En drittsekk i oss alle

Menneskets natur er ikke bare bare. Under press, og påvirket av andre, er de fleste av oss i stand til å gjøre de grusomste ting. Selvfølgelig kan vi være hyggelige, blide og imøtekommende også. Men historien og forskning viser at våre mørke sider alltid er der, like under overflaten.

Et kjent forskningseksperiment fant sted på Yale Universitetet i England på sekstitallet. Studenter ble av forskningslederen oppfordret til å gi forsøkspersoner elektriske støt når disse svarte feil på en hukommelsestest. Først små uskyldige sjokk, deretter kraftigere. Studentene fikk høre at forsøkspersonene stønnet, og senere skrek av sjokkene de ble påført. Men forskningslederen beroliget studentene. De skulle ikke bry seg om skrikene: Forskningseksperimentet krevde at de fortsatte.

To av tre studenter (62 prosent) var villige til å gi forsøkspersonene så store mengder strøm at disse tryglet om å stoppe forsøket. Det studentene var uvitende om, var at både strømmen og de påfølgende smerteskrikene bare ble simulert av skuespillere. I virkeligheten var det de som tilførte støtene som var gjenstand for forskningen. Og de kom altså ikke godt ut av det.

Forsøket viser at mennesker er i stand til å begå overgrep når deres handlinger settes inn i en kontekst som oppfattes som «normalisert». Slik gjør vi ting vi ellers ikke ville ha gjort, bare fordi alle andre gjør det eller fordi vi føler at det blir forlangt av oss.

Jeg ble minnet om dette forsøket da jeg leste om Wenche Malmedals doktorgradsavhandling nylig. Over 600 pleiere ved 16 sykehjem i Midt-Norge har svart på en anonym spørreundersøkelse i hennes forskningsprosjekt. De ble spurt hvordan de håndterer beboerne i en stresset hverdag. Konklusjon: Ni av ti svarer at de selv – eller kollegene – utsetter beboerne for respektløse og til dels alvorlige handlinger. Tre av fire svarer at de har sett kolleger ignorere beboere og forsømme deres pleie lengre enn nødvendig. Også fysiske overgrep finner sted i overraskende stor skala. Sykehjemspasienter blir holdt hardt, eller hindret i å bruke alarmsnoren.

Malmedal konkluderer med at følelsesmessige overgrep tydeligvis er vanlige på de sykehjemmene hun har undersøkt. Eldre blir snakket til på en respektløs måte, og latterliggjort. Det er skadelig for personene som blir rammet, mener hun. Det går utover deres selvfølelse.

Hvordan kan slikt skje? De fleste av de spurte ansatte svarer at «underbemanning» er viktigste årsak til at beboere blir forsømt. De angir også at beboerne blir stadig mer krevende, og at det bidrar til de ansattes holdninger. Heldigvis kjøper ikke forskeren denne forklaringen uten videre.

– Stort arbeidspress vil aldri kunne unnskylde at man kjefter på eller latterliggjør en beboer, sier Malmedal til Aftenposten. Hun peker heller på dårlig ledelse som den viktigste årsaken til at overgrep kan finne sted. En arbeidskultur hvor de ansatte kan utvikle personlige relasjoner til sine beboerne, vil derimot fremme omsorg og forhindrer overgrep.

Det er det lett å være enig i. Stress som følge av lav bemanning kan gjøre at ansatte på sykehjemmene kan føle avmakt i forhold til de oppgavene de er pålagt. Det gjelder faglærte såvel som ikke-faglærte. At de ofte er frustrerte er helt legitimt. For beboere kán være vanskelige; de kan si stygge ting, de kan lugge deg i håret eller la være å hjelpe til når de skal stelles. Pasienter på et norsk sykehjem anno 2014 kan i det hele tatt være en stor utfordring, selv når ansatte er toppmotiverte for sin gjerning.

Men akkurat som fart i seg selv ikke er årsaken til at mange mennesker dør i trafikken, så kan arbeidspress ikke alene forklare at ansatte gjør ting de ikke burde overfor beboerne. Jeg tror at vi må bekjempe overgrep nettopp ved å erkjenne at vi i prinsippet alle sammen kan være drittsekker. Og nettopp fordi vi alle sammen er i stand til gjøre uheldige ting, må vi ha en erklært strategi for å la være å gjøre dem. Det er når en slik strategi mangler, at overgrep kan finne sted.

Her kan ord ha stor makt. En for snever oppfatning av hva et overgrep egentlig er, kan gjøre rommet for overgrep desto større. Det gjelder særllig overfor spesielt svake grupper, som psykisk utviklingshemmede og nettopp sykehjemspasienter. I Norge har vi lett for å tenke på seksuelle handlinger når vi snakker om overgrep. Legger vi listen der, står vi i fare for overse mye uetisk grums. Da vil en bleie som ikke blir skiftet eller tenner som ikke blir pusset, framstå som ubetydelig.

Det en god, faglig kompetent ledelse skal gjøre med en arbeidsplass er nettopp å drastisk senke definisjonen av hva som kan tolereres. Akkurat som intoleranse for alkohol historisk sett har fått ned antallet dødsulykker på veiene, vil nulltoleranse for upassende oppførsel være veien å gå for å oppnå overgrepsfrie sykehjem.

I sin doktorgradsavhandlingen spurte Malmedal de ansatte følgende spørsmål: Har du gått inn på beboeres rom uten å banke på først? Til å begynne med stusset jeg på at dette spørsmålet dukket opp i en artikkel med overskriften «overgrep». Først ved nærmere ettertanke gikk det opp for meg hvor viktig det er å begynne ved de små tingene:

Om vi ikke behandler beboerne slik vi selv ønsker å bli behandlet, krysser vi en farlig grense.

 Les om Malmedals studie her.