som Aristoteles beskrev for over to tusen år siden. Når politikere og andre vil ha «gode historier» for å illustrere sine poeng, så er det ut fra en lignende tankegang. De beste medierådgiverne og taleskriverne deres har nok også kikket i Poetikken, vil jeg tro.

 

Narrativ medisin

Aristoteles kom frem til sin definisjon av tragedien gjennom å studere et stort antall av dem. I vår tid ville vi si at Aristoteles undersøker et stort tekstkorpus. Dette er en moderne måte å tenke genre på, og som også inspirerer dagens litteraturforskere. Man kan for eksempel også spørre: hvordan er egentlig sykejournalgenren, noe jeg i sin tid forsøkte å svare på i boken Pasienten som tekst. Mer eller mindre ubevisst inspirasjon fra Aristoteles’ metodikk ligger nok i bunnen her.

Hvorfor komme trekkende med Aristoteles her og nå? Vel, innenfor det som av og til kalles narrativ medisin – som motsats eller supplement til den evidensbaserte – vektlegger man blant annet ulike forhold knyttet til kommunikasjon. Mange teorier her kan ha sine utspring i antikkens tekster.

Av og til er det fint å minne om at det i vår kultur og i våre forskningstradisjoner ligger tekster, også vitenskapelige, produsert for over flere tusen år siden, hvorav mange til stadighet kan trekkes frem for å skaffe oss dypere innsikt i denne vår verden og i dette vårt liv.